På en nattogstur fra Oslo til Trondheim kan man treffe de mest uventede mennesker. Jeg vet ikke helt hvordan den unge, pent kledde kvinnen klarte å overtale meg til å la henne trekke kort. Vi hadde allerede tilbrakt over to timer i det samme kupéet, og hun hadde gjort et meget godt inntrykk: en brunet dame i trettiårene med en moderne frisyre og en silhuett som fikk meg, en litt rundere kvinne, til å bli litt sjalu. Hun var smilende og praten gikk lett. Men så var det øynene…
Det var egentlig ikke noe spesielt med øynene. Det som var merkbart, var de mørke solbrillene hun hadde på. På en grå og tung høstdag, da skyene hang lavt over himmelen, virket brillene nesten svarte. Kanskje hun prøvde å skjule poser under øynene eller en blåmerke sånn skjer det av og til, ikke sant?
Jeg lette etter enhver unnskyldning for å rettferdiggjøre hennes merkelige oppførsel, men nysgjerrigheten gnagde meg. Jeg kjente henne kun ved navnet Solveig, og hun fortalte at hun jobbet i servicesektoren. Å spørre en nesten ukjent person: «Hvorfor har du på deg solbriller i et mørkt tog?», føltes litt ubehagelig. Kanskje hun hadde en øyesykdom?
Jeg holdt meg stille og førte en tom, men høflig samtale som man ofte har med fremmede på reise. Plutselig endret hun tone og spurte:
«Sunniva, vil du at jeg skal trekke kort for deg? Jeg er god på det. Bestemor min var en ekte spåkone, ikke en av de falske som florerer i dag. Vil du ikke vite hva fremtiden bringer?»
Jeg ristet på hodet. Jeg ville ikke vite hva som lå foran meg. «Takk, Solveig, men jeg tror ikke på kort eller andre spådommer,» svarte jeg.
«Jo, da er du allerede trygg,» sa hun med et lite smil. Jeg prøvde å få stemmen min til å høres sikker ut, men jeg merket at leppene hennes dirret.
«Det er ditt valg. Ingen tvinger deg», fortsatte hun. En merkelig kribling steg opp i hodet mitt, som om jeg kunne klø meg selv fra innsiden. Uten å tenke mer, sa jeg:
«Vel, kanskje vi kan prøve én gang.»
Hun nikket og tok frem en fløyelspose fra vesken sin. En kortstokk ble lagt på bordet mellom oss. Så tok hun av solbrillene, og to enorme linser lå rett foran øynene hennes. Hjertet mitt hoppet.
«Hvordan skal du trekke kort når du ikke kan se?», hvisket jeg engstelig.
«Ikke vær redd, Sunniva. Jeg kjenner kortene med fingrene, og jeg vet akkurat hva de viser. Jeg har ikke så mange underholdningskilder i livet, så la oss begynne», svarte hun og satte brillene på igjen.
Jeg trakk på skuldrene, glemt at hun ikke kunne se mine bevegelser. Solveig spredte kortene i en sirkel og sa med den vanlige seremonien:
«Vend den korteste som ligger nærmest deg, den viser fortiden.»
Jeg strakte meg etter kortet, og hendene mine skalv da jeg trakk det. Kortet var helt blankt, uten noen tegning. Spåmannen nølte.
«Merkelig. Et rent ark betyr at du ikke har noen fortid. Hvordan er det mulig?»
«Hva er dette for en merkelig kortstokk? Vanlige kort har aldri slike tomme sider», prøvde jeg å holde stemmen fast, men kulden krøp inn under huden. Kanskje hun var gal?
«La oss prøve igjen. Ta et hvilket som helst kort du liker», foreslo hun.
Jeg ønsket bare å pakke sammen bagasjen og forlate kupéet så raskt som mulig. Men under hennes påtrengende vil tok jeg et nytt kort og vendte det. Resultatet var det samme et rent ark. Mistankene om svindel vokste, og jeg klarte endelig å spørre:
«Skal vi stoppe her? Det ser ut som alle kortene dine er tomme. Dette er bare en dum spøk for meg.»
Solveig så overrasket og ble blek.
«Jeg lover, jeg tenkte ikke på noe lurt. Jeg ville bare underholde deg på reisen. La oss prøve en siste gang, for fremtiden.»
Jeg sukket, tok to kort på én gang, og kjente med fingrene ingen prikker eller hull, bare helt blankt papir. Jeg kastet dem i hånden hennes.
«Kanskje du kan være ærlig og fortelle hvorfor du gjør dette», presset jeg.
Hun så enda mer blek ut.
«Jeg sverger, jeg tenkte bare på å gi deg litt moro på veien. La oss prøve en siste gang, for fremtiden.»
Jeg tok det neste kortet, vendte det og tenkte først å vise det til Solveig, men husket at hun ikke kunne se. Jeg ropte nesten:
«Fremtiden er like hvit som dette kortet. Hva skal jeg gjøre med det?»
Kameraten foran meg ble ikke bare blek, men dekket av nervøse flekker.
«Betyr det at jeg skal dø snart?»
Jeg åpnet øynene vidt, men holdt igjen en reprimande. Jeg tok tak i jakken og vesken, så ut av vinduet og sukket irritert:
«Hvordan skal jeg vite det? Alt har en slutt Farvel, jeg går av på neste stasjon, jeg har et viktig ærend.»
Jeg sprang ut av kupéet uten å snu meg. I døråpningen møtte jeg en røykende mann med en slitt skjorte.
«Har du en fyrstikk?», spurte jeg.
Han nikket, rakte frem en lighter, og så på meg med et trøtt blikk før han lente seg mot veggen. Jeg tok en sigarett, inhalerte dypt, og en røykring steg opp og lettet litt på trykket i brystet.
Døren til perrongen åpnet seg, og jeg justerte den slitte frakken min før jeg gikk av. En mann i en grå dress så meg med frykt i blikket, men jeg sa:
«Ingen grunn til panikk, jeg ville ikke skremme deg. Døden har ikke tid for oss i dag, og jeg er bare på ferie, jeg mistet bare kontrollen et øyeblikk.»
Jeg mumlet for meg selv mens jeg gikk bort fra perrongen i den lille, ukjente byen.
Jeg lærte at noen ganger er det beste å stole på egen intuisjon og ikke la fremmede spådommer styre våre valg. Livet er som en tom kortstokk vi må selv fylle den med handlinger og tro på at vår egen vei er den som betyr mest.
