Kjære dagbok,
I natt våknet jeg av en kraftig smell, så mørket steg opp omkring meg. Stemmen ropte: «Anna Hansen, det er en redningsmann, det har brutt sammen der nede». Smerten i nakken gjorde at jeg kjente en hånd på skuldra. Jeg klarte så vidt å åpne øynene et firkantet anheng med stjernetegn gravert på, og en kvinne i hvitt frakk stod ved sengen.
«Til operasjonsrommet!», kom en stemme like ved.
Foreldrene kom hjem fra arbeid. Moren, Liv, løp rett inn på kjøkkenet, så inn på rommet hvor sønnen vår, Tobias, gjør lekser. Faren, Kjell, oppdaget straks at han så litt bekymret ut.
«Tobias, hva er det som skjer?», spurte han og strøk meg på hodet.
«Ingenting», mumlet jeg, niende klassing.
«Kom igjen, fortell», presset han.
«Det er snart 8. mars. Læreren vår holdt oss igjen etter timen og sa vi må lage gaver til jentene», begynte jeg.
«Hva er problemet?», lo faren.
«Vi er like mange gutter som jenter, og hun delte inn hvem som skal gi til hvem», sukket jeg. «Jeg fikk en pen, men ikke så pen jente Åse Eriksdatter».
«Alle jentene vil ha en gave på 8. mars, også de som ikke er så vakre», fortsatte faren, som prøvde å snakke med meg som en voksen. «Hvordan delte hun inn? Alfabetisk? Nei, etter stjernetegn?»
«Ja, sånn», svarte jeg.
«Kan du forklare?», spurte Kjell.
«Det er sånn at Åse er Jomfru, og Tyren passer best til Jomfruer. Jeg er selv Tyren», forklarte jeg med et sukk.
«Det er jo bra, hvis dere passer! Kanskje du ender opp med å bli forelsket i henne», lo faren høyt.
«Meg? I Åse Eriksdatter?»
Han braste i latter.
Liv kom inn i rommet: «Hva er dette?», spurte hun.
«Liv, gå til kjøkkenet», sa Kjell strengt. «Vi har en seriøs samtale med Tobias».
Da hun gikk, spurte jeg: «Pappa, hva skal jeg gjøre nå?»
«Lage en gave», svarte han.
«Hva slags?», ristet jeg på hodet.
«I morgen på jobben lager jeg en gave til din utvalgte».
«Hva kan du lage når du jobber på fabrikken?», spurte jeg.
«Jeg jobber med galvanisering metallbelegg. Vi produserer alle slags overflater», svarte han.
«Jeg forstår ikke», mumlet jeg.
«Du får se i morgen», lovet han.
—
Neste dag kom faren med et gullfarget anheng på en sølvkjede, firkantet som før. På den ene siden var gravert Tyren og Jomfruen, på den andre sto i liten, pen skrift:
«Til min klassekamerat Åse på 8. mars!Kjell»
Det så så vakkert ut at selv når Liv pakket det i en plastpose, glitret det som om det var gjort av stjerner.
—
På selve 8. mars fikk læreren vår ingen undervisning. Først ga elevene henne gaver, så takket hun lenge. Deretter ba hun guttene om å gi gaver til jentene.
Alle guttene løp mot sine «utvalgte». Jeg gikk bort til Åse Eriksdatter og sa, akkurat som pappa hadde lært meg:
«Åse, gratulerer med dagen! Kanskje skjebnen en dag vil binde Tyren og Jomfruen sammen».
Jeg gikk tilbake til plassen min, men innså plutselig at hjertet mitt hadde sluttet å slå for den «ikkesåpen» jenta.
Et par år senere flyttet Åses foreldre til en annen bydel, og Åse begynte på en ny skole.
—
Jeg åpnet øynene i sykehusets hvite tak. Smerten i kroppen var fortsatt der, men bare venstre arm kunne bevege seg.
«Hvor er jeg?», spurte jeg forvirret.
En eldre sykepleier kom inn på rullestol, så meg og spurte: «Har du våknet? Du er på akuttavdeling».
«Er armene og beina mine hele?», hvisket jeg.
«Alt ser ut til å være på plass, bare at du er innbundet fra topp til tå», svarte hun og smilte.
