Einar på jobben blir ikke så mye hatet som unnviket. Han er en fornuftig fyr, erfaren lastebilsjåfør og pålitelig arbeider, men han er absolutt ikke sosial. Ingen vil ha ham som makker, og han liker det. En sjåfør har kastet ham til side, så han får en håndvift. De andre langtgående sjåførene gir ham kallenavnet «Mørk». Det blir hans «brand», selv om folk av og til glemmer hans egentlige navn og bare bruker kallenavnet.
Dette oppdraget lover ingenting spesielt. Ruten er kjent, lasten er vanlig. Han styrer, holder øynene på veien
Plutselig langs veikanten ser han noe som krabber i gresset et levende vesen! Han tenker å kjøre forbi, men noe i hjertet hans stopper ham. Einar forstår ikke helt hvorfor han stopper lastebilen og går nærmere for å se hvem som har fått uflaks.
En enorm stripete katt spyr truende og ser ut til å ha mistet livskraften sin. De sier at katter har ni liv, men denne har tydeligvis mistet flere, puster tungt og er dekket av blod og skitt.
Hva har du gjort med deg, kattunge? spør Einar mens han bøyer seg over dyret.
Katten viser skarpe tenner og mjauer ruende, som om den sier at den ikke trenger hjelp og at han skal fortsette sin egen vei.
Jeg forstår, stolte en, tenker Einar, og minnene om en luksuriøs barnekatt fra bestemorens hjem dukker opp. Som liten drømte han om å krype inn i den varme ovnen og sovne til bestemorens mjau. Nå er både katt og bestemor borte, men minnene lever.
Jeg er ingen katteekspert, men jeg ser at du ikke kan la dette ligge. Ingen bolig er i nærheten, så la meg kjøre deg til en klinikk.
Han løfter den spisse katten forsiktig, plasserer den i lastekassen og legger den rolig bak i førerhus. Katten slår seg sammen og blir stille, tydeligvis for å ikke gjøre ting verre.
Einar tar en avstikker fra ruten, svinger inn i den lille provinsbyen Vinstra og finner en dyreklinikk. De få pasientene der lar ham og den sårede katten gå rett forbi køen.
Du er heldig, katt, erklærer den eldre veterinæren. Vi desinfiserer, påfører gips, så kan du fortsette.
Hvor skal jeg med deg? protesterer lastebilsjåføren. Jeg har en tur!
Vi har ingen plass for den, svarer veterinæren. Ingen dyrehjem finnes, den er ingen kattunge, den er fullvoksen!
Katten stirrer rolig fra ett ansikt til det andre, som om den forstår alt. De grønne øynene treffer Einars sjel, og han blir plutselig fylt av skyldfølelse. Skulle han redde den, eller bare la den ligge?
Greit, mumler han og går mot korridoren.
Der skravler to eldre damer ivrig:
Lina kom med datteren i går, gjemmer seg fra mannen sin, sier den ene.
Så synd for Lina! svarer den andre med medfølelse. Hun er som gull, men mannen er en bøddel. De sier han slår henne hele tiden
Det er nok grunnen til at hun ikke kom på jobb, med så mange blåmerker, kommenterer den første. En Kolbein er på vakt i dag!
Einar bryr seg ikke om Lenkas private drama. Hvem vet hvor mange har det tungt hjemme? Han tenker på seg selv
En brud lovet å vente på mannen sin til døden, men han døde først, og hun ble med et annet. Sånn går det av og til.
Ta med den, sier veterinæren og overrekker den svake katten. Jeg håper den vil gro som en hund. Om tre uker fjerner vi gipsen.
Takk, plukker Einar opp katten og går mot døren.
Han har ingen anelse om hva han skal gjøre med dette uventede «gavet» som har falt i fanget på ham. Tiden er knapp, planen hans er ute av kurs. Først må lasten leveres, så ser han hva som skjer videre.
Han legger katten på setet ved siden av førerseteet og drar av gårde
Et par kilometer senere ser han to skikkelser på veikanten. En kvinne vifter desperat med hånden, en liten jente trekker seg forsiktig bak henne.
Beklager, jeg tar ikke med passasjerer! mumler Einar. Han holder fast ved regelen sin.
