Kaja, ta deg tid, tenk deg om en gang, sa tante Lise mens hun så på niesøsteren sin. Hva om du ikke klarer det? Se på barna her nå. Du er selv akkurat nitten år gammel. Kristian er bare tretten. Det er den farlige alderen for gutter. Når han begynner å oppføre seg rart hva gjør du da?
Tante Lise, jeg kan ikke la broren min ende opp på barnevernet. Jeg vet det blir vanskelig, men jeg vil ikke kunne sove i fred når jeg tenker på ham hver dag. Er han frisk? Får han nok å spise? Hva om noen utnytter ham? svarte Kaja, med stemmen knapt over en hvisking.
Moren deres var nettopp gått bort. På gravferden hadde den lille familien samlet seg: to søstre av moren Elise og Irene, en fetter med kone, og den seksten år gamle niesøsteren Irines datter. I tillegg kom to gamle kollegaer fra morens arbeidsplass og deres venninne, tante Janne.
Etter minneseventyret satt kun slektningskapet igjen, og de måtte bestemme hvordan barna skulle fortsette livet. Med Kaja var det enklere hun var nitten, nettopp ferdig med andre året på universitetet, fikk stipend, men måtte ta ekstrajobb for å klare seg. Det ville bli hardt, men hun klarte seg.
Hva skulle de gjøre med trettenåringen Kristian? Ingen i familien hadde rom eller evne til å ta ham inn.
Vi bor allerede i en trang en-etasjers leilighet: jeg, mannen, to gutter og svigermoren. Hvor skal en ekstra person passe inn? forklarte tante Lise.
Vi skulle flytte, men Børge har falt i drikkekonsum igjen han ble sparket fra jobben forrige uke. Det er minst en måned nå. Vi låser seg på soverommet med døren på lås om natten. Hvordan kan vi ha et barn i sånn situasjon? klaget Irene.
Fetteren svarte kort:
Mine tre er mine.
Dermed ble det klart at om den eldste søsteren ikke fikk omsorgstillatelse, ville Kristian måtte gå rett inn i barnevernet.
Kristian satt selv på en sandkasse i bakgården, mens vennen hans, Max, hadde slått seg ned på en benk ved siden av. De holdt stille.
Har dere snakket lenge? spurte Max.
To timer nå. Kaja vil bli min omsorgsperson, men tante Lise prøver å stoppe meg. De sier jeg er en bråkmaker, at hun ikke klarer seg. svarte Kristian.
Hva tenker du selv?
Jeg vet ikke. Jeg vil ikke i barnevernet. Jeg vil bli hjemme, gå på skolen, spille fotball.
Tantene prøvde å skremme Kaja med siste argumenter:
Kaja, du er ung, du må tenke på din egen fremtid bygge en familie, få barn. En bror som henger på deg som en tung blyant på halsen hvilken mann vil like en jente med så tungt ansvar? sa Irene. Ikke nøl, la Kristian gå til barnevernet. Du kan besøke ham, hente ham i ferien. Vi tenker på deg. Kristian vil ødelegge livet ditt.
Da Kaja sto imot, foreslo tante Lise:
Selg den lille leiligheten, kjøp noe rimeligere for deg og Kristian, og lev på differansen mens du studerer.
Om kvelden spredte alle seg. Kaja ropte etter broren:
Kom, spis ordentlig, du har sultet hele dagen.
Kristian tok i seg maten, og Kaja satte seg overfor ham, akkurat som moren pleide.
Greit, Kristian, skal vi klare dette? spurte hun.
Han nikket stille, uten å løfte blikket fra tallerkenen.
Neste dag begynte Kaja å lete etter arbeid. Med en andreårsgrad i økonomi var alternativene få. Hun sendte ut CVer til kontorstillinger assistent, regnskapsmedarbeider uten svar. Til slutt senket hun kravene og søkte som salgsassistent. Etter to intervjuer fikk hun et tilbud, men da de hørte at hun planla å ta videreutdanning på deltid, trakk de tilbake:
Du må være borte to ganger i året til eksamen, hvem skal da jobbe for deg?
Kaja ble nedbrutt. Det eneste som sto igjen var kassearbeid i supermarkedet ved siden av leiligheten. En nabo som jobbet der lovet at de trengte ekstrahjelp de hadde ingen andre.
På vei hjem møtte hun sin gamle matematikklærer, Olga Sergeyeva, som nå var klasselærer for Kristian.
Olga var klar over familiedilemmaet og lovet å skrive en god anbefaling for omsorgstillatelsen. Hun foreslo også en midlertidig stilling:
Sekretæren vår går i fødselspermisjon. Det er midlertidig, men du får jobben mens du fullfører studiene. Lønnen er lav, men den er rett ved hjemmet, og du kan se Kristian hver dag.
Kaja fikk jobben, gikk over til deltidstudier, og tjente nok til at både hun og Kristian kunne leve modest, men uten fattigdom. Kristian fortsatte som vanlig tenåring; de kranglet, misforsto hverandre, men klarte seg sammen. Kaja lagde mat, vasket, Kristian ryddet, tok søpla, vasket opp og kunne gå i butikken uten problemer.
Likevel var Vegar, Kajas kjæreste, ikke fornøyd med den ekstra byrden.
Jeg forstår ikke hvorfor du tar på deg dette ansvaret. Jeg vil ha et vanlig liv, studier, jobb du spiller helt helten. Da vi skulle på helgetur til en fjellhytte, sa du nei fordi du måtte passe Kristian. Jeg dro alene, og da Lesja inviterte meg på bursdag, sa du også nei. Jeg er lei meg.
Kaja brøt med Vegar. Først var hun såret, men så innså hun at han bare var egoistisk.
Alene fant hun trøst i broren. Kristian fortsatte i fotballskolen, og i fjortenårsalderen ble han tatt inn i Alaget. Han spilte både hjemme- og bortekamper.
En kamp mot et lag fra nabobyen endte med at Kristian gjorde ett av tre mål, men på de siste minuttene vri han ankelen. Han fikk førstehjelp på stadion, og assistenttreneren tilbød å kjøre dem hjem.
Jeg visste ikke at du hadde en ung mor, sa han.
Det er ikke mor, det er søster, korrigerte Kristian.
Neste dag ringte assistenttreneren, Eirik, for å høre hvordan Kristian hadde det, og inviterte Kaja på en kaffe, senere på en date. Etter et år ble både Kajas og Eiriks bryllup feiret, og Kristian fikk plass på den nasjonale idrettskolen for olympisk reserve.
Slik gikk livet fylt av sorg, men også av håp og små seire.
