«Det er umulig å ikke elske sine barn», tenkte Marte mens hun gikk langs den snødekte stien. Likevel følte hun ingen kjærlighet, bare tretthet, sinne og en vedvarende hjelpeløshet. En gang, da Ola, den lille gutten hun fremdeles hadde i minnet, ennå levde og hun ventet på det femte barnet, ropte naboen i sjette etasje, overbevist om at Marte hadde lukket døren og ikke hørte henne:
For barn får folk folk flest penger, men så blir de alltid stående igjen!
Marte begynte å gråte så hardt at hun fikk kikkhoste. Ja, hun klarte å holde en jobb med fire barn, men en av dem forlot alltid hjemmet: moren kom og hjalp så lenge hun kunne, så måtte de ansette barnevakt. Arbeidet hun likte, ville hun ikke gi opp bare fordi barna var små. Når de vokste opp, hva da? Hvem skulle hun være da?
Det viste seg å være en korrekt beslutning, for da Ola døde, strakk lønnen hennes, om enn med slitte kroner, akkurat til å dekke alles behov. Pensjonen stod urørt på en sparekonto, så barna senere kunne bruke den til voksenlivet. Men som enken med fem barn viste seg å være en byrde selv for henne.
Hele natten låste snøen, og de smale stitrådene ble nesten uigenkjennelige. Hun skulle ha parkert bilen et annet sted på forhånd, men måtte først dra Eirik og Lina som om de var en tung sekk, både frem og tilbake til hagen. Marte så ned på føttene for å unngå at den harde snøen krøp inn i de lave støvlene, og så merket hun ikke mannen som gikk mot henne. De kolliderte; han klarte seg på beina, men Marte falt i snøen. Han rakte henne ut en hånd for å hjelpe henne opp, men mistet den store røde ballen i form av et hjerte.
«For en tåpelig Valentinsdag!» mumlet Marte for seg selv.
Dagen før hadde hun til tolv på natten sydd votter til mellomdatteren Tine og skrevet en rapport om høytiden til sønnen Pål, samtidig som hun roet eldste datter Vilde som hadde fått et stort kviser i pannen og trodde gutten hun likte skulle gi henne et valentinskort og invitere henne på date. Mens hun jobbet, hadde de små stealet akrylkritt og malt den hvite kommoden i stuen, linoleumet og hverandre. Barnehagelæreren kalte dem i morgenens morgenmøte for «høneunger» og foreslo at de skulle ha en flaske neglelakkfjerner med acetone.
Beklager, jeg så deg ikke, sa mannen og bøyde seg litt.
Marte kjente to følelser kjempe frem: sinne over at den store fyren ikke hadde lagt merke til henne, og en klønete beklagelse for den tapte ballen, som sikkert hadde vært ment for en kjæreste. Den siste seiret.
Det er greit, jeg er bare skyldig. Så trist den ballen.
Mannen så opp mot himmelen.
Ingen fare. Fuglene feirer også.
Kona di blir sikkert lei seg.
Dette er til datteren, smilte han. Jeg kjøper en ny.
Tårene trillet uventet fra Martes øyne. Mannen så tydelig forvirret ut, som om han ikke visste hva han skulle gjøre med situasjonen.
Unnskyld meg, sniffet Marte. Det var en ulykke.
Det er ingen problem Har dere fått noe verre?
Marte pleide sjelden å klage over livet, selv om hun sjelden snakket om hvordan hun ble enke med fem barn. Denne mannen var en total fremmed, men hun var så sliten.
Etter å ha lyttet til henne, sa han:
Du må bli kjent med min kone. Hun har blitt gal av det tredje barnet, og jeg sier: la han få leve litt for seg selv, så snart han har slått seg løs fra moren. Jeg mener ikke at mange barn er dårlig, han nølte straks. Det er bra, jeg vil også ha et tredje, men beklager, jeg snakker helt feil. Jeg er dårlig til å trøste.
Marte rakte hånden bort.
Det er greit, vinket hun. Jeg ser på dem noen ganger og tenker: jeg skal like dem så utrolig mye. I praksis blir jeg bare irritert og sint. Hvor er den kjærligheten?
Den er der, svarte mannen trygt. Den er bare begravd av snøen, som denne stien. Og husker du hva som vokser her om sommeren?
Hva?
Løvetann.
Marte forsto plutselig hva han mente, men følelsen av tomhet forlot henne likevel ikke.