Mjau! høres det bak ham.
Har du våknet? spør Einar. Hva vil du?
Mjau! mjauer katten insisterende.
Kanskje du trenger noe? tenker Einar. Heldig at du ropte, ellers hadde jeg trådt på deg.
Han stopper lastebilen, tar katten ut på grusen. Katten vrir halen, bekrefter Einars gjetning.
Hei! Hvor skal dere? ser han de to løpe mot ham.
Det tar ham bare fem minutter før den andpustede kvinnen, med datteren i hånden, kommer løpende.
Vær så snill! Ta oss med! Det er bare tredve kilometer til hjemmet, bøyer hun seg.
Jenta ser på ham med tårevåte øyne, tydelig sliten av gråt.
Jeg er ingen drosjesjåfør, jeg er en lastebilsjåfør, prøver Einar å forklare. Ta bussen!
Vi har bare én tur, vi er for sent ute! forsvarer kvinnen. Vi skal be Gud for deg hele livet!
Katten, som har sluttet å være så stolt, går sakte mot jenta, gnir hodet mot benet hennes. Jenta setter seg, klapper katten, og den begynner å male.
Skal jeg kjøre dere, og så ta med katten? foreslår Einar. Se hvor den koser seg!
Tårene renner nedover kvinnens kinn.
Vi ville tatt den, jeg elsker dyr, jeg jobber på dyreklinikken! Vi vet bare ikke hvor vi skal bo! Tante Tora bor i nabobyen, vi kan spørre om hun kan ta den inn!
Hva har skjedd? brummer Einar mens han ser på jenta som stryker katten.
Den lille jenta, med lyse krøllete hår, er tydelig redd. Katten tar imot all oppmerksomhet.
Kvinnen sukker, senker blikket, og Einar husker samtalen på veterinæren. Dette må være den samme Elise som har en voldelig ektemann. Han tenker ikke å gruble videre, men nikker:
Greit, jeg kjører dere.
La oss gå, Solveig! jubler jenta.
Einar plukker opp katten, og de fire setter seg i bilen. Jenta tar plass bak, kvinnen sitter på passasjersetet ved siden av.
Jeg betaler, dere trenger ikke bekymre dere! sier hun, men Einar bare mumler:
Da kjører jeg. Katten liker dere, så dere er gode folk. Hils på den!
Takk, katt! sier kvinnen oppriktig. Hva heter du?
Katt og katt, svarer Einar med en skuldertrekk. Vi har ikke blitt kjent ennå, jeg fant den på veien i dag.
Du er snill! roper kvinnen. Hva skal jeg kalle deg? Hvem er du?
Einar, brummer han.
Jeg er Elise, og datteren min heter Solveig, svarer hun.
Skal tanten ta den? spør Einar, overrasket over seg selv.
Jeg håper det, sukker hun.
Ring henne, spør, sier Einar over til henne.
Elise blir rød i ansiktet og mumler lavt:
Ingen telefon mannen har forlatt meg
Husker du nummeret? Einar åpner dashbordet og rekker henne en lapp med et nummer.
Hun hvisker noe til tanten, og Einar hører kun ord som «mann», «rømte» og «katt».
Vi tar den, men ikke katten, sier Elise unnskyldende.
Solveig hulker stille.
Katt, kom hit, roper de. Du er god!
Vi har allerede en avtale med katten, mumler Einar.
Hun er så kjærlig, forklarer kvinnen.
Etter å ha levert den tilfeldige gjengen til den oppgitte adressen, gir Einar katten til den smilende tanten. Solveig vil ikke slippe katten, klemmer den og kysser den på den bustete snuten. Så løper hun bort til Einar og omfavner ham med begge små hender.
Solveig, du kan ikke! roper Elise.
Pappa er borte, så hun klamrer seg, mumler tanten.
Einar kjenner hjertet sitre. Han hadde nettopp lagt bort drømmen om et rolig liv med en kjærlig kone og barn, men denne lille jenta med krøller rører ved ham.
Onkel, skal du komme og besøke oss? spør Solveig med store øyne, og peker på ham. Sammen med katten?
Jeg skal prøve, svarer Einar, uten å kunne si nei.
