En høy brøl, et kraftig smell, total mørkhet Mørket lå i flere sekunder før det begynte å trekke seg tilbake. En svak stemme brøt stillheten:
Synnøve, jeg er ambulansesjåføren, det har sprengt seg i nærheten.
Gjennom smerten kjente jeg en hånd trykke seg mot nakken. Jeg prøvde å åpne øynene det gikk med en slags strekk. Først så jeg et amulettlikt rektangel med gravert stjernetegn, så en kvinne i hvitt, med et alvorlig uttrykk.
På operasjonsavdelingen! ropte en stemme like ved.
Foreldrene kom hjem fra jobb. Moren løp rett inn på kjøkkenet, turtende inn i rommet hvor sønnen leste lekser. Tor, som hadde kommet inn, merket straks at gutten hans ikke var i toppform.
Hva er i veien, gutte? spurte faren mens han klappet ham på hodet.
Ingenting, mumlet fireklassing Tor.
Så kom igjen, fortell!
Det er snart 8. mars. Læreren vår har holdt oss tilbake og sagt vi må lage gaver til jentene.
Så hvor er problemet? smilte faren.
Vi har like mange gutter som jenter, og hun har fordelt hvem som skal gi til hvem sukket gutten tungt. Jeg fikk den «ugjorte», Synnøve Berg.
Alle jentene vil ha en gave til 8. mars, også de som ikke er så penere, prøvde faren å snakke til ham som en voksen. Hvordan delte hun ut? Alfabetisk?
Nei, etter stjernetegn.
Etter… hva? Tor lo høyt.
Etter passform. Synnøve er en Jomfru, og Jomfruen passer best med Tyren. Jeg er en Tyre.
Så bra, du har en match! Kanskje du ender med å bli forelsket.
Jeg?! I Synnøve Berg?!
Faren brast ut i latter. Moren stormet inn i rommet:
Hva skjer her?
Lena, gå på kjøkkenet, farens ansikt ble strengt. Vi har en alvorlig samtale.
Da moren gikk, spurte Tor med en trist stemme:
Pappa, hva skal jeg gjøre nå?
Lage en gave!
Hva slags?
I morgen på jobben skal jeg lage en gave til din «utvalgte».
Pappa, hvordan kan du lage en gave? Du jobber på et fabrikksanlegg.
Jo! Jeg jobber i galvanisering vi produserer alle slags metallbelegg.
Jeg forstår ikke.
Du får se i morgen!
***
Neste dag kom faren med en gullfarget amulett på en kjede, formet som et rektangel. På den ene siden var gravert Tyren og Jomfruen, på den andre, med fin skrift:
«Til klassekameraten min Synnøve på 8. mars! Tor».
Hvor vakker den så ut! Da moren la den i en plastpose, ble den enda mer glitrende.
***
Endelig 8. mars. Læreren ville ikke ha noen timer, hun ville ha gaver. Først fikk elevene lov til å overrekke sine pakker; hun takket mange ganger. Så ropte hun: «Nå skal guttene gi gaver til jentene!»
Det ble kaos! Alle guttene sprang mot sine «valgte». Tor nærmet seg Synnøve Berg og leste opp den setningen faren hadde lært ham:
Synnøve, gratulerer med dagen 8. mars! Kanskje skjebnen en dag vil binde Tyren og Jomfruen sammen.
Etter å ha sagt den utskrevne linjen, gikk Tor tilbake til sin plass, uvitende om at han nettopp hadde slått hjertet til den «ugjorte» jenta.
Snart flyttet Synnøves foreldre til en annen bydel, og hun gikk fra fjerde til femte klasse på en ny skole.
***
Anders åpnet øynene. Det hvite taket på sykehussengen. Han prøvde å bevege både armer og ben, men bare venstre arm svaiet.
Hvor er jeg? spurte han forvirret.
Et klikk høres, og en sykepleier i rullestol kom bort, så ham nøye:
Har du våknet? Du er på akuttavdelingen.
Har jeg fortsatt armer og ben? spurte Anders lavt.
Alt ser ut til å være på plass, svarte hun med et smil. Bare innrammet fra hode til tå.
Det er bra hvis alt er intakt.
En annen sykepleier kom inn og spurte:
Hvordan føler du deg?
Hva er med meg? svarte Anders.