Mannen fulgte henne til bilen og ønsket henne en fin dag. Da hun satte seg i bilen, fikset hun sminken og kjørte til jobben. Hjertet var tungt; hun husket dagene da hun som ung kvinne fant små valentinskort eller blomster på baksetet. Ektemannen hadde vært borte i fire år, og slike høytider fylte henne alltid med lengsel. I dag sto også et møte med den gneldende sjefen, Sverre Pettersen, som skulle holde en lang, kjedelig presentasjon i tretti minutter.
På kontoret var stemningen livlig: Selv om det ikke var vanlig å feire slike dager, så Marte blomster her og der, kvinner fniste, og menn holdt seg stramme slik skjer alltid når man prøver å gjette hva kvinner forventer. Da hun gikk inn på kontoret, trodde hun hun hadde gått feil, så hun trakk seg tilbake; på bordet lå en bukett med røde roser. Kontoret var hennes, men hun nærmet seg forsiktig, betraktet blomstene som et eksotisk dyr, usikker på om den skulle bite eller purre.
Ved blomstene lå et kort. Marte tok det varsomt i hendene.
«Jeg ville aldri torde, men når, hvis ikke i dag. I dine øyne ser jeg universet, mitt humør avhenger av ditt smil. Skal vi spise middag?L.»
Hun prøvde desperat å huske hvilken kollega med initialen L som kunne ha skrevet dette. Kanskje det var Leon, Lars eller Leif alle tre jobbet i avdelingen, men ingen hadde vist interesse. Kanskje hadde det vært Leon, som hun noen ganger hadde vært nesten forelsket i før femte svangerskap. Han var ny, vennlig og nysgjerrig; de hadde spist lunsj sammen noen ganger, og hun hadde følt sommerfugler i magen. Men da hun testet, oppdaget hun at det bare var livmorens protest om å bli belastet igjen. Hun ble gravid uventet, uansett hvor ufruktbar hun trodde hun var. Da hun ble gravid, glemte hun den lille forelskelsen, og da Ola ble syk, forsvant Leon helt fra minnet.
Hele dagen grublet Marte på om hun skulle gå på date eller ikke. Hun kastet blikk på Leon, Lars og Leif, men alle oppførte seg som vanlig. Kanskje var dette en spøk? Hvem skulle passe på barna? Moren hadde ikke gått ut på seks år, barnepass var for dyrt, og den eldste datteren ville sikkert løpe av sted på en date. Så hun tenkte: ingen vei.
Eirik og Lina ga henne et skjevt hjerte; nå lærte barnehagen å klippe ut valentinskort. Marte pakket dem i bukser og trakk dem gjennom snøen, mens hun husket den morgenmannen som hadde båret den røde ballen til datteren. Tankene gjorde øynene våte.
Barna ropte i bilen, kranglet om hvilken tegnefilm de skulle se, og krevde å stoppe innom kiosken for å kjøpe Kinder, siden det var høytid. Marte, sliten av skrikene, ga etter, kjøpte Kinder, skjøt tre til de eldre, og kjøpte også noen dumplings fordi hun ikke hadde krefter til å lage mat.
Hjemme ventet en overraskelse: duften av stekt potet og kirsebærkompott. Eldste datter Vilde erklærte at gutten hun likte hadde invitert venninnen til date, så hun hadde ingen flere venner og ingen kjæreste, men det var greit fordi kviseren i pannen ble enda større. Til ære for dette bestemte hun seg for å lage middag. De mellomste barna ryddet rommene og fjernet kritt fra den hvite kommoden. Marte ble rørt, omfavnet barna og innså at hun elsket dem ikke bare nå, når de var så flinke, men alltid. Hun gravde frem en liten svart kjole fra skapet, som hun ikke hadde brukt på årtusener, tok parfymen fra den eldste, og leppens glans fra den mellomste.
Mamma skal på date! jublet Vilde.
Eirik begynte å gråte, og Marte måtte trøste ham og love at hun snart kom tilbake.
Restauranten hun skulle til var fylt med nervøs spenning: Hva ventet? En date med en ukjent? Nei, med noen hun visste, men hvem? Det var som å velge en gave i hemmelig nisselek. Hun kunne lett ha valgt et smykke til Leon eller Vasken i forsyningsavdelingen, men om hun fikk sjefen Sverre Pettersen, ville hun nok ha gitt ham en sykkel han minnet henne om postbudet Lars Peik.