En annen sykepleier spurte: «Hvordan føler du deg?»
«Hva er med meg?», svarte jeg.
«Ingenting truer livet ditt. Armene og beina vil fungere igjen. De små arrene vil etter hvert forsvinne», sa hun mens hun viste meg telefonen sin. «Moren din ville ringe når du våkner».
«Mamma!», hørte jeg gjennom tårene.
«Alt er i orden, gutten min», sa hun. Jeg forsøkte å snakke så oppløftet som mulig: «De sier arrene vil bli små, og jeg blir snart utskrevet».
«Jeg får ikke bli med deg gjennom natten. Jeg kommer straks», la hun til.
Jeg la telefonen ved siden av meg, smilte til sykepleieren og takket.
«Du blir nok snart utskrevet, kanskje om tre uker», svarte hun med et smil.
En pasient ved siden av meg spurte: «Hva skjedde?».
«Jeg er redningsmann. På fabrikken sprengte gassballonger, vi rykket inn, to andre ble skadet, jeg var den siste som kom ut. En ballong eksploderte rett ved døren, så husker jeg ikke mer», fortalte jeg.
«Det er fortjent», sa en lege.
En kollega fra jobben, Anders, kom inn:
«Hei, Tobias! Hvordan går det?»
«Armer og bein er intakte!», svarte jeg optimistisk, men bare med venstre hånd kunne jeg hilse.
«Hva skjedde videre?», spurte han.
«Vi var på vei ut da ballongen sprakk. Vi løp tilbake, dro deg ut, du var blodig, men legene kom raskt», beskrev jeg.
«Takk», sa han.
«Hva snakker du om?», spurte han med et glimt i øyet. «Vi blir trolig nominert til medaljer».
«Da blir jeg utskrevet snart», la jeg til.
En ung lege, ca. fyrti år gammel, kom inn:
«Hvordan går det, helt klar?», spurte han ved siden av sengen.
«Greit», svarte jeg.
«Hvis du kan snakke, så lever du. La meg ta en titt», fortsatte han.
«Er du gal?», spurte jeg. «Nei, du får høre fra fru Åse om to dager», svarte han.
—
To dager senere prøvde jeg å stå opp. Smerten i beina var fortsatt sterk, høyre arm fortsatt slått, og kroppen min var dekket av små arr. Jeg så meg i speilet ansiktet var fortsatt hovent.
Den neste morgen skulle en lege som hadde operert meg to dager før, gå rundt. Da kom hun inn ung, solid, med briller som ikke skjulte noe. Jeg var allerede 27 år, gift, men skilte meg etter et år fordi lønnen min som redningsmann ikke holdt.
«God dag», hilste hun og satte seg ved sengen.
«Er du den som opererte meg?», spurte jeg.
«Ja, hva er problemet?», svarte hun.
«Alt er bra! Tusen takk!», svarte jeg.
«La meg undersøke deg», sa hun og lente seg over meg. Jeg så anheng med stjernetegn snurre rundt halsen:
«Åse Eriksdatter!!!» utbrøt jeg.
Hun så på det hovne ansiktet mitt, rynket pannen og sa: «Beklager, jeg kjenner deg ikke».
«Jeg er Tyren», pekte jeg på anhengene.
«Tobias Gans?», svarte hun med en skjelvende stemme. «Kommer du fortsatt på meg?»
«Selvfølgelig, Åse», svarte jeg og la en liten blomst på hånden hennes.
«Unnskyld», mumlet hun og tørket tårene med en lommetørkle. «Jeg hadde aldri trodd vi skulle møtes igjen».
—
Etter det kom Åse sjelden inn på rommet mitt. Jeg skjønte at både hun og jeg hadde travle dager, nattskift og to fridager i uken. Jeg ville ikke virke hjelpeløs foran henne, så jeg prøvde å gå rundt i korridoren, støtte meg på sengebordene og noen ganger på veggen.
Kvelden kom, nattevakten gikk av, og den nye nattevakten kom på. Det var stille, men plutselig hørte jeg skritt i korridoren. En av de andre pasientene, tidligere klassekamerat, gråt ved vaktbordet. Jeg satte en støttende hånd på skulderen hans:
«Å, Åse, du er her!»
