Det lyse, romslige lobbyet på fødeavdelingen var fullt av folk. Stemningen var preget av glede blandet med en liten nervøsitet. Rundt omkring svirret glade pårørende: oppspilte menn med store buketter av hvite liljer, nybakte besteforeldre, og en mengde bekjente og venner. En jevn strøm av latter og småprat brøt gjennom den konstante lydkulen av stemmer. Alle holdt pusten og ventet spent på å møte de nye familiemedlemmene.
Vi fikk en gutt! Den første! hvisket en ung bestemor ved siden av en annen kvinne. Tårene glitret i øynene hennes, og hun holdt hardt i en bunt himmelblå ballonger.
Vi har to jenter! To på en gang, kan du tro det? ropte den andre stolt. Hun var nesten dekket av rosa gavepapir.
De har allerede en eldre datter. Så nå er det tre søstre! Som i et eventyr!
Å, tvillinger! Hvor sjeldent! Gratulerer så mye!
I all denne summen la ingen merke til den lille jenta som strevde med å åpne de tunge dørene. Hennes hender var fulle av poser med nødvendigheter, pakket til randen.
Er det et barn? utbryte Henrik, en ung mann som hadde kommet for å hente søsteren sin med nevøen. Han kunne ikke tro øynene sine. På høyre hånd, presset mellom underarmen og kroppen, lå en liten, innpakket baby i en teppe.
«Hvordan kan det være? tenkte Henrik. Hvor er foreldrene? Hvor er venner? I en så stor by som Oslo finnes vel ingen som kan møte en ung mor med et så defensivt lite barn?»
Familien hans hadde planlagt søsterens fødsel og utskrivning i lang tid, og alt skulle være perfekt. Henrik hadde aldri forestilt seg at ting kunne gå så annerledes.
Henrik skyndte seg bort til den fremmede. Han åpnet de store dørene, holdt dem mens hun gikk gjennom, og fulgte så etter henne.
La meg i hvert fall bære bagasjen din til taxien! tilbød han.
Takk, men jeg klarer meg smilte hun med et snev av tristhet i blikket, som om hun holdt tårene tilbake. Hun justerte babyen, klemte den tettere inn mot seg og gikk mot busstoppet.
«Skal hun virkelig ta bussen med en nyfødt?!» tenkte Henrik i panikk. Han var i ferd med å løpe etter henne for å tilby en kjøretur, men familiemedlemmene ropte på ham. De måtte skrive ut søsteren med nevøen. Glemte alt annet, sprang Henrik hjem.
Sigrid hadde alltid drømt om å være en feilfri datter. Moren hadde fått henne sent i livet, og faren hadde hun aldri sett han ble sagt å ha vært et kortvarig sommerromanse. De bodde i et lite, trangt hus på utkanten av en bygda i Østerdalen. Sigrid prøvde å lette sin eldre mor så godt hun kunne. Fra tidlig alder hjalp hun til hjemme, holdt orden, gjorde det bra på skolen og fulgte alltid med på morens ord. Lønnen hennes kom fra å jobbe i den lokale matbutikken, så det var klart hun ikke kunne gå på ski med gull og grønne skoger. Da moren gikk på pensjon, ble økonomien enda strammere.
Sigrid drømte om å bli voksen så fort som mulig, skaffe seg en god utdanning og en godt betalt jobb. Da hun kunne forsørge seg selv, ville familien aldri kjenne sult igjen. Hun ville ikke lenger stå i kassa og lure på om hun skulle kjøpe en pose med poteter eller noen gram kjøtt med de siste kronene. Så hun kastet seg inn i studiene med full styrke.
Mens klassekameratene hennes jaget etter dates, kino og dansekvelder, satt Sigrid over lærebøkene, avviste vennlige invitasjoner fra naboen Frode om en spasertur.
Kom igjen, gå en tur ute! ropte moren. Været er nydelig! Du blir så blek av alt lesingen!
Ikke nå, mamma. Jeg skal ta eksamen med toppkarakter. Dette er min eneste sjanse, forstår du? svarte Sigrid.
Frode, som hadde vært forelsket i henne siden første klasse, slet fortsatt med å få et svar. Sigrid ga aldri opp på studiene, og resultatene var strålende. Hun fikk toppkarakter på eksamen og ble tatt opp på drømmeskolen, den prestisjetunge lærerutdanningen i Trondheim. Glad som en liten jente, men moren begynte å bekymre seg.
