«Hvem er du?» kaster gutten bak skranken, fortsatt med blikket festet på smarttelefonen.
Den stilige frisyren og den merkede hettegen ser ut til å skrike om egen betydning og total likegyldighet for omgivelsene.
Elise Andersen justerer den enkle, men robuste vesken på skulderen. Hun har bevisst kledd seg ned for å unngå oppmerksomhet: en beskjedig bluse, en skjørt som stopper like under kneet, komfortable sko uten hæl.
Tidligere daglig leder, Gunnar en gråhåret, sliten mann med flere år bak intriger, som hun nettopp har avsluttet en kjøpsavtale med smiler da hun legger frem planen sin.
«Trojanhesten, Elise,» sier han respektfullt. «De vil svelge agnet uten å se krokene. De vil aldri løse deg før det er for sent.»
«Jeg er den nye medarbeideren i dokumentasjonsavdelingen,» svarer hun rolig, med en bevisst mangel på autoritære toner.
Gutten løfter endelig blikket. Han scanner henne fra topp til tå fra slitte sko til nøye kammet grått hår og et åpent, uten filter smil dukker opp i øynene hans. Han skjuler det ikke.
«Ah, sånn. De sa det skulle komme flere. Har du fått adgangspasset fra vaktene?»
«Ja, her er det.»
Han peker trett med fingeren mot turnikettet, som om han viser veien til en tapt kompass.
«Arbeidsplassen din er der borte, i enden av hallen. Du finner den selv.»
Elise nikker. «Jeg finner den,» tenker hun, mens hun går mot det summende, som en bikube, åpent arbeidsområdet.
Hun har brukt fyrre år på å rydde opp i livet sitt. Hun har forsøkt å redde en nesten konkursrammet virksomhet etter ektemannens plutselige død, og har gjort den lønnsom.
Hun har navigert komplekse investeringer som senere har forøkt kapitalen hennes. Hun har også kjempet mot ensomheten i det store, tomme huset som føltes som et spøkelse i 1965.
Kjøpet av dette blomstrende, men i hennes øyne råtnende, ITselskapet er den mest spennende «oppryddingen» hun har gjort på en stund.
Arbeidsbordet hennes ligger helt bakerst, ved døren til arkivet. En gammel, skrapt skrivebord med knirkende stol, som en ensom øy i et hav av skinnende teknologi.
«Får du tak i det?» høres en søt, men litt overlegen stemme over henne. Det er Karin, leder for markedsavdelingen, i en perfekt strøket dress i elfenbenfarge.
Duften av dyre parfymer og suksess henger rundt henne.
«Jeg prøver,» svarer Elise med et svakt smil.
«Du skal gå gjennom kontraktene for prosjektet «Altar» fra i fjor. De ligger i arkivet. Jeg tror det ikke er så vanskelig,» sier Karin med en nedlatende tone, som om hun gir oppdrag til noen med begrensede evner.
Karin gir Elise et blikk som man gir til en sjelden, fossilt funn. Når hun går, høres hennes høye hæler tydelig i korridoren, og bak henne hører Elise et lavt fnis:
«HR har helt mistet grepet. Snart skal de ansette dinosaurer.»
Elise later som hun ikke hører. Hun må ta en titt rundt.
Hun går mot utviklingsavdelingen og stopper ved et glassmøterom hvor noen unge menn hever stemmen i en intens diskusjon.
«Unnskyld, leter du etter noe?» spør en høy gutt som reiser seg fra bordet.
Det er Stian, ledende utvikler, den kommende stjernen i selskapet som beskrevet i hans egen selvskrevne profil.
«Ja, jeg leter etter arkivet,» svarer Elise.
Stian smiler og vender seg mot kollegene som følger scenen som et gratis show.
«Bestemor, du er tydelig i feil avdeling. Arkivet er over der,» vinker han vagt mot hennes bord.
«Vi holder på med ekte arbeid her. Arbeid du aldri har drømt om.»
Massen bak ham fniser lavt. Elise kjenner en kald, rolig irritasjon bygge seg i brystet.
Hun ser på deres selvtilfredse ansikter, på Stians dyre klokke. Alt dette er betalt med hennes penger.
«Takk,» svarer hun presist. «Nå vet jeg nøyaktig hvor jeg skal gå.»
Arkivet viser seg som et lite, klaustrofobisk rom uten vinduer. Elise kaster seg over arbeidet. Mappen «Altar» dukker raskt opp.
Hun går metodisk gjennom papirene: kontrakter, vedlegg, protokoller. På overflaten ser alt perfekt ut, men hennes erfarne blikk fanger små feil. Summene i leverandørens fakturaer fra «CyberSystemer» er avrundet til hele tusenløkker et tegn på slurv eller et forsøk på å skjule de egentlige tallene.
Beskrivelsene av utførte tjenester er vage: «konsulenttjenester», «analytisk støtte», «prosessoptimalisering». Klassiske metoder for å trekke penger, som hun kjenner fra 1990årene.
Etter noen timer hører hun en dør knirke. En jente med skremte øyne dukker opp i gangen.
«God dag, jeg er Lena fra regnskapet. Karin sa du er her Kanskje du har problemer uten tilgang til den digitale databasen? Jeg kan vise deg.»
Stemmen hennes er fri for overlegenhet.
«Takk, Lena. Det er veldig snilt av deg,» svarer Elise.
