«Det er umulig å ikke elske sine barn», tenkte Solveig mens hun hakket seg gjennom den snødekte stien. Men kjærligheten var bare en tom flaske. Hun kjente kun tretthet, sinne og en vedvarende maktesløshet. En gang, da Olav ennå levde og hun var gravid med femte barn, hadde naboen i sjette etasje, sikker på at døren var lukket og at hun ikke hørte, sagt til mannen sin:
De blir gravide for trygdepengane, men barna blir alltid forlatt!
Solveig hadde da grått til hun fikk hikke; så pinlig var det. Ja, hun klarte å holde en jobb med fire barn, men ingen av dem ble noen gang stående alene: moren kom så lenge hun kunne, så ansette hun en barnepike. Arbeidet elsket hun, og hun ville ikke kaste det bare fordi barna var små. Når de vokste opp, hva da? Hvem skulle hun være da?
Det viste seg å være den riktige beslutningen, for da Olav gikk bort, strakk lønnen hennes seg knapt til å dekke alles behov, men den holdt. Hun rørte aldri pensjonen, den lå på sparekontoen så barna en dag kunne bruke den til en voksen start. Men å være enken med fem barn viste seg å være en umulig byrde, selv for henne.
Hele natten hadde snøen falt hardt, og de smale stiene ble nesten uatskillelige. Hun burde ha tenkt seg om på forhånd og parkert bilen et annet sted, men måtte først dra Eirik og Lise som om de var en tung pakke til hagen, og så tilbake igjen en uendelig slitsom ferd. Solveig så på føttene, prøvde å unngå den klumpete snøen i de lave skoene, og så merket hun ikke mannen som kom mot henne. De kolliderte, han holdt balansen, mens hun falt i snøen. Han rakte ut hånden for å hjelpe henne opp, men mistet en stor rød ball i form av et hjerte.
«For en tåpelig Valentinsdag!» svor hun lavt for seg selv.
Kvelden før hadde hun frem til midnatt hjelpt datteren Tora med å lage votter og skrevet en oppgave om høytiden til sønnen Marius, mens hun samtidig prøvde å berolige eldste datter Vilde som hadde fått en enorm hudorm på pannen. Vilde var sikker på at gutten hun likte, skulle gi henne et valentinskort og invitere henne på date i morgen. Mens hun var opptatt med dette, hadde de yngste snuppet akrylmaling og gjort et kunstprosjekt på den hvite kommoden i kantinen, på linoleumsgulvet og på hverandre. Barnehagelæreren kalte dem «pappasønn» om morgenen og anbefalte å kjøpe neglelakkfjerner med aceton.
«Beklager, jeg så deg ikke», unnskyldte mannen.
I Solveig raste to følelser: sinne over at den store fyren ikke hadde lagt merke til henne, og en pinlig følelse over den tapte ballen, som sikkert var ment for en elsket. Den siste tok over.
«Det er greit, jeg er skyldig selv. Så synd med ballen.»
Mannen så opp mot himmelen.
«Ingenting. Fuglene vil også feire.»
«Kona di blir nok lei seg.»
«Dette er til datteren», smilte han. «Jeg kjøper en ny.»
Plutselig sprang tårer fra Solveigs øyne. Mannen virket forvirret og visste ikke hvordan han skulle reagere.
«Unnskyld», sniffet hun. «Det var ikke meningen, det var en tilfeldighet.»
«Det går bra Har du hatt noe uhell?»
Solveig var sjelden en som klagde over livet, sjelden snakket hun om hvordan hun ble enken med fem barn, men denne fremmede mannen var nettopp det en helt ukjent. Hun var så sliten.
Etter å ha lyttet, sa han:
«Du må bli kjent med kona mi. Hun er helt gal i det tredje barnet, og jeg sier: la det vente, lev litt for deg selv, før du mister dem helt. Jeg mener ikke at mange barn er dårlig, han snublet. Det er bra, jeg vil også ha et tredje, men Unnskyld, jeg snakker tull. Jeg er en dårlig trøster.»
«Det går bra», viftet hun med hånden. «Jeg ser på dem noen ganger og tenker: jeg skal elske dem sånn, såååå Men i praksis blir jeg bare sint og irritert. Hvor er den kjærligheten, vet jeg ikke.»
«Den finnes, den er bare begravd i snøen, som denne stien», sa han selvsikkert. «Og husk, hva vokser her om sommeren?»
«Hva?»
«Måke.»
Solveig forsto plutselig poenget hans, men følelsen av tomhet forlot henne ikke.
