Lise og Mikkel går ut fra vennernes hus i Oslo, hvor de feirer en lystig bursdag, og trår mot hjemmet. Novemberluften har allerede senket seg, og i lyset fra gatelyktene kan de se snøen falle. En svak vind pisker snøfnuggene fremover.
«For en vakker kveld!» jubler Lise mens hun nyter den dunkle skumringen.
«Ja, virkelig,» svarer Mikkel og omfavner henne.
Et øyeblikk etter at de har gått et stykke, stopper Lise brått.
«Hører du det?» spør hun Mikkel.
«Ja, et barn gråter,» svarer han, og ser seg omkring.
«Er det vanlig å gå tur med spedbarn på denne tiden? Det høres ut som et nyfødt gråt,» bemerker Lise bekymret. «Barnet må være like i nærheten, men jeg klarer ikke å finne hvor.»
De stopper og ser seg rundt.
«Der borte!» utbryter Mikkel og løper mot byparken. På en benk som allerede er dekket av snø, ligger en liten pakke med en hvirvlende lyd fra seg.
«Å, så liten» hvisker Lise. «Hvor er foreldrene?»
«Det ser ut til at de har forlatt henne alene,» tenker Mikkel.
Lise plukker forsiktig opp den lille babyen, og barnet roer seg med en gang.
«Hva har skjedd med deg, lille en? Har noen så grusomme foreldre forlatt deg i kulden?» sier hun mykt.
Snart er de hjemme. Lise legger barnet på sofaen, pakker det inn og får et overraskende syn: En nyfødt jente, sannsynligvis ikke engang en måned gammel, ligger i en slitt bodyskjorte innpakket i en gammel babyteppe med hull.
«Vi må mate henne med en gang, og skiftetøylene må ha blitt skiftet for flere timer siden,» sier Lise med tårer i stemmen.
«Jeg løper og kjøper alt vi trenger,» lover Mikkel.
«Kjøp melkesyremiks, flaske og bleier,» instruerer Lise mens hun vugger den oppvarmede lille jenta. Hun ser ut til å holde på å gråte.
Fjorten minutter passerer, og Mikkel kommer tilbake med innkjøpene.
«Her har jeg engangsbleier, for jeg har ingen andre ennå,» sier han og legger posen foran Lise.
«Flott, nå skal vi skifte og mate henne,» jubler Lise mens hun har travelt rundt barnet. Den lille har røde flekker på huden. Lise smører barnets kropp med barnekrem, legger på de nye bleiene, og den lille suger ivrig på smokken med melkesyremiks, som om hun aldri har blitt matet før.
«Vi må melde fra til politiet, ellers kan det se ut som om vi har tatt henne fra noen selv»
«Vi bør kontakte politiet, så det ikke ser ut som om vi har stjålet henne,» foreslår Mikkel. «Vi vil ikke havne i politiets søkelys.»
«Jeg er enig,» svarer Lise mens hun legger den mettende, tilfredse jenta i sengen.
Tidlig om morgenen kommer sosialarbeiderne og politiet til leiligheten deres. Lise ser med angst på mens barnet blir tatt med fra hjemmet. På én natt har hun knyttet seg så sterkt til den lille at avskjeden gjør vondt i hjertet. Lise og Mikkel har ikke hatt egne barn på syv år. Lise ble gravid en gang, men mistet barnet i sjette måned. Etter den tragedien har de mistet håpet om å bli foreldre. Kanskje den funne jenta virkelig har mistet sine foreldre
Alene igjen tenker Lise og Mikkel på barnets skjebne.
«Kjære, jeg skulle ønske jeg kunne holde henne i armene igjen! Hun er så skjønn,» sier Lise.
«Du vet, jeg likte hele dette oppstyret rundt den lille ballen av pels,» svarer Mikkel ettertenksomt mens han ser ut av vinduet. På lekeplassen går mødre med barnevogner. Mikkel forestiller seg Lise blant de lykkelige mødrene og smiler.
Tre måneder har gått. Drømmen om et eget barn går i oppfyllelse. Barnevernet klarer aldri å finne Sofies biologiske foreldre. Lise og Mikkel er lykkelige. De har kjøpt alt som trengs til barnet: barnevogn, vugge, klær, leker og mer. Sofie blir deres kjæreste. Nå går Lise stolt med en rosa barnevogn i gårdsplassen, prater med andre mødre om barna sine. Ingen tviler på at adoptivforeldrene vil gjøre alt for barnet.
Lise og Mikkel får virkelig Sofie på beina. I seksten år fullfører hun videregående med gullmedalje og har planer om å studere til lærer.
Etter avslutningsballet samles hele familien rundt bordet for å feire. Plutselig bankes det på døren.
«Jeg åpner, dere, mine jenter, sett dere ned,» sier Mikkel med et smil og stormer inn i entreen.
Snart ser de et beruset par, en mann og en kvinne, som bryter seg inn i stuen.
«Jente, gratulerer med fullført skole!» erklærer en sliten dame i en grå, slitt jakke.
«Jente, Sofie, vi er stolte av deg!» nikker mannen og klør seg i hodebunnen mens han prøver å finne på noe mer å si.
«Hvem er dere egentlig?» hopper Sofie opp fra bordet. «Hvorfor er dere her?»
«Vi er dine egentlige foreldre, barnet,» raspes det fra kvinnen som kaller seg mor. «Vi fant deg på en benk i parken for seksten år siden.»
«Mamma, pappa, hva skjer? Er dette en spøk?» ser Sofie forvirret på gjestene og på Mikkel og Lise som kaster blikk på hverandre.