Hvor skal du bo? Jeg har ikke råd til å støtte deg økonomisk. sa hun.
Ikke tenk på det! ropte Sigrid. Jeg har allerede funnet en deltidsjobb om kvelden, og jeg har funnet et rom på studenthytta. Jeg har allerede ringt og fått bekreftelse på rommet!
Alt gikk etter planen. På hytta delte hun rom med en annen landbrukspike fra fjellbygda. Roomkameraten delte ofte hjemmelagde kaker, og Sigrid hjalp til med oppgaver og rapporter.
Jobben fant hun også raskt. I stedet for å bli renholder, begynte hun som servitør på en koselig pub ved sjøen. Bare å levere drikke og smile til gjestene.
Der møtte hun Marius, en ofte tilbakevendende gjest. Sigrid var nå i siste semester, og bare noen ukers studier gjensto før hun fikk graden. Marius var ung, kjekk og kom hver helg sammen med gutta sine. De lo, spøkte og pratet livlig. Sigrids øyne falt på de dype furer i kinnene hans når han smilte. En gang fanget han blikket hennes, og hun så bort. Marius begynte å vise ekstra oppmerksomhet.
De begynte å date. Marius var oppmerksom, omsorgsfull, smart og alltid i godt humør. Han hadde fullført økonomistudiet for to år siden og jobbet som analytiker i en stor bank i Oslo. Karrierehåpet hans var i full fart.
Sigrid fikk snart et tilbud om å flytte inn hos Marius. Han bodde i en romslig toromsleilighet i et rolig nabolag nær jobben.
Da hun fortalte om graviditeten, ble Marius overrasket men gledelig.
Jeg skulle akkurat ha foreslått deg! Nå får jeg en ekstra god nyhet smilte han. Vi må bare haste med planene, så du kan være brud på bryllupsdagen i stedet for en rundende gravide. Men jeg liker deg uansett.
Sigrid ble nervøs for å møte Marius foreldre. Faren hans var en velstående eier av en melkeproduksjonsbedrift, moren hans var aktiv i familietransaksjonene. Hun lurte på hvordan de ville ta imot en enkel bygdepike, og enda mer med en baby på vei.
Det viste seg at deres bekymringer var ubegrunnede. Marius familie hadde allerede tatt godt imot henne. Svigermoren Olina roste leiligheten ryddig, lys og full av kjærlighet. Middagen Sigrid lagde, fikk faren til å si:
Dette er som i en fin restaurant! Salaten er helt fantastisk!
Du har gullhender, sier moren hans med et smil.
Olina ba Sigrid om å kalle henne bare Olina. Sammen begynte de å planlegge bryllupet. Olina tok Sigrid på dyre møbelbutikker, og mellom prøvingene satt de på kaféene, lo og pratet. Hun opptrådte jordnært, helt uten den snobben man ofte ser hos velstående damer.
Kommer moren din på bryllupet? Vi vil gjerne bli kjent. Hun kan bo hos oss; vi har et stort hus, så dere får nok plass foreslo Olina.
Bryllupet ble storslått med mange gjester, musikk og fyrverkeri. Sigrid tenkte på kostnadene, men Olina bare ristet på hodet.
Ikke bekymre deg, vi har råd! Du er min sønns kone, og jeg vil at dere skal ha en ekte feiring. Slapp av, du trenger ikke stresset.
Sigrid kunne nesten ikke tro sin egen lykke. Hun hadde hørt så mange historier om krangling mellom svigermødre og svigerdøtre, spesielt når bruden kom fra en fattig familie. Men alt var helt annerledes.
Du er heldig, kjære! nesten gråt moren hennes da hun kom i bryllupet. Olina gjorde alt for å lette stemningen, spøkte og takket for den fine datteren.
Livet etter bryllupet startet med ventingen på barnet. På den første ultralyden sa legen at det ville bli en frisk liten jente. Da får vi en liten prinsesse neste gang, smilte Marius og drømte om en sønn.
Olina jublet. Hun hadde alltid ønsket en datter nå fikk hun en barnebarn! Hun kjøpte en haug med rosa kjoler og små drakter.
Sigrid så på de søte klærne og tenkte på hvordan hun snart skulle kle den lille. Hun forestilte seg at hun skulle vokse opp i kjærlighet og i en komplett familie. Olina planla ballett, kunstskole og tidlig utvikling for den lille.