Mannen fulgte henne til bilen og ønsket henne en fin dag. I bilen retusjerte hun sminken og kjørte mot jobben. Hjertet var tungt, minnene om dager da hun fant et kort under speilet eller blomster på baksetet kom flommet tilbake. Olav hadde vært borte i fire år, og høytider som denne fylte henne med en dyp lengsel. I dag ventet også et møte hvor den irriterende Søren Pedersen skulle mumle i en halvtime om sine resultater.
Kontoret var fylt av en behagelig livlighet: ingen hadde egentlig feiret Valentinsdagen, men overalt skimtet hun blomster, jenter hvisket og lo, mens mennene var spente slik er det alltid når menn må gjette hva kvinner forventer. Da hun gikk inn i rommet, trodde hun hun hadde gått inn i feil dør, så hun trakk seg et skritt tilbake: på bordet lå en bukett med røde roser. Men rommet var hennes, og hun nærmet seg forsiktig, betraktet blomstene som et eksotisk dyr, uviten om om de skjulte skarpe torner eller var myke.
Ved rosen lå et kort. Hun tok det forsiktig i hendene.
«Jeg ville aldri torde, men hvorfor i dag? I dine øyne ser jeg universet, humøret mitt er avhengig av ditt smil. Skal vi spise middag? L.»
Hun prøvde febrilsk å huske hvilken kollega med initialen L som kunne ha skrevet dette. Kanskje det var Leif, Lars eller Loke? Alle tre jobbet i avdelingen, men ingen hadde vist interesse. Det kunne ha vært Leif; hun hadde vært nesten forelsket i ham før hun ble femte gang gravid. Hun hadde nettopp begynt i jobben, ekteskapet var på hell, og hun lengtet etter lidenskap og romantikk. Leif var nyansatt, vennlig, og de spiste noen lunsjer sammen. Hun hadde følt sommerfugler i magen, men da hun tok en test, innså hun at det bare var kroppen som protesterte mot en ny graviditet. Hun ble gravid på de mest uventede tidspunkter, fruktbarheten hennes var imponerende. Da hun ble gravid, glemte hun den lille forelskelsen, og så ble Olav syk, og Leif forsvant helt fra minnet.
Hele dagen grublet Solveig på om hun skulle gå på denne daten eller ikke. Hun snek seg innom Leif, Lars og Loke, men de oppførte seg som vanlig. Kanskje det var en spøk? Hvordan skulle hun klare å gå på date med barnene? Moren hadde trukket seg tilbake for seks år siden, barnepiken var kostbar, og den eldste datteren ville sannsynligvis løpe av gårde på en date. Så hun ville ikke gå noe sted.
Eirik og Lise hadde gitt henne et skjevt hjerte; nå lærte barnehagen å klippe ut valentinskort. Solveig pakket dem i små dress og dro dem gjennom snøen til bilen, mens hun tenkte på den morgenen mannen som hadde bært den røde ballen til datteren. Hun kunne ha opplevd det samme, og minnene gjorde øynene hennes våte.
Barna brølte i bilen, kranglet om hvilken tegnefilm de skulle se, og krevde å stoppe i butikken for å kjøpe Kinder, for i dag var det fest. Sliten av ropene ga hun etter, kjøpte noen Kinder, gjemte tre til de eldre, og kjøpte en pose med frosne dumplings, for hun hadde ikke krefter til å lage mat.
Hjemme ventet en overraskelse: lukten av stekt potet og kirsebærkompott fylte kjøkkenet. Den eldste, Vilde, erklærte at gutten hun likte hadde invitert en venn på date, så hun hadde ikke flere venner og ingen gutt, men det var greit fordi hudormen på pannen bare ble større. Til ære for dette bestemte hun seg for å lage middag. De mellomste barna ryddet opp i rommene og fikk vasket av malingen fra den hvite kommoden. Solveig ble rørt, omfavnet barna og innså at hun faktisk elsket dem. Ikke bare nå, når de var så flinke, men alltid. Hun gravde frem en liten svart kjole fra skapet, en kjole hun ikke hadde tatt på seg på årtider, og lånte fra eldste datter en parfyme, fra mellomste en leppglans.
«Mamma skal på date!», jublet Vilde.
Eirik begynte å gråte, og hun måtte trøste ham og love at hun snart kom tilbake.
I restauranten ankom hun nervøs: hva ventet henne der? Det virket merkelig å dra på date med en ukjent. Men egentlig var det en som hun kjente, bare ikke hvem. Det var som når du drar på hemmelig nissegave. Hun kunne lett ha valgt en gave til Leif eller selv til Vaskebjørn fra logistikk, men om det var HRsjefen Søren Pedersen Larin, ville hun nok bare gitt ham en sykkel han lignet på postmannen Peder.
