**Dagbok, 22. juni 2026**
Eirik, vi har en jente, 3500NOK! ropte Gunn gledelig i telefonen.
Jeg sto ved vinduet til fødeavdelingen og viftet til konen min, som holdt den lille i armene.
Vi har en datter. Jeg er far! Gunn, men skulle vi ikke ha fått en gutt?
Det ble stillhet i linjen, før hun mumlet lavt:
Kanskje vi har misforstått
Jeg snudde meg og gikk forbi de lykkelige fedrene som tegnet hjerter i asfalten og slapp opp fargerike ballonger mot himmelen, forbi de pyntede bilene og de hastige slektningene som samlet seg rundt dem.
Jeg hadde alltid drømt om en sønn, en arving, den som skulle fortsette blodslinjen. Mens Gunn var gravid, malte jeg bilder av vår fremtid: vi spiller fotball i gårdsplassen, vi drar på fisketur og bringer hjem en rik fangst til mor, og om kvelden sitter vi alle rundt bordet og deler dagens hendelser og ved siden av meg sitter min stolte sønn.
Gunn hadde lenge slitt med å bli gravid. Vi dro til flere klinikker, også til en anerkjent spesialist på universitetet i Oslo, en ekte vitenskapsstjerne. Først etter fem år fikk hun den gledelige nyheten.
Eirik, du? hørte jeg en stemme bak meg. Jeg snudde meg og så Pål, en gammel studievenn.
Hvor mange år er det siden? spurte han.
Kom til mor min, ble litt syk, trenger omsorg. Faren min har vært borte i fem år. Hvordan går det med deg?
Kom akkurat fra fødeavdelingen, konen har født en datter.
Gratulerer! Hvorfor er du ikke mer oppstemt?
Han smilte svakt.
Ja
Pål så seg omkring, og da han oppdaget en kafé bare noen skritt unna, inviterte han meg inn for en prat.
Ventet du på en gutt? Vi alle venter på guttebarn, arvinger det er normalt. Jeg selv forberedte meg på å få en sønn, men konen vår fikk en jente.
Hvordan går det med deg? Har du noen med deg?
Pål senket blikket og ble stille. Så vendte han blikket mot meg, fylt av en dyp, nesten kosmisk melankoli.
Jeg er alene, har ingen familie igjen. Eirik, dette er kanskje et dårlig tidspunkt du har jo gledestårer i øynene.
Hva har skjedd?
Ulykke Jeg vil ikke snakke om det. Jeg har vært alene i ett år, tenker nå på å flytte permanent inn til mor, finne ny jobb og pusse opp leiligheten.
Vi satt lenge og minnet om studietiden, felles bekjente, og delte planer for fremtiden. Jeg ga ham mitt nummer og sa at han kan ringe når som helst, dag eller natt.
Neste morgen stormet jeg til fødeavdelingens vinduer med en enorm bukett av Gunns favorittpeoner og en bunt med ballonger i armene.
Gunn! ropte jeg da jeg hørte hennes kjente stemme i telefonen.
Unnskyld meg! Jeg er så glad for vår lenge etterlengtede datter! Hvor ligner hun på?
På deg, Eirik, du er helt lik!
Virkelig? Jeg følte meg så
Det er ikke nødvendig, jeg forstår alt.
Min kone avbrøt meg:
Eirik, jenta er frisk, rolig, spiser og sover, og smiler i drømmene sine. Vi blir snart utskrevet, så får du se selv.
P.S.
Vi fikk ikke flere barn; fødselen var vanskelig, og komplikasjonene påvirket Gunns helse.
Tjue år har gått, og datteren vår vokste opp til å bli både klok og vakker. Vi er så stolte av henne, og Pål ble hennes gudfar. Jeg er fortsatt takknemlig for den samtalen vi hadde; den åpnet øynene mine for mye, og lærte meg først og fremst å verdsette og elske alle de som nå står ved min side.
