Å, Gud, vær så snill, vi når ikke i tide!Synnøve kastet et tredje blikk på klokken i løpet av de siste fem minuttene. «Tor, vi må ha kommet i tide», mumlet hun til seg selv.
Sjåføren av den lange brudslimousinen smilte bredt i bakspeilet:
«Ingen grunn til panikk, Synnøve. Alt går etter planen.»
«Programvare», tenkte Synnøve. Det ordet hadde jaget henne de siste to månedene. Tidsplanen for seremonien, fotooppsettet, banketten alt var festet helt ned til sekund.
Eirik, brudgommen, insisterte på at bryllupsdagen måtte være perfekt. Det var ingen feil, ingen avbrytelse. Han likte når alt fulgte en klar tidslinje, kanskje fordi han jobbet som finansdirektør og aldri kunne klare seg uten en straktskjema.
Synnøve så på Eirik fra siden. Hun satt ved hans side, oppslukt av mobilen, som om hun stadig sjekket om alt fortsatt gikk som avtalt.
Det var merkelig. Da de møttes for første gang for tre år siden, hadde han sett helt annen ut. Kanskje litt mer levende.
Det første møtet deres hadde vært et fullstendig motsatt kapittel til enhver plan. Han hadde kommet for sent på jobb, og Synnøve hadde ved en feil banket på døren til en kafé og sølt kaffe over hans snøhvite skjorte. I stedet for å bli sint, lo han og inviterte henne til å drikke en ny kopp sammen.
Synnøve smilte ved minnet om den dagen. «Det er lenge siden vi har sett hverandre», tenkte hun.
Stillheten ble brutt av en skingrende bremselyd. Limousinen rykket kraftig fremover heldigvis var sikkerhetsbeltet på plass.
«Hva skjedde?!» ropte hun panisk.
«Hund», svarte sjåføren forvirret. «På veien. Vi rakk ikke å stoppe.»
Hjertet slo i sprøtt taktslag.
Synnøve sprang ut av bilen og ignorerte Eiriks rop: «Hvor går du?»
På asfaltet, rett foran limousinens motor, lå en stor lysrød hund. Den bevegde seg ikke.
«Herregud», hvisket Synnøve idet hun nærmet seg. «Er den i live?», spurte hun.
Sjåføren knelte ved hunden.
«Den puster men så svakt.»
«Vi må straks til veterinæren!»
Eirik la hånden på skulderen hennes. «Vi har ikke tid. Seremonien starter om førti minutter.»
«Hvordan kan du si så?», snudde hun seg mot ham. «Her dør en levende skapning!»
«Vi kan ikke gjøre noe. Gjestene venter, sekretær!»
«Det er meg som er sekretæren!», svarte Synnøve med tårer i blikket. «Vi kan ikke bare gå!»
I det øyeblikket ble trafikkorken i kolonnen brutt av flere biler som stoppet. Gjestene begynte å forlate bilen og samle seg rundt.
«Hva har skjedd?»
«Hvorfor blir vi stående?»
«Å, Gud, hunden! Så stakkars den.»
Stemmer smeltet sammen til en kakofoni av lyder. En stemme foreslo å ringe veterinær, en annen insisterte på å fortsette.
«Tor», vendte Synnøve seg til sjåføren, «vet du hvor den nærmeste dyreklinikken er?»
«Et par mil herfra. Men»
«Ingen gaver! Vi må få den til klinikken!»
«Synnøve!», ropte Eirik og grep henne i albuene. «Er du gal? Vi har et bryllup!»
«Ja, bryllup!», fortsatte han, «den dagen to mennesker lover å elske og støtte hverandre uansett hva som skjer. Er dere klare til å forlate et døende dyr for et program?»
Et rop brøt plutselig frem fra siden:
«Lilly! Lilly!»
En eldre mann med gråsprødd, bustete hår og briller som gled nedover nesen, kom løpende mot dem, tungpustet.