Livet ditt er i trygge hender. Hendene og beina vil fungere igjen. De små arrmerkene vil forsvinne, hun holdt opp telefonen. Moren din ba meg ringe når du våkner.
Sønn, stemmen hans brøt gjennom tårene.
Mor, alt er i orden, prøvde han å lyde så muntert som mulig. De sier kun små arr vil bli igjen, og jeg blir utskrevet snart.
Jeg får ikke være med deg om natten, men jeg kommer opp så fort som mulig, lovet hun.
Han la telefonen ved sengen, smilte til sykepleieren:
Takk!
Du blir nok ikke utskrevet før om tre uker, smilte hun tilbake. Det tar tid.
En annen pasient spurte:
Hva skjedde?
Jeg er ambulansesjåfør. På fabrikken sprengte gassballonger, begynte Anders å fortelle. Vi ble kalt inn, vi kom inn i en enorm hall med tre skadde. Ballongene hadde sprengt, flammer overalt. Jeg var den siste som kom ut; da jeg nådde døren, sprengte en ny ballong Jeg husker ikke mer.
Det var din del, sa sykepleieren. En kollega fra jobben din kommer inn.
Kameraten, Tor, kom inn, så på sengen:
Hei, Tor! Hvordan går det?
Armer og ben er i orden! svarte Anders optimistisk, men kun med venstre hånd kunne han hilse.
Ikke rart!
Hva skjedde egentlig?
Vi var på vei ut da en ballong sprengte. Vi løp tilbake, dro deg ut du var dekket av blod, men legene var allerede der.
Takk!
Tor, hva snakker du om? smilte kameraten. De vil nominere oss til medaljer.
Da blir jeg utskrevet snart.
Jeg går videre. Du har en rundvisning nå, sa sykepleieren.
Før han rakk å gå, kom en mann i rundt fyrti år:
Hvordan går det, helt mann? stod han ved sengen.
Greit.
Så lenge du kan snakke, lever du. La meg ta en titt!
Er du sikker på at du vil? spurte Anders. Nei, det er Synnøve. Hun kommer om to dager.
***
To dager gikk. Anders prøvde å stå opp, men smerten i beina var fortsatt sterk, høyre arm bristet. Rundt ti arr på kroppen, to på ansiktet fra eksplosjonen. Han så på seg i speilet; ansiktet var fortsatt hovent.
Den dagen skulle legen gjøre en runde samme lege som hadde sydd ham på operasjonsbordet noen dager før. Anders var litt nervøs.
Legen kom inn: ung, pen, med briller som bare gjorde henne enda penere. Den hvite frisyren passet henne perfekt. Anders, 27, var gift, men skilte seg etter et halvt år personlighetene kolliderte, og lønnen hans som redningsmann var ikke nok for den tidligere kona.
God dag! hilste hun. Er du den jeg opererte?
Ja, smilte han. Noe er galt?
Nei, alt er bra! Tusen takk!
La meg undersøke deg!
Hun lente seg over ham, så på amuletten med stjernetegn som hang fra halsen:
Synnøve Berg!!! utbrøt Anders.
Hun så på hans hovne ansikt.
Unnskyld, sa hun, uten å kjenne ham.
Jeg er Tyren, pekte han på amuletten.
Tor Haugen? hennes lepper dirret. Husker du meg?
Så, Synnøve? han så tårer i hennes øyne, og la en liten blomst på hånden hennes.
Beklager! hun tørket tårene med et lommetørkle. Jeg trodde aldri vi skulle møtes igjen.
***
Synnøve kom aldri tilbake til rommet hans den dagen. Anders skjønte at hennes timeplan, akkurat som hans, var travel: dag, natt og to fridager.
Han ville ikke fremstå hjelpeløs foran henne. Hele dagen prøvde han å gå rundt på sengen, støtte seg på sengenes kanter, noen ganger holde seg til veggen, og så gikk han inn i korridoren.
Kvelden kom. Dagslegen gikk, nattevakt tok over man kunne høre forskjellen i samtalene i korridoren. Runden var i gang
Plutselig ble det høylytt i korridoren, folk løp. Det skjer når en ny pasient blir fraktet inn.
Ti timer senere kom en sykepleier og slukket lyset i rommet. Men han kunne ikke sove. Når klokken slo tolv, hørte han trinn i korridoren så stillheten, og plutselig hørte han noen gråte. Han stod opp forsiktig og gikk ut.