«Å, det er ikke så vanskelig. Det er bare at noen forstår ikke at ikke alle er født med en nettbrett i hånden,» mumler Lena, rød i ansiktet.
Mens Lena forklarer programvaren, tenker Elise at selv i et sump finnes en klar kilde.
Før Lena rekker å gå, kommer Stian tilbake.
«Jeg trenger kontrakten med «CyberSystemer», akutt.»
Han snakker som om han gir en ordre til en tjener.
«God dag,» svarer Elise rolig. «Jeg holder på å se gjennom dokumentene. Gi meg et øyeblikk.»
«Et øyeblikk? Jeg har ikke et øyeblikk. Jeg har et samtale om fem minutter. Hvorfor er dette fortsatt ikke digitalt? Hva gjør dere egentlig her?»
Hans arroganse er hans svake punkt. Han tror ingen, og spesielt ikke denne gamle, kan utfordre ham.
«Dette er min første arbeidsdag,» svarer hun presist. «Og jeg prøver å rette opp det som ikke ble gjort før meg.»
«Det er meg likegyldig!» roper han, går bort til bordet og snatter den nødvendige mappen uten høflighet. «Dere gamle har bare én problem.»
Han går ut, smekker dørene. Elise følger ikke med. Hun har allerede sett nok.
Hun tar telefonen og ringer sin private advokat.
«Arne, god dag. Sjekk vennligst selskapet «CyberSystemer». Jeg får en følelse av at eierne er svært interessante.»
Neste morgen vibrerer telefonen.
«Elise, du hadde rett. «CyberSystemer» er et falskt selskap, registrert på en viss Petter. Det viser seg å være bror til vår egen utvikler Stian. Klassisk opplegg.»
«Takk, Arne. Jeg trengte ikke mer enn det.»
Klimakset kommer etter lunsj. Alle ansatte samles til ukentlig møte. Karin stråler mens hun presenterer de siste resultatene.
«Åh, jeg glemte å printe konverteringsrapporten. Elise,» sier hun med mikrofonen, med en kald latter, «vær så snill, hent mappe Q4 fra arkivet. Og ikke gå deg vill der inne.»
Rommet fylles av dempet latter. Elise reiser seg rolig. Vendepunktet er allerede passert. Hun kommer tilbake etter noen minutter. Stian står ved siden av Karin og småprater ivrig.
«Her er vår redningsmann!» utbryter Stian med falsk varme. «Vi må jobbe fortere. Tid er penger. Spesielt våre penger.»
Ordet «våre» blir den siste dråpen.
Elise retter seg opp, får bort den krumme holdningen. Blikket hennes blir kaldt og urokkelig.
«Du har rett, Stian. Tid er virkelig penger. Spesielt de som ble smidd gjennom «CyberSystemer». Synes du ikke dette prosjektet tjener deg mer enn selskapet?»
Stians ansikt rynker seg, smilet forsvinner.
«Jeg jeg forstår ikke helt hva du mener»
«Virkelig? Da forklar kanskje for alle her hvem denne Petter er?»
Et tungt stillhet faller over rommet. Karin prøver å gripe ordet.
«Unnskyld, hvilken rolle har denne medarbeideren i selskapets finansielle saker?»
Elise ser ikke på henne. Hun går rolig rundt bordet og tar plass i fronten av møtet.
«Jeg har full autoritet. La meg introdusere meg: Elise Andersen, ny eier av dette selskapet.»
Hvis en granat hadde gått av, ville effekten vært mindre imponerende.
«Stian,» fortsetter hun med isende tone, «du er oppsagt. Mine advokater vil kontakte deg og din slektning. Jeg anbefaler deg å holde deg i byen for nå.»
Stian synker ned i stolen som om en luftbølge har blitt sluppet ut.
«Karin, du er også oppsagt. For din uprofesjonelle oppførsel og for å skape et giftig arbeidsmiljø.»
Karin brøler.
«Hvordan våger du!»
«Jeg har full rett til det,» svarer Elise kort. «Du har én time til å pakke dine ting. Sikkerhet vil eskortere deg ut.»
Dette gjelder også alle som tror alder er en unnskyldning for å bli sett ned på. Den unge resepsjonisten og to fra utviklingsavdelingen utgående.
En sjokkbølge ruller gjennom lokalet.
«I løpet av de neste dagene starter en fullstendig revisjon av selskapet.»
Hun lar blikket hvile på Lena, som står bakerst i rommet.
«Lena, kom bitte så.»
Jenta, skjelvende, går frem til bordet.
«På to dager har du vist deg som den eneste som både har profesjonell kompetanse og enkel menneskelighet. Jeg oppretter en ny internkontrollenhet, og jeg vil ha deg med på teamet. Vi diskuterer stillingen din i morgen.»
Lena åpner munnen, men klarer ikke å finne ord.
«Du klarer dette,» sier Elise sikker. «Og nå, alle unntatt de som er oppsagt til arbeidsplassen. Arbeidsdagen starter.»
Hun snur seg og går ut, og etterlater seg en knust illusjon av overlegenhet.
Hun kjenner ingen triumf, bare en kjølig tilfredsstillelse som etter en vel utført oppgave. For å rive ned et solid bygg, må man først rydde byggeplassen for råte. Og dette er akkurat hvor hun begynner sin omfattende revisjon.