Sigrid var helt enig. Hun gledet seg over all oppmerksomheten babyen fikk.
Men under en rutinemessig undersøkelse oppdaget legene en risiko for å miste barnet. Svigerfaren kontaktet de beste spesialistene.
Sigrid følte seg elendig. Selv vann fikk henne til å kaste opp, hun hadde mistet vekt, og i stedet for å føle seg bedre i andre trimester, ble hun verre. Hun lå på sykehuset, mens Olina hjemme tok seg av alt laget mat, ryddet og holdt Marius ansvarlig. Sigrid var takknemlig for hjelpen, for hun klarte ingenting selv.
Marius trakk seg mer og mer tilbake. Arbeidet, venner og mobilen fylte dagene hans. Sigrid snakket bare om tester, prosedyrer og bekymringer og han ble lei. Han drømte om en sønn, men fikk en gravid kone som lå hele dagen. Til slutt kom også en kjekk student fra universitetet inn i livet hans.
Han skjulte forholdet for foreldrene, redd for reaksjonen. Olina levde bare for å vente på barnebarnet. Hun hadde aldri skjult at hun ville ha en jente, men fikk to sønner.
Plutselig gikk Sigrids vann i stå hun gikk inn i fødestuen en måned før terminen. Smerten var uutholdelig. Legene gjorde alt de kunne, men til slutt måtte de la henne slite alene. Med all sin kraft kjempet hun for den lille.
Jenta ble født, men ble straks tatt bort. Legene diskuterte i et rom. Sigrid fikk vite at barnet hadde Downs syndrom noe ultralyden ikke hadde vist. Legen sa:
Du er ung, du kan få en frisk baby. Denne burde dere plassere i en institusjon.
Sigrid ble sjokkert, men nektet kategorisk. Hun krevde å få beholde datteren og kalte henne Eira.
Olina ringte:
Jeg vet alt, sa hun opprørt. Vi skal klare dette sammen! Takk, svarte Sigrid. Jeg har funnet en god psykolog som kan hjelpe deg. Du vil få en annen baby. Hva mener du? Eira lever! Du forstår ikke Skriv avslag. Vi sier at barnet døde. Nei, avbrøt Sigrid samtalen.
Marius ville også gi fra seg barnet.
Hvorfor kan moren si nei, men faren må ta ansvar? Jeg er ung, hvorfor skal jeg bære så tungt? protesterte han. Olina prøvde flere ganger, men satte en ultimatum: enten takker dere ja, eller så er Sigrid ute av familien.
Sigrid forsto at hun måtte bli alene med datteren. Håpet var at Marius, når han så barnet, ville endre seg. Men på utskrivningen var ingen der for å møte henne. Hun gikk med pakkene sine til busstoppet.
Hjemme fant hun en frakk fra den fremmede kvinnen. Fra kjøkkenet kom en jente i en Tskjorte med Marius logo.
Hvem er du? spurte hun. Jeg er ektefellen til din elsker, svarte Sigrid og begynte å pakke sammen.
Eira lå i en vaskeseng med et lite baldakin, omringet av dyre gaver Olina hadde kjøpt. Ingen trengte henne lenger, bortsett fra Sigrid.
Sigrid og Eira flyttet inn hos moren. Til tross for alt, samlet Sigrid seg og støttet datteren. Eira vokste opp som en kjærlig, kunstnerisk jente. Til tross for prognosen begynte hun å snakke og recitere dikt.
Sigrid giftet seg senere med Frode, en gammel klassekamerat som alltid hadde vært forelsket i henne. Han tok Eira som sin egen. De fikk senere to sønner. Sigrid var ikke lenger skamfull over Eira, og startet en blogg hvor hun delte livet sitt.
En dag så en regissør fra et teater for personer med Downs syndrom en video av Eiras dikt, og inviterte henne på audition. Hun ble skuespiller. Familien flyttet til hovedstaden, og også bestemor kom med.
Da Eira ble sytten år, kom Marius på forestillingen med blomster, gaver og et glass vin i hånden. Han ba om tilgivelse. Sigrid skjønte plutselig at hun allerede hadde tilgitt ham for lenge siden.
Det er greit, Marius. Jeg holder ikke fast på nag. Lev ditt liv lykkelig, og takk for den vakre datteren vi har fått.