Da hun steg inn i restauranten, skjønte hun at hun ikke visste hvordan hun skulle forklare bordbestillingen, og hun var klar til å snu og gå, men så så hun ham Sverre Pettersen i egen person. Han stod rett oppreist ved døren, rødmet da han så henne, men så ikke bort. Marte ble rød i ansiktet, redd og litt sint. Han? Universet i blikket? Hvilken lek var dette?
Jeg var redd for at du ikke skulle komme, sa han.
De pleide å bruke fornavn, men Marte skjønte at denne merkelige dagen kunne bringe alt mulig. Hun sukket og fulgte servitøren som førte dem til et bord ved vinduet. Fra taket hang hjerter i alle størrelser, og Marte tenkte at kanskje det var hun som skulle gå på date, ikke datteren. Hun måtte finne på noe for å flykte hvorfor tenkte hun ikke på å be datteren ringe og si at huset brant?
Samtalen gikk ikke så lett. Sverre virket nervøs, snakket mye eller stilnet, stirret på henne med et så trist uttrykk at hun ville føle med ham. Alt dette virket som en stor feil; hun ville løpe, ikke tygge sprø auberginer eller skjære en saftig steak. «La noe skje!», tenkte hun. «De yngste skal male veggene, de mellomste skal bade katten, Vildes venninne skal forstå at hun er en forræder og komme tilbake i fred!»
Bønnen ble hørt: etter tredje bit av steken ringte telefonen. På skjermen sto datterens navn, og hun svarte:
Jeg må ta dem. Barna.
Hun forklarte ivrig for Sverre den kaotiske familiesituasjonen, i håp om at han ville avlyse daten, men han fortalte stolt at han selv var eneste barn og alltid hadde drømt om en stor familie.
Vilde gråt i røret.
Mamma, brann! ropte Pål.Jeg prøvde å steke ostesticks, og fettet tok fyr
Marte fikk gåsehud. Blodet pumpet til hodet, som om det skulle sprenge seg.
Hva skjedde? spurte Sverre engstelig.
Brann pustet hun ut.
Han handlet overraskende rolig: med en hånd hentet han kortet og ropte på servitøren, med den andre ringte han brannvesenet, oppga adressen og instruerte barna om å ta på skoene og løpe ut, banke på naboens dør og ikke prøve å redde ting.
På femten minutter var de hjemme igjen. Brannbilen stod ved inngangen, innbyggerne samlet seg rundt de gråtende barna, røyk snek seg ut av vinduet. «Jeg vil aldri igjen si at jeg ikke elsker dem», tenkte Marte. «Jeg skal bli den beste mammaen!» Hun holdt barna tett, forundret over fremmede jakker og luer på deres skuldre. Verden var ikke uten gode mennesker, det hadde hun alltid visst.
Heldigvis ble brannen slukket raskt; kun kjøkkenet hadde tatt skade, resten av huset luktet etter brent treverk. Selv katten til Vilde ble reddet.
Her kan vi ikke overnatte, sa Sverre. Vi trenger reparasjoner. Skal vi dra til meg?
Hva mener du? spurte Marte, skjelvende.
Sverre så rett inn i øynene hennes og svarte:
Som du vil. Du kan bare komme på besøk, eller bli hos oss for alltid.
Barna stirret nysgjerrig på ham; de hadde så vidt lagt merke til ham før. Eirik hulket igjen, Pål så surt ut, og Lina spurte om han hadde tegnefilmer.
Ja, det har jeg, lovet Sverre. Og vi har både katt og hund. Skal vi dra?
Hva slags hund? spurte Pål, mens han hevet på nesen.
«Akkurat som Ola», tenkte Marte med et mykt smil.
En bøk, svarte Sverre, og Marte skjønte at Pål endelig hadde fått den hunden han hadde bedt om i flere år.
Vilde, som nå så situasjonen, sa:
Jeg går og pakker. Eirik, slutt å hyle, la oss hente leker.
Marte så takknemlig på datteren, som blinket som en ekte kvinne. Hvor raskt hun vokste! Og Pål ville aldri få se den dagen…
Greit, sa hun. Vi overnatter hos deg, takk. Jeg tenker på noe i morgen.
Mamma, se! ropte den mellomste datteren Tine, og Marte løftet blikket. En rød hjerteball fløy over himmelen. Hun smilte og sa:
Fuglene feirer også.
Sverre tok forsiktig tak i hånden hennes. Hånden var myk og varm uvant, men trøstende. Hun trakk seg ikke bort, men følte at dette øyeblikket kanskje var begynnelsen på en ny tid.