Hun falt i armene mine og begynte å fortelle:
«Jeg opererte en kvinne som ble truffet av en bil Hun er i intensivavdelingen, men vil ikke overleve. Hun har to barn, og mannen er her ved sengen».
«Ta det rolig, Åse», prøvde jeg.
«Jeg har vært kirurg i tre år, men kan ikke akseptere at folk dør», sa hun.
«Jeg har også mistet min kone fordi jeg kom for sent hjem fra jobb og tjente for lite», svarte jeg.
«Jeg har også alt dette», sa hun og så rett i ansiktet mitt. «Ingen av oss har giftet seg igjen, vi bor fortsatt hjemme hos foreldrene».
«Vi er begge 27, så livet ligger foran oss», prøvde jeg å trøste.
«Nei, Tobias, vi er nå 27», sa hun.
«Åse, pulsen hennes faller», ropte en sykepleier.
«Unnskyld, jeg må tilbake til intensivavdelingen», hastet hun bort.
Jeg lå våken hele natten, og da morgenen kom, kom sykepleieren med en kopp te.
«Er kvinnen vi opererte på i går i live?», spurte jeg.
«Ja, men hun er i kritisk tilstand», svarte hun.
—
Tre uker gikk, sårene på kroppen min begynte å gro. Jeg så Åse når hun hadde nattskift, og tiltrekningen mellom oss vokste, men i akuttavdelingen er det ingen rom for personlige saker. En morgen under runde sa legen:
«Jeg skriver deg ut i dag», smilte han. «Du skal gå til legekontoret ditt, så vil de bestemme hvor lenge du skal være på sykehuset».
«Det er greit», svarte jeg.
Legens ord gjorde meg ivrig. Jeg barberte meg, så i speilet og så at de siste små arrene ga ansiktet mitt et maskulint preg.
Jeg gikk ut i korridoren, og tenkte: «Endelig er jeg fri!»
En sykepleier kom med utskrivingspapiret:
«Farvel, Tobias. Ikke kom tilbake!».
—
Jeg hadde min egen ettromsleilighet, men jeg dro hjem til foreldrene fordi moren hadde ventet på meg og tatt fri fra jobben.
«Kom igjen, gutten min!», ropte hun og omfavnet meg.
«Alt er bra, mamma, jeg er i live og frisk».
«Kom, jeg har laget middag. Du har blitt så tynn», lo hun.
«Jeg har savnet hjemmelaget mat!», svarte jeg.
«Du skal bo hjemme til du blir frisk og finner deg en kone. Rommet ditt står fortsatt tomt», sa hun og lo som en liten jente. «Gå og vask hendene!».
—
Etter middag gikk jeg til frisøren, hentet igjen noen klær, og moren min ordnet alt. Kvelden kom, faren kom hjem fra arbeid, og vi satt sammen som før og snakket til langt på natt.
Jeg la meg i mitt barnerom, der jeg vokste opp, og tenkte:
«I morgen må jeg på legekontoret, så på jobben, og om kvelden»
Jeg sovnet med den tanken i hodet, lenge etter midnatt.
—
Neste morgen gikk jeg til legekontoret, gikk rundt i avdelingene før lunsj, og etterpå tilbake til skiftet på fabrikken. På kvelden pakket jeg sakene mine.
«Hvor skal du?», spurte faren.
«Pappa, husker du for mange år siden, da jeg var i fjerde klasse og du lagde et anheng til klassekameraten min?», svarte jeg.
«Til Åse Eriksdatter? Jeg husker det», lo han.
«Du sa også: Du kan ende opp med å bli forelsket i henne», minnet jeg ham.
«Ja, husker jeg», nikket han.
«Åse er nå kirurg. Hun opererte meg, og hun har fortsatt det samme anheng på halsen», fortsatte jeg.
«Det er jo utrolig», svarte han.
«Pappa, dine ord har gått i oppfyllelse. Jeg skal gå til henne», sa jeg.
—
27 år er ikke så mye tid for å starte et liv med den man elsker.
**Lærdom:** Selv om livet kan sprenge opp som en ballong og kast deg rundt i mørket, kan små gjerninger som et enkelt anheng binde mennesker sammen på uventede måter. Jeg har lært at ærlighet, humor og en smule tro på skjebnen kan lede deg fra smerte til kjærlighet.