«Lilly, lille jenta mi», knelte han ved hunden. «Hva har du gjort? Jeg ba deg om å ikke løpe fra meg.»
Hans hender skalv mens han strøk den røde pelsen.
«Er dette deres hund?» spurte Synnøve lavt.
Mannen så på henne med tårer i øynene. «Jeg har bare én. Etter min kone Maries død bare Lilly har holdt meg i live.»
Han vendte blikket mot hunden igjen.
«Er du en idiot?»
«Vi tar den til veterinæren», erklærte Synnøve bestemt. «Tor, kan du hjelpe?»
Sjåføren nikket og løftet forsiktig Lilly i armene. Hunden veide minst tretti kilo. Den tunge kroppen og den nedbøyd hodet fikk Synnøve til å fryse av skrekk.
«Vi må lage noe», sa han og så seg omkring.
En av gjestene spredte ut et teppe på bakken.
«Ta dette. Vær forsiktig.»
Det røde teppet ble strukket over baksetet i limousinen; Tor, Synnøve, Eirik og Knut flyttet hunden forsiktig. I lyset fra kupéen så den røde pelsen unaturlig matt ut.
«Kjære, kjære», hvisket den gamle mannen mens han strøk hunden med skjelvende hender. «Ikke dø nå.»
Synnøve satt ved siden av ham og hvilte Lillys hode i fanget. De blendhvite brudekjolene ble straks dekket av røde hår, men hun merket det ikke.
«Tor, la oss komme oss bort herifra!», ropte hun. «Pass på kurvene, vær så snill.»
Før de nådde klinikken fortsatte Synnøve å stryke hunden, la fingertuppene over den myke pelsen. Hun kjente hjertet hamre uregelmessig, så potene skjelve i søvne.
«Vent, kjære. Vi er nesten fremme. Bare hold ut.»
Knut, som stod ved siden av, tørket tårer med en skjelvende hånd.
«Ikke vær redd», rakte Synnøve ut en hånd. «Alt blir bra. Vi klarer dette.»
Eirik, som stod foran henne, så på henne med overraskelse og beundring i blikket. Han klarte ennå ikke å forstå helt.
Lilly rørte forsiktig på seg og hvisket svakt:
«Stille, stille, kjære», mumlet Synnøve og klappet hunden på hodet. «Vi er nær. Vi er med dere.»
«Synnøve», protesterte Eirik irritert. «Vi kommer for sent.»
«Ja, vi kommer for sent.»
Han vendte seg mot gjestene.
«Beklager, men seremonien må utsettes. Jeg håper dere forstår.»
Overraskende nok var ingen opprørt. Flere nikket samtykkende.
«Jeg går med Tor», sa Synnøve. «Og du, gå til kontoret og si at vi kommer for sent.»
«Nei», avbrøt Eirik brått. «Jeg blir med deg.»
Hun så forbløffet på ham.
«Sant,» smilte han svakt. «Programmet kan vente.»
En time senere.
Bryllupsparaden nådde endelig lokalet. Det var førti minutter for sent, men ingen brydde seg lenger.
Lilly ble igjen på klinikken med lett hjernerystelse og blåmerker, men levde og var relativt frisk. Knut ble ved hennes side.
«Vet du,» begynte Eirik mens de gikk ned trappen, «det er lenge siden jeg har sett deg så lenge.»
«Hva mener du?»
«Da vi kranglet om hunden. Du insisterte på å gjøre som du ville. Du var så livlig, så ærlig. Som den dagen på kaféen.»
Synnøve lo.
«Du er like kjedelig som alltid.»
«Hei, hei!», han dyttet henne lett med skulderen. «Forresten, jeg var på klinikken!»
Han så alvorlig på henne.
«Takk.»
«For hva?»
«Fordi du ikke ble kjedelig til slutten.»
Hun lo, løftet ham opp.
«Det er et tegn.»
«Hva slags tegn?», spurte han.
«Det skjedde. Kanskje du burde ta en liten pause. Ikke prøv å kontrollere alt.»
