Solveig, ta deg tiden du trenger, tenk en gang til, sa tante Lise til niesen sin. Hva om du ikke klarer det? Se på barna nå. Du er selv bare et barn du ble nettopp nitten år. Og Kjell er bare tretten. Det er den mest urolige alderen for gutter. Når han begynner å slå seg løs, hva vil du gjøre?
Tante Lise, jeg kan ikke stå og se på at min egen bror havner på barnevernsinstitusjon. Jeg vet at det blir vanskelig, men jeg vil ikke kunne sove i fred så lenge jeg tenker på ham. Er han frisk? Får han nok mat? Og blir han mishandlet? svarte Solveig.
De hadde nylig mistet moren. På døren hadde samlet seg den lille slekten: to søstre til moren Elisabeth og Irene, en fetter med kone og en seksten år gammel niese Irines datter. To kollegaer fra morens arbeidsplass og venninnen hennes tante Jorunn kom også.
Etter begravelsen var det bare slektningene igjen, og de måtte bestemme hvordan barna skulle få videre liv. For Solveig var situasjonen enkel hun var nitten, hadde nettopp fullført andre året på universitetet, fikk stipend, måtte jobbe ved siden av, men hun skulle klare seg.
Problemet var derimot den tretten år gamle Kjellen. Ingen i slekten hadde plass til ham.
Vi bor allerede i en trang leilighet: i en to-roms blokk deler jeg med mannen, to gutter og svigermoren. Hvor skulle en ekstra person passe? forklarte tante Lise.
Vi har nettopp flyttet, men Borge har gått tilbake til drikking etter å ha mistet jobben forrige uke. Det varer i minst en måned. Vi låser døren til soverommet for ham og datteren om natten. Kan så et barn bo i sånn stuss? klaget Irene.
Fetteren svarte kort:
Våre egne har vi nok til.
Dermed ble det klart at dersom den eldre søsteren ikke fikk omsorgsrett, ville Kjell ende opp på barnevernsinstitusjon.
Kjell selv satt utenfor ved lekeplassen i gårdsplassen. Ved siden av ham på benken satt vennen hans Max. Guttene nølte.
Har dere diskutert lenge? spurte Max.
To timer allerede. Solveig vil bli min verge, men tanten hennes prøver å hindre det. De sier jeg er en bråkmaker, og at hun ikke klarer meg, svarte Kjell.
Hva tenker du selv?
Jeg vet ikke. Men jeg vil ikke på barnevernet. Jeg vil bli hjemme, gå på skolen min og spille fotball.
Tantene, i et forsøk på å overtale Solveig fra det de så som et dumt prosjekt, tok i bruk de siste argumentene:
Solveig, du er ung, du må tenke på fremtiden skape egen familie, få barn. En bror som Kjell vil bli en tung byrde på nakken din hvilken mann vil holde seg til en jente med sånn ekstra vekt? sa Irene. Ikke nøl, send broren til barnevernet. Du kan besøke ham der, hente ham i ferier. Vi tenker på deg. Men Kjell vil bare ruinere livet ditt.
Da Solveig stod fast på beslutningen, sa tanten:
Selg den dyre mobilen, kjøp noe rimeligere til deg og Kjell, så kan dere leve av differansen mens du studerer.
Om kvelden spredte alle seg. Solveig ropte etter broren:
Kom, spis ordentlig, du har tuklet hele dagen.
Kjell spiste, og søsteren satte seg foran ham, slik moren pleide å gjøre.
Hvordan går det, Kjell? spurte hun.
Han nikket stille uten å løfte blikket fra tallerkenen.
Neste dag begynte Solveig å lete etter arbeid. Men hva kunne hun forvente med kun to år på økonomistudiet? Hun sendte ut CV til stillinger som konsulent og regnskapsassistent, men fikk ingen svar. Hun senket kravene og søkte som salgskonsulent. Etter to intervjuer fikk hun et tilbud, men da arbeidsgiver hørte at hun planla å fortsette studiene på deltid, takket de nei:
Du må være borte én gang i året i eksamen, hvem skal jobbe da?
Solveig ble skuffet. Det eneste alternativet var kassa i supermarkedet ved siden av huset. En nabo der hadde lovet henne jobben de hadde ingen andre å ansette.
På vei hjem møtte hun sin tidligere matematikklærer, Olga Sergejevna, som nå var klasselærer for Kjell.
Olga var klar over familiets situasjon og lovet å hjelpe med vergeprosessen hun skulle skrive nødvendige attestasjoner. Hun foreslo også:
Vår sekretær går i fødselspermisjon om noen uker. Stillingen er midlertidig, men mens hun har barn, kan du jobbe der og fullføre studiene. Lønnen er lav, men jobben er like ved, og Kjell er alltid i nærheten.
Solveig fikk jobben, gikk over til deltidsstudier. Lønnen var beskjedent, men pensjon fra Kjell og vergebidraget gjorde at de kunne leve beskjedent, men uten fattigdom.
Kjell var en vanlig tenåring; de hadde sine krangler og misforståelser. Han ble noen ganger irritert over at Solveig var for kontrollerende, mens hun fryktet at hun ikke ville klare å oppdra ham, og at han skulle havne i dårlig selskap.
Likevel levde de greit. Hver hadde sine plikter. Solveig lagde mat, vasket; Kjell ryddet leiligheten, tok ut søpla, vasket opp, kunne gå til butikken ingen problemer med det.
Men tanten hadde et poeng: Vadim, gutten Solveig hadde vært sammen med i nesten ett år, var ikke fornøyd med at hun tok på seg ansvaret for den yngre broren.
Jeg forstår ikke hvorfor du bærer denne byrden. Jeg vil bare leve mitt liv, studere som alle andre. Jeg kan ikke være helten i ditt liv. Sist helg dro hele gjengen på en tur til en hytte. Du sa nei, du kunne ikke forlate broren. Jeg dro alene, som en dolk, og da Lesja inviterte meg til bursdag på hytta, sa du nei igjen. Jeg aksepterer det ikke.
Derfor brøt hun med Vadim. Først var hun trist, men så tenkte hun: «Hvorfor skulle jeg ha en egoistisk kjæreste?»
Alene ble hun ikke. Det var akkurat broren som hjalp henne å finne sin egen lykke.
Kjell fortsatte med fotball i idrettsskolen. Da han var fjorten, rykket treneren ham opp i seniorlaget, og han spilte både i treningskamper og bortekamper.
Den dagen spilte laget mot et lag fra nabobyen. Solveig dro på tribunen for å heie på broren. Alt gikk bra, Kjell scoret ett av de tre målene som sikret seieren. Men i de siste minuttene vridde han ankelen på en uheldig måte.
Han fikk førstehjelp på stadion, og assistenten til treneren tilbød å kjøre både Solveig og Kjell hjem.
Jeg visste ikke at du hadde en så ung mor, sa han.
Det er ikke mor, men søster, korrigerte Kjell.
Dagen etter ringte Igor, assistenten, og spurte hvordan Kjell hadde det. Så ringte han igjen, inviterte til en kopp kaffe, så til en date.
Et år senere feiret de to store begivenheter Solveigs og Igors bryllup og Kjells opptak ved det olympiske idrettskollegiet.
Slik gikk livet en blanding av sorg og glede, men likevel en helt vanlig historie som vi minnes i ettertid.