Ved vaktbordet satt en tidligere klassekamerat, med hodet i hendene, og gråt. Anders la en støttende hånd på skulderen hennes:
Du er Synnøve!
Hun lente seg inn i ham:
Jeg opererte en kvinne, hun falt under en bil Jeg gjorde alt jeg kunne. Hun er i intensiv, men vil ikke overleve. Hun har to barn, mannen er også på rommet
Slapp av, Synnøve!
Jeg har vært kirurg i tre år, og klarer fortsatt ikke å akseptere at folk dør.
Slapp av, slapp av! Sånn er vi i dette yrket. På fem år har jeg sett like mange dødsfall, men også mange liv vi har reddet. Anders sukket tungt. Det er derfor min kone dro. Hun sa jeg aldri kommer hjem, og at jeg tjener for lite. Jeg har fortsatt 40 år igjen livet er fortsatt mulig.
Det er det samme for meg, hun så ham i øynene. Jeg blir sett på som gal. Jeg har aldri blitt gift, bor fortsatt hjemme hos foreldrene.
Kom igjen, vi er begge 27 livet ligger foran oss.
Nei, Tor, vi er allerede 27.
Synnøve, pulsen hennes faller, ropte en panikkslagen sykepleier.
Unnskyld! og Synnøve hastet tilbake til intensiv.
Anders sov ikke den natten. Om morgenen kom sykepleieren, som vanlig, og ga ham en kopp te.
Er kvinnen som ble operert i natt i live? spurte han, overrasket over seg selv.
Ja, men tilstanden er kritisk.
***
Tre uker gikk. Sårene på kroppen hans hadde begynt å gro. Han og Synnøve så hverandre når hun hadde vakt, og følelsen for henne vokste. Men akuttkirurgiavdelingen er ikke stedet for å snakke om personlige følelser.
Under en morgenrunde kom en mannlig lege inn:
I dag skriver jeg ut deg, smilte han. Det vil si fra sykehuset. Du går rett til din fastlege, som så bestemmer hvor lenge du skal bli i oppfølging.
Jeg kan begynne å pakke!
Ja, ja! Ikke hast deg. De lager skrivet ditt om et par minutter.
Da legen gikk, barberte Anders seg. I speilet så han at de to små arrmerkene på ansiktet ga ham en slags maskulin charme. De andre arrmerkene var så små at man knapt la merke til dem.
Han samlet tingene sine og gikk ut i korridoren. En pasient kom bort, så ham og ropte:
Hun klarte seg!
Sykepleieren ga ham utskrivningspapir:
Ha det, Anders! Ikke kom tilbake!
***
Anders bodde i en ettromsleilighet, men han dro hjem til foreldrene. Moren hadde ventet på ham og gjort fri.
Gutten min! kastet hun seg i armene hans.
Alt er bra, mamma. Jeg er i live og frisk.
Kom, jeg har laget mat. Så tynn du har blitt!
Åh, jeg har savnet hjemmelaget mat!
Du må bo hos oss til du blir helt frisk og kanskje gifter deg. Rommet ditt står fortsatt ledig, ropte hun som til et barn. Gå og vask hendene!
***
Ettermiddagen dro han til frisøren, kom hjem og hentet noen klær. Moren ordnet alt med gang.
Kvelden kom faren hjem fra jobben. De satte seg som før og pratet til langt på natt.
Han la seg til å sove i sitt barnerom, stedet der barndommen hadde blitt til ungdom, men han sov ikke med en gang:
«I morgen må jeg på fastlege, så på jobben, og om kvelden»
Han sovnet med den tanken i hodet, langt etter midnatt.
***
Neste morgen gikk Anders til fastlegen. Han gikk fra kontor til kontor før lunsj, så på sin egen avdeling i ettermiddagen akkurat da hans vakt begynte.
Om kvelden skulle han pakke igjen.
Hvor skal du? spurte faren.
Pappa, husker du for lenge siden da jeg var i fjerde klasse og du lagde en amulett som gave til en klassekamerat?
Til den «ugjorte» Synnøve Berg? Jeg husker.
Du sa også: «Kanskje du blir forelsket i henne». Det husker jeg også.
Pappa, Synnøve er nå kirurg. Hun opererte meg. Og hun har fortsatt den amuletten rundt halsen.
Sånn er det!
Pappa, ordene dine ble sann. Jeg skal gå til henne!
27 år er ikke så lenge for å starte et liv med den man elsker.
