25. juni
Oslo
I dag sitter jeg og skriver med et hjerte litt tyngre enn vanlig. Det som skjedde med venninnen min og mannen hennes for en stund siden, har virkelig fått meg til å tenke over hvordan vi forholder oss til andre. Både jeg og kona mi har blitt mer forsiktige ikke at vi har mistet tilliten helt, men vi snakker mye mindre om vårt privatliv med selv de nærmeste. Alt stammer fra èn hendelse som rystet oss.
Det var slik: Venninnen min, Ingrid, og mannen hennes, Marius, hadde vært nære med et annet par over mange år. Mennene jobbet sammen, og Ingrid og Helene, venninnen hennes, gikk på universitetet sammen. Etter hvert giftet Helene seg og fikk barn. Hennes mann, Steinar, var kollegaen til Marius, og Ingrid introduserte dem for hverandre og slik ble de også venner.
Men så sa Steinar opp jobben og fikk noe som betalte bedre, og Helene fikk seg også mye bedre arbeid. Slik begynte de å leve hver sin vei. Ingrid var stadig på sykemelding, særlig fordi det dukket opp flere små i løpet av noen år. Til slutt fikk sjefene nok, hun mistet jobben.
Nå måtte Marius virkelig jobbe hardt for å sørge for Ingrid og de fire barna deres. Likevel gikk det etter forholdene ganske bra: De klarte å kjøpe seg en romslig enebolig på Jessheim og holdt gården ved like, og selv om pengene ikke fløt, hadde de det godt sammen.
Helene og Steinar, på sin side, hadde valgt å ikke få barn på det tidspunktet. De var på reiser og nøt livet etter eget hode, travelt opptatt med karriere.
Så, en vakker sommerdag, bestemte Helene og Steinar seg for å invitere Ingrid og Marius på hyttetur ute ved Tyrifjorden. De ville vekk fra asfalt og mas, spise grillmat, kanskje bade i vannet eller ta en tur i skogen. Helene ringte til Ingrid full av begeistring for å invitere dem. Ingrid ble glad, men sa hun måtte høre med Marius først før hun kunne bekrefte. Etter samtalen la Helene bare mobilen på bordet uten å legge på.
Der ble det stille, før Ingrid plutselig hørte stemmen til Helene og Steinar, overraskende tydelig. De lo og snakket uvitende; snakket med forakt om Ingrid og familien hennes. Hun fikk høre sårende ting at de var uvitende og klønete, at fire barn var galskap, og at de vanskelig fikk endene til å møtes. Huset deres, sa de, var så stygt at man burde skamme seg for å invitere noen. De lo av barneoppdragelsen, og Helene sa endatil at barn burde gis bort og at Ingrid bare snakket kjedelig om familien.
Hun fikk også høre at Marius var brysk og uspiselig, en fyr man helst ikke ville tilbringe tid med. Plutselig ble samtalen brutt. Ingrid og Marius, begge fortumlet og sjokkerte, var nær ved å ringe direkte tilbake for å konfrontere dem. Men da ringte Steinar selv og fortalte lystig at de ville være med på hyttetur likevel, og ønsket det velkommen.
De to diskuterte det hele inngående, men ble enige om å møte opp som planlagt. Da Helene og Steinar kom innover til hytta, hadde de med et billig glass syltetøy og noen rimelige smågodtposer til barna. Steinar åpnet knapt døren før han flirte og spurte rett ut:
Dere har det ikke med å bruke så mye penger, skjønner vi? Greit nok, vi har dekket opp med god mat. Slapp av og spis og når vi er ferdige, må dere gjerne hjelpe til litt. Det er nok av arbeid.
Ingrid og Marius satt som forfrosne, for de forsto ikke hva som foregikk. Så, brått, kom Helene med et spørsmål:
Hvorfor har dere egentlig ikke fått barn ennå?
Vi har ikke hastverk, det får komme når tiden er inne, svarte den andre venninnen rolig.
Jeg vet hvorfor, svarte hun skråsikkert. Bare simple folk får barn. Smarte folk lever for seg selv.
I det øyeblikket ble de målløse. Nå skjønte de at Helene og Steinar visste alt men ante likevel ikke hvordan. Etter en stund fant Helene og Steinar noen unnskyldninger og dro fortere enn planlagt.
Siden den dagen har både jeg og kona mi vært langt mer på vakt. Vennskap kan være en dyrebar gave, men også et tveegget sverd. Jeg har lært hvor viktig det er å ikke blottlegge alt for andre, uansett hvor nært vennskapet virker. Noen samtaler bør holdes innenfor husets fire vegger og ekte vennskap, det viser seg kanskje i stille lojalitet mer enn storlagte ord.