«Sofie, ikke lytt til dem. Vi er dine ekte foreldre, og de er bare noen alkoholikere som kom for å drikke,» sier faren.
«Å, dere deler drikke etter en natt?» spøker Sofie sarkastisk. «Hva har dere gjort med dere selv?»
Lise griper ordet, og med tårer i øynene forteller hun historien om den funne babyen i parken.
Sofie ser forvirret på Mikkel og Lise og er i ferd med å falle i gråt. Hun samler seg og sier:
«Hvis dette er sant, må dere begge forlate huset mitt!» beordrer hun, og peker på de uvelkomne gjestene.
«Jente, hvorfor er du så hard? Du har yngre søsken som trenger deg,» roper den slitte kvinnen med en røykfylt stemme, mens håret hennes blir enda mer rufsete. Hennes mann vipper fra fot til fot som om han har mistet tidens retning.
«Greit, jeg kommer på besøk igjen snart,» lover Sofie, i håp om at de merkelige folkene forlater leiligheten umiddelbart.
Den slitte tanten og hennes følgesvenn bøyer seg lett og drar ut.
Mikkel sukker lett da døren lukkes.
«For en stinkende lukt de etterlater seg!» utbryter Lise mens hun åpner vinduet.
Sofie ser nysgjerrig på foreldrene og spør:
«Er dette sant?»
Moren senker blikket.
«Ja, kjære,» bekjenner faren.
Foreldrene forteller henne om hvordan de fant henne på en snødekt benk i parken, innpakket i en gammel teppe, og om hvordan de travelt fylte ut alle papirene til adopsjonen.
«Da da, mamma, pappa, jeg elsker dere enda mer!» sier hun nesten gråtende, omfavner dem begge og sier at hun ikke kan forestille seg hva som hadde skjedd om de ikke hadde dukket opp den kvelden i parken.
Tiden går. De merkelige gjestene viser seg aldri igjen. Familien forstår hvorfor de kom: alkoholikere trenger penger til drikking, og de hadde sett på den bortkomne jenta som en enkel kilde til støtte. Sofie tenker imidlertid annerledes. Hun er opprørt over hvordan slike mennesker kan ha flere barn og likevel ikke ta vare på dem. Det er tydelig at de kun er interessert i barnebidrag.
Noen år senere fullfører Sofie studiene og får jobb ved en pedagogisk høyskole. Hun glemmer aldri at hun en dag har søsken som fortsatt lever et hardt liv. En dag bestemmer hun seg for å besøke dem.
Sofie drar sammen med kjæresten sin Vegar, som hun har kjent lenge og som har lovet å støtte henne i dette prosjektet. De når en nedslitt hytte som fortsatt er bebodd.
«Er det dette?» spør Vegar overrasket.
«Det ser ut som det,» svarer Sofie og går inn i det forlatte gårdsområdet, som ser ut til å ha stått ubebodd i hundre år.
De banker på den gamle tredøren. Etter noen sekunder høres trinn i huset.
«Å, husker du oss?» mumler den velkjente, slitte tanten. «Kom inn. Og hvem er du med deg? Din forlovede? Skal vi ikke skåle for ham også?»
«Jeg er forlovet, men vi er ikke her for å drikke,» svarer Vegar alvorlig.
«Hvorfor da? Gi dem en krone, de ber om mat, men jeg har ingenting. Faren deres ble begravd for et år siden,» mumler kvinnen, skulderdroppende.
I dørkarmen dukker et par nysgjerrige barns øyne opp.
«Dette er til dere,» sier Vegar og rekker to store esker med godteri til barna. De tar imot gaven og løper inn i et annet rom.
Ved bordet sitter en tynn gutt som ser nervøs ut, som om han veier noe i seg.
«Dette er vår Mikkel. La dere bli kjent. Han er sjenert, men god. Han drømmer om å studere,» mumler tanten utydelig.
Sofie og Vegar nærmer seg.
«Skal vi bli kjent?» smiler Sofie og rekker frem hånden. «Jeg er din søster.»
Gutten kikker sidelengs, nøler og gir motvillig håndslaget.
Sofie og Vegar tar med seg Mikkel hjem. Han viser seg å være lur og dyktig. Med foreldrenes hjelp får Sofie ham inn på en skole og leier en leilighet til ham i Bergen. Hun besøker ham daglig med Vegar. Over tid blomstrer Mikkel, blir smilende, forteller vitser og gleder sine nye foreldre.
I den alkoholkjære morens hus er det fortsatt to barn ni og ti år gamle. Sofie besøker dem ved skolen med store handleposer. Hun føler dyp medfølelse for den lille broren og søsteren, siden moren bruker alle barnebidrag på sprit. Sofie inviterer dem hjem, så de kan kjenne seg som normale barn, glemme fattigdom og trøbbel. Hun og Vegar tar dem på kino, til fornøyelsesparker eller bare en tur i parken. En dag forsvinner moren livet hennes har tatt knekken etter mange år med alkohol.
Mikkel og Sofie har etablert seg som kjærlige foreldre. Snart får de to egne barn. Barna, Artur og Valentina, blir hovedsakelig oppdratt av Mikkel og Sofie, som har mest tid. Disse to vokser opp i en adoptivfamilie, fri fra et smertefullt barndomsminne. Som små drømmer de å rømme fra den falleferdige hytta og den slitte moren, men de tør ikke. Nå har drømmen blitt til virkelighet; de blir utdannet, blir terapeuter og åpner sin egen klinikk med mange klienter.