Solveig sukker, løper inn i huset. Einar setter seg tilbake i lastebilen og drar videre, med bildet av den lille jenta og den engstelige moren i tankene.
Hvor får disse mennene så mange, at de kan slå svake folk? spør han katten. Den svarer med et mistenkelig mjau.
Jeg ville forklare ham hvorfor man ikke skal løfte hånden mot kvinner og barn! tenker Einar.
Mjau! bekrefter katten, som om den ville legge til sine egne tenner og klør i argumentene.
Katten roer Einar, og for første gang på veien har han noen å snakke med.
Han forteller om foreldrene, om militærtjenesten, om sine politiske meninger. Katten nikker med et mjau, som om den deler hans syn.
Se der! roper han og peker mot veikanten, hvor en bil står omgitt av to menn. En av dem løper ut på veien og vifter.
Trenger dere hjelp? spør Einar mens han åpner døren.
To ting skjer samtidig. En av mennene retter en pistol mot ham, men plutselig suser en haleformet komet forbi!
Katten griper den angripende mannen med alle sine sunne klør og brøler. Mens mannen prøver å kvitte seg med våpenet, hopper Einar av, griper pistolen og retter den mot gjerningsmannen:
Hender opp!
Fjern katten! roper den andre. Den vil rive meg øynene bort!
Det er bra nok! svarer Einar, som ser den andre banditten løpe mot dem. Han slår banditten i kjeven, tar tak i katten, holder fast i pistolen og hopper inn i lastebilen:
Kjør!
Han husker nummeret til trafikksentralen, ringer på noen sekunder. Bandittene blir pågrepet etter en halvtime, og politiet forteller ham at de er kjente kriminelle. En av dem har tidligere skutt en lastebilsjåfør med katt ved siden av.
Landet trenger sine helter!
Jeg er ingen helt, mumler Einar. Jeg ville ha bundet dem begge ned, men jeg rømte!
Den andre har mange lastebilsjåfører på listen sin, han er kaldblodig, sier politimannen. Du trenger ikke bli involvert, men du har brakt en såret katt med deg. Den er din nå?
Einar ser på katten. Katten ser på ham.
Ja, svarer han fast. Jeg er lastebilsjåfør. Den er partneren min.
Du har flaks med en partner, smiler politimannen. Jeg har slått i ansiktet på banditten for å beskytte deg!
Flaks! svarer Einar alvorlig.
Historien om lastebilsjåføren og den modige katten sprer seg på internett. Folk kjenner dem igjen, vinkende og takknemlige. Einar merker at med katten ved sin side endrer noe seg i ham. Det føles som om isen har smeltet, og han kan puste lettere.
Tre uker kjører de sammen over landeveiene, og når gipsen skal fjernes, stopper Einar i den lille bygda hvor han en gang møtte Elise og Solveig.
Han åpner døren til dyreklinikken og møter henne i døråpningen.
Å, du er det, sier Elise uten å ta blikket fra ham. Jeg drømte i natt at du skulle komme!
Drømmen din ble til virkelighet, svarer Einar, usikker på hva han skal si videre. Har du og Solveig det bra?
Nei, nikker Elise. Tanten vår elsker oss, men jeg har startet en skilsmisse, sier hun lavt, med hodet bøyd.
Det er greit, svarer Einar, og så faller ordene naturlig: Skal du gå med meg?
Elises øyne blir store, hun åpner munnen, lukker den igjen Katten Lastebilsjåfør mjauer høyt.
Jeg har en datter stammer Elise.
Jeg har en katt! svarer Einar og legger til: Len, jeg er ikke god på vakre ord, men jeg vet at møtet vårt ikke er tilfeldig. Ikke avvis meg med en gang, tenk deg om. Jeg vil passe på dere.
Mjau! bekrefter katten.
Jeg skal tenke på det, lover Elise.
En måned senere gifter de seg, Einar flytter inn hos dem og begynner å jobbe som sjåfør for en ambulanseklinik. Katten Lastebilsjåfør bor fortsatt med dem, passer på Solveig og av og til sukker den mens den husker de lange, åpne veiene, liggende på den store sofaen.
Romantikken lever, men uten katten ville livet deres vært tomt. Folk trenger kloke katter!