«Hvem er du, og hva har du gjort med min forlovede?», spurte Synnøve, skremt.
«Jeg mener det alvorlig! Stopp.», svarte hun.
«Hva med gaver til bryllupet?»
«Skal vi ikke gi pengene til et dyrehjem? Til minne om dagen i dag.»
Synnøve kjente tårene presse på igjen. «Endelig, heldigvis.»
«Det er derfor jeg tar deg», hvisket hun.
«Fordi jeg er så snill?»
«Nei. Fordi du kan forandre deg. Og du er ikke redd for det.»
Seremonien gled sakte frem. Brudekjolen var litt krøllete, brudgommens slips hadde forsvunnet. Men da de avla sine løfter, hørtes hvert ord oppriktig og sant. Spesielt «i gode og onde tider».
En uke senere, etter bryllupsreisen, besøkte de først Lilly og Knut. De hadde enda ikke lagt en ny plan men noen ganger skjer de beste øyeblikkene spontant, uten noen tidsplan eller program. Bare fordi det er slik det skal være.
Hva med Lilly? Hun har nå nye venner et ungt par som ofte kommer med deilige kaker og tar henne med på turer.
Knut sier at han aldri har sett hunden så lykkelig. Selve han har aldri vært så lykkelig, fordi han nå har venner.
Av og til må du bare stoppe opp, selv om du haster. Selv om du kommer for sent.
Stå stille og hjelp meg. For du kan faktisk gjøre det.
Da blir verden litt bedre.
Bryllupet ble til slutt perfekt bare litt utenfor planen.
Et helt år gikk.
I den lille leiligheten til Knut samlet en merkelig, men varm gjeng seg rundt et festbord. Der satt han, Synnøve, Eirik og selvfølgelig helten vår, Lilly.
«Skål for frelsens dag!», løftet Synnøve glasset med eplejuice. «For et år siden førte skjebnen oss sammen.»
«Jeg snurrer meg rundt i livet», smilte Knut. «Jeg var alene etter min kone Maries død, og jeg snakket bare med Zula.»
Han strøk Lillys hode. Hun likte å slikke hånden hans i takknemlighet.
«Nå har jeg en hel familie. Vi kommer hit ofte, vi spiser sammen. Jeg har til og med lært å bruke internett for å snakke med dyr!»
«Vi kan starte en dyrevernforening», foreslo Eirik.
«Ja, ja! Tenk om vi allerede har funnet hjem for tre hunder! Jeg har fortalt deres historier, og så har det hjulpet!»
«Husker du hvordan jeg hjalp barnehjemmet?», drømte Synnøve.
«Selvfølgelig!», svarte Eirik. «For tre måneder siden investerte vi en del av sparingen vår i et lite dyrehjem for hjemløse dyr. Knut ble en fast gjest, hjalp hundene og delte sine erfaringer.»
«Forresten, jeg har noen papirer fra tomten ved barnehjemmet», sa Eirik. «Husker du den?»
«Ja», nikket Synnøve. «Det var problemer med dokumentene.»
«Ingen flere problemer!», erklærte Eirik. «Det er nå offisielt. Utstillingen kan ta imot flere dyr.»
«Virkelig?!» Synnøve klemte ham rundt halsen. «Du er fantastisk!»
«Jeg?» lo han. «Du er et mirakel. Uten din utholdenhet i fjor.»
«Uten Lilly», korrigerte Synnøve.
Lilly bjeffet lykkelig da hun hørte sitt navn.
«Ja, uten Lilly», nikket Eirik. «Den gangen var jeg så opphisset. Jeg tenkte: hvordan kan jeg ødelegge alle planene mine for en hund? Nå forstår jeg at noen ganger må man bryte planene for at livet skal bli bedre.»
«Det er sant», nikket Knut. «Det var alltid Maria som sa det.»
Han begynte å fortelle en ny historie fra sitt liv. Synnøve lyttet, la hodet på hans skulder. Eirik ristet nervøst i håret. Lilly sov ved føttene deres.
