Marit Semundsen, en 84 år gammel bestemor, satt på busskaia like ved huset sitt og lurte på hvor hun skulle gå nå. På benken ved siden av henne lå en stoffpose og en handlenett, som rommet nesten alt hun eide.
«Jeg kastet Runa ut, men hun var ikke redd for noe, hun ropte bare: Stikk av, gamling, fra nå av skal du holde deg unna vårt liv med Ivar!»
Bare tre år hadde gått siden familien bodde i triviell harmoni i den lille leiligheten på tre rom: Marit, hennes datter Solveig, barnebarnet Ivar med kona Kjersti, og deres sønn, oldebarnet Arne.
Alt begynte å falle fra hverandre da Ivar fikk en ny regnskapsfører på jobben Runa. Hun kom fra byen og satte seg ned i bygda uten at noen egentlig forsto hvorfor. De ga henne et rom på hytta, hun fikk jobb, og så skulle livet bare gå sin gang. Men Runa hadde andre planer. Hun begynte å kikke på menn og satte blikket på Ivar. Gift? Ja, men som vi alle vet: «Kona er ingen vegg».
En aprilkveld kom Ivar hjem fra jobb, pakket sammen sakene sine og det var bare ham som ble sett. På avskjed sa han:
Jeg er bare nå i førtifem år gammel og skjønner endelig hva ekte liv og kjærlighet er!
Kjersti sa ingenting. Hun ventet til Arne hadde tatt eksamen på skolen, og da bestemte hun seg også for å reise:
Vi drar til byen. Arne må på universitetet, og vi skal bo i foreldrenes gamle hus. Det har stått tomt i tre år, men vi fikser det. Hvis vi ikke klarer det selv, får bror Ola hjelp. Jeg skal raskt finne en jobb på skolen.
På to dager var alt pakket. Bror Ola kom, lastet småtingene i en liten varebil, og de dro. Arne ga bestemor Marit et hjertelig farvelklem:
Ikke bli trist, bestemor, jeg kommer på besøk.
Han kom to ganger mens Solveig fortsatt var i live. Men etter at Solveig gikk bort, flyttet Ivar og Runa inn i leiligheten, og Arne dukket aldri opp igjen.
Hverdagen for Marit ble stadig verre. Runa begynte å innføre sine egne regler. Til å begynne med var hun litt sjenert, men snart kalte hun Marit til bordet og serverte det hun hadde laget til seg selv og Ivar. Så beordret hun henne til å holde seg inne på rommet:
Du lager så mye rot på kjøkkenet. Jeg foretrekker å en gang i uka rydde rommet ditt enn å tørke gulvet tre ganger om dagen her.
Siden da lagde Runa grøt til bestemor havre, bygg eller grøtblanding. Marit spiste den til frokost, lunsj og middag, og skyllet den ned med en tom kopp te.
En dag kom Runa med nyheten om at sønnen hennes skulle komme på besøk om en uke. Hun og Ivar diskuterte hvor de skulle få ham jobb etter fengsel ville han nok ikke få noe så lett.
Om morgenen dro Ivar på jobb, og Runa ga Marit en oppgave:
Her er adressen til et aldershjem. Gå dit og si takk for at du ikke bare ble kastet på gaten.
Hun skjøt Marit et papir med adressen og smalt døren bak seg.
Marit gikk så langt som busskaia, men visste ikke hva hun skulle gjøre videre. Hun så dårlig, klarte ikke å lese adressen. En ung mann sto i nærheten. Hun spurte ham:
Unggutt, kan du lese adressen for meg og fortelle hvilken buss jeg skal ta?
Mannen så på henne og svarte:
Hvor skal du, bestemor Marit, på denne veien? Arne er kommet, han leter etter deg. Jeg ringer ham med en gang.
Fem minutter senere stormet Arne inn. Det viste seg at Kjersti, den tidligere naboen, hadde ringt dagen før. Hun fortalte at Runa planla å sende bestemor på et institusjonsopphold. Den gamle nabokvinnen hadde tidligere jobbet som pleier på aldershjemmet, så Runa hadde spurt henne om adressen. Kjersti sa til Arne at han måtte kjøre så fort som mulig tilbake til bygda og hente bestemor.
Arne pakket sammen tingene sine og ropte:
Jeg kjører deg, bestemor, som en dronning, med taxi til byen. Mor har allerede gjort klart et rom til deg. I hagen blomstrer epletrærne nå så vakkert!
Da Runa og Ivar hørte at Arne skulle ta med bestemor til byen, ble de veldig glade. Gleden var imidlertid kortvarig. Da de begynte å gå gjennom papirene, oppdaget de at leiligheten hele tiden hadde tilhørt Marit. Selv mannen hennes hadde kun hatt rett til å bo der på livstid. Så måtte Runa og Ivar flytte tilbake til hytta.
Marit solgte leiligheten og ga pengene til oldebarnet, så han kunne kjøpe seg en bolig i byen. Selvsagt er prisene høyere i regionhovedstaden, så Arne fikk bare en ettroms leilighet, men i en moderne bygning med god plass. Nå kan han gifte seg og har endelig tak over hodet for den unge familien.
