Mamma, jeg er snart ferdig. Om tjue minutter, ikke mer, sa Ivar mens han sto i døråpningen på rommet, og prøvde å smile, men leppene hans skalv.
Bare ikke så lenge, svarte Sigrid, liggende på siden og klype seg fast i dynen. Legen sa at infusjonen skulle starte i løpet av kvelden.
Ivar nikket, kastet jakken over skulderen og gikk ut. Gaten var våt og blåsende. Oktober i Trondheim sparer aldri forbipasserende; regnet, vinden og de store sølene reflekterte helt den norske høsten: lav himmel, stille mennesker, alt som om verden ventet på slutten.
Han skyndte seg mot bussholdeplassen, men følte at han ikke rakk det. Ikke bussen livet. Alt som rullet forbi. For tre uker siden hadde legene sagt at moren var i «siste fase». Da hadde han ikke grått. Han satte seg på benken ved likkassen av en eller annen grunn de bena førte ham dit og satt der til mørket falt.
Så, skal du dra et sted? spurte en eldre mann fra nabolegen, med en tynn hals og øyne som bar en evig venting.
Jeg venter på sønnen, smilte Sigrid, han lovet å komme i kveld.
Kommer han ofte?
Hver dag. Men jeg tenker hele tiden kanskje holder jeg ham for lenge? Han har jo et eget liv.
Den gamle mannen hostet og sa lavt:
Det er ikke du som holder ham, men han som ikke slipper taket. Så lenge han holder fast, går du ikke videre.
Sigrid vendte blikket mot vinduet. Utenfor, bak glasset, pøste regnet ned. Merkelig, for en gang hadde hun elsket regnet. Som ung syntes hun det var romantisk: sitte på kjøkkenet med varm te og høre dråpene tromme mot vinduskarmen. Nå bare en hindring for synet.
Ivar vandret inn i den gamle parken hvor han og moren hadde kjørte akebrett som barn. Ved den tredje bjørken fra inngangen hadde hun en gang sagt til ham:
Vet du, sønn, uansett hva du gjør, er det viktigste at noen smiler etter deg. Selv bare én person.
Den gangen forsto han ikke. Nå forsto han altfor godt.
Telefonen vibrerte: «Mamma: Ikke hast deg, jeg har det bra». Han ga et automatisk smil hun hadde begynt å skrive «ikke hast deg» oftere i det siste, kanskje for å roe ham.
Rommet ble stille. Den gamle mannen hadde sovnet, sykepleieren var gått. Sigrid lå og så på taket da hun plutselig hørte musikk. Et sted i koridoren hørtes en gammel melodi, «Vinterregn», fra et gammelt norsk band. Hun smilte. «Herregud, virkelig, også her» tenkte hun og lukket øynene.
Da satte noen seg ved siden av henne, stille som vinden.
Ikke vær redd, sa stemmen, alt er allerede.
Hun åpnet ikke øynene, men trakk pusten dypt og hvisket:
Bare så han ikke gråter.
Ivar kom tilbake etter omtrent førti minutter. Legene hadde forlatt rommet, og sykepleieren sto i døråpningen med røde øyne. Han forsto uten ord.
Er det greit? spurte han lavt.
Ja, nikket hun, men bare et kort øyeblikk.
Han satte seg ved siden av. Moren lå rolig, nesten som om hun smilte svakt. På nattbordet lå telefonen, skjermen blinket med en usendt melding:
«Ivar, ikke vent på et mirakel. Vær mirakelet selv».
Han stirret på skjermen til det gjorde vondt. Så oppdaget han et lite hjerte som hadde dannet seg på vinduet, der regndråpene trakk tynne linjer sammen som om noen hadde tegnet med fingeren fra innsiden. Han smilte første gang på mange dager.
Et år hadde gått. Ivar sto ved inngangen til barnekreftavdelingen med en termos kaffe og en kurv med frukt.
Er du frivillig? spurte vaktwoman.
Ja, svarte han med et smil. Jeg vil bare at noen skal få et smil.
Da en liten gutt med skallet hode løp bort og ropte: «Onkel, se, jeg blir frisk!», forsto Ivar at mirakler likevel skjer.
Bare noen ganger kommer de gjennom oss.
