Kjære dagbok,
I kveld satt jeg på den lille kjøkkenbordet i leiligheten min og tenkte på samtalen jeg hadde med pappa i går. Pappa, har du noe imot at vi bor hos deg i et par måneder? spurte jeg forsiktig. Nei, svarte han kort og uten unnskyldning.
Foreldrene mine skilte seg for omtrent ti år siden. Mor giftet seg på nytt to år etterpå, mens pappa valgte å bli singel. Han har alltid hatt et tungt temperament, noen ville kalle det uutholdelig. Kvinner kom og gikk, men han ga aldri opp meg. I stedet for å la meg være på egen hånd, betalte han barnebidrag, kjøpte alt jeg trengte, og var med på oppdragelsen på en streng, helt mannlig måte uten søte uttrykk, men med en tydelig farskjærlighet.
Jeg ble tidlig selvstendig. Etter 11. klasse begynte jeg å jobbe og flyttet rett ut fra morens hus, leide et rom i et studenthybel i Oslo. To år senere giftet jeg meg med Sigrid, kjæresten fra ungdomsskolen. Vi sparte til egen bolig, planla å ta opp et boliglån og samle inn til den første innbetalingen. Da ble vi overrasket: huseieren vår ga beskjed om at rommet vårt skulle selges, så vi måtte vente på at handelen ble ferdig. Jeg tenkte at jeg kunne spørre pappa om å bo hos ham en stund han har en tre-roms leilighet og bor alene. Avslaget hans rystet meg, og jeg var i ferd med å avslutte samtalen da han plutselig la til:
Du kan jo bli. Bare hold det stille.
Takk, pustet jeg lettet ut.
Jeg vet at pappa er en ensom sjel, elsker ro, er sparsom med ord og følelser. Så kravet om stillhet overrasket meg ikke. Sigrid skjønte også dette, og hun var i femte måned av svangerskapet og lengtet etter fred og ro. Vi antok at «stille» bare gjaldt oss to, men ikke ham i hans eget hjem.
Frokosttid på morgenen begynner hos ham allerede klokken fem. Med støvete tøfler klatrer han gjennom huset, gjør sine morgenritualer: toalett, bad, kjøkken og så samme runde igjen. Lyden av hans tunge skritt er som et jevnt klak-klak, og så et dunk når noe faller: «Jøss, for pokker!» Han bryr seg lite om at andre fortsatt sover, for dette er hans hus. De som ikke liker lyden, kan gå sin vei.
I tillegg til morgenbråket prøver han å kontrollere alt vi gjør. TV-en må være slukket etter ni på kvelden, han tåler ikke støy. Matlaging er begrenset, han vil ikke ha lukten av stekt mat, og han insisterer på å spare strøm og vann han er ikke rik, men han er stolt.
Alt dette varte en uke før Sigrid ble innlagt på sykehuset. Overraskelsen var stor da faren min, med et alvorlig uttrykk, kom inn med en pose frukt:
Barnet ditt trenger vitaminer, sa han stramt.
Tusen takk, Einar, svarte Sigrid med en svak smil.
Greit, nikket han, og forsvant igjen. Ta vare på deg selv og følg legens råd.
Etter utskrivelsen fortsatte han å stå opp klokken fem, men denne gangen prøvde han å være litt roligere. Han viste en form for omsorg: han ropte at frokost var klar, eller tok et håndkle og vasket gulvet uten å si noe. I hennes tilstand trengte hun virkelig hvile.
Vi fikk endelig leiligheten vår etter tre måneder. Pappa insisterte på at vi skulle pusse opp før vi flyttet inn. Sigrids fødsel kom midt i oppussingen, og vi måtte midlertidig flytte tilbake til farens hus. Svigerforeldrene vårt kom på besøk et par ganger etter utskrivelsen, men pappa ga alltid inntrykk av at han ikke var glad for gjestene. Når han så på barnebarnet vårt, lille Vilde, brøt et sjeldent smil gjennom det strenge ansiktet hans. Han kunne tenke seg å beskytte henne mot alt i verden.
Hver morgen tok han vare på lille Vilde, så Sigrid kunne få litt søvn etter de søvnløse nettene. Han lærte seg til og med å skifte bleier. Da det endelig var på tide for oss å flytte inn i vår egen leilighet, tørket han en tåre fra det maskuline ansiktet og sa med en hard stemme:
Dere er fortsatt unge, men dere kan ikke bo alene med en baby. Bo hos meg en stund til. Ikke lenge. Bare til Vilde har blitt eldre.
Jørgen og Sigrid så på hverandre i forbauselse. Pappa snudde seg og la til:
Dette er bare gammel sentimentalitet, men la oss få Vilde inn og pakkene deres. Dere får nok tid til å flytte før himmelens konge bestemme seg for å sende dere videre.
Vi trodde han ventet på at vi skulle flytte ut, men så ble vi igjen. Vi måtte bare undre oss over de forandringene som hadde skjedd i den harde, ensomme faren. Til slutt bestemte vi oss for å bli det er alltid godt å ha en bestefar i nærheten.
Nå sitter jeg her med lille Vilde på fanget, og pappa smiler mykt mens han ser på henne. Jeg er takknemlig for at denne strenge mannen har blitt min lille, dyrebare menneske, og jeg ser frem til de dagene vi fortsatt har sammen.
Jørgen.