Da hun gikk inn, trodde hun hun skulle snu og gå, men så stod han der: Søren Pedersen Larin i sin egen person. Han stod oppreist og så mot døren. Da han så Solveig, ble han rød i ansiktet, men han trakk ikke blikket bort. Solveig ble flau, redd, sint. Han? Universet i øynene? Hvilken lek var dette krokodillen på? Men hun kunne ikke trekke seg tilbake.
«Jeg var redd for at du ikke skulle komme», sa han.
De pleide ikke å gå på du, men Solveig skjønte at denne merkelige dagen kunne bringe alt mulig. Hun sugde et dypt åndedrag og fulgte etter servitøren som viste dem til et vindusbord. Fra taket hang hjerter i alle størrelser, og hun tenkte at det var Vilde som skulle på date, ikke henne. Hun måtte finne på noe, løpe. Hvorfor hadde hun ikke bedt datteren ringe og si at huset brant?
Samtalen fløt dårlig. Søren virket nervøs, snakket mye eller ble stille mens han stirret på henne med et så ulykkelig uttrykk at hun nesten ønsket å trøste ham. Alt dette virket som en enorm feil; hun ville flykte, ikke tygge sprø auberginer og skjære saftige biffer. «La noe skje!», ba hun i sitt hode. «De yngste vil male veggene, de mellomste vil bade katten, Vildes venninne vil forstå at hun er en forræder og be henne om å forsones!»
Bønnen hennes ble hørt: etter tredje biffring gikk telefonen i. På skjermen sto datterens navn, og hun svarte:
Vi må ta med barna.
Hun fortalte søkt med letthet om sin familiesituasjon, i håp om at han skulle avbryte daten, men han, med en glød i stemmen, fortalte at han selv var enebarn og alltid drømt om en stor familie.
Vilde begynte å gråte i røret.
Mamma, brann! Pavle prøvde å steke ostesticks, oljen tok fyr og
Solveig skjelte. Hun kjente blodet strømme til hodet, som om hjertet skulle flå seg i to.
Hva skjedde? spurte Søren, redd.
Brann pustet hun ut.
Han handlet overraskende rolig: med én hånd hentet han kortet og ropte på servitøren, med den andre ringte han brannvesenet, spurte etter adressen, og organiserte barna «ta på skoene og løp ut, banker på naboene og ikke prøv å redde møblene».
På femten minutter var brannbilen ved inngangsdøren. Naboene samlet seg rundt de gråtende barna, røyken steg fra vinduet. «Jeg vil aldri mer tenke at jeg ikke elsker dem», sa Solveig. «Jeg skal bli den beste mammaen!» Hun holdt barna tett inntil seg, overrasket over fremmede jakker og luer på skuldrene deres. Verden var ikke uten gode mennesker, det hadde hun alltid visst.
Heldigvis ble brannen slukket raskt; kun kjøkkenet hadde tatt skade, de andre rommene luktet sot. Selv katten, som Vilde hadde reddet, ble med.
«Her kan vi ikke overnatte», konkluderte Søren. «Vi trenger reparasjoner. Skal vi dra til meg?»
«Hvordan mente du?», spurte Solveig redd.
Søren så rett inn i henne og sa:
Som du vil. Vi kan bare besøke hverandre. Eller du kan bli her for alltid.
Barna stirret på Søren med nysgjerrighet; før hadde de knapt lagt merke til ham. Eirik skrek igjen, Pavle så strengt på ham, og Lise spurte om han hadde tegnefilmer.
Ja, har jeg, lovte Søren. Vi har også en katt og en hund. Skal vi dra?
Hvilken hund? spurte Pavle, mens han rynket pannen.
«Akkurat som Olav», tenkte Solveig ømt.
En beagle, svarte Søren, og Solveig forsto at Pavle endelig hadde fått den hunden han hadde bedt om i år.
Vilde, som vurderte situasjonen, sa:
Jeg går og pakker. Eirik, nok med gråten, vi må samle lekene dine.
Solveig så takknemlig på datteren. Vilde blunket henne på en feminin måte. Hvor raskt vokser hun! Pavle vil aldri få se det
Greit, sa hun. Vi overnatter hos deg, takk. Jeg finner på noe i morgen.
Mamma, se! ropte mellomdatteren Tora, og Solveig løftet blikket. På himmelen fløy en rød hjerteball. Hun smilte og svarte:
Fuglene feirer også.
Søren tok henne umerkelig i hånden. Hånden var myk og varm, uvant, men hun trakk seg ikke bort.
