Viktor Iversen, som nettopp hadde sluppet sin knappe kveldsfangst i en flettet kurv og var på vei nedover den smale stien mot den skrøpelige torpen sin, stoppet som om en lynstråle hadde truffet ham. Det var ingen innbilning. Fra elvetåkens tunge, ugjennomskinnelige dis hørte han igjen den samme lyden ikke et rop, men et dødsskrik, et uhyggelig stønnet som fikk kaldsvette til å trille nedover ryggen. En kvinne skrek. Vindens sus i de eldgamle granene rev og rev i stemmen hennes, men man kunne likevel plukke ut noen ord. Hun ropte ikke bare etter hjelp, hun bønnfalt med den siste kraften i sjelen. Sammen med henne var noen andre, hvis panikkfulle vannsprut nådde bredden.
Uten å nøle kastet mannen kurven, og flere småfisk med sølvglans fløy over den fuktige sanden. Mens han snudde av seg den tunge, lappete jakken og de utslitne arbeidsbuksene, og nå kun var i slitte underklær, sprang han i det mørke, iskalde vannet. Vinden, som et oppbrått dyr, blåste opp bølgene som slo ham i ansiktet med skum og spray.
Det var nesten umulig å svømme. Strømmen, som vanligvis lå som en doven katt, var den dagen en slu, sterk slange som grep tak i beina hans. På den dype, mørke delen av elva, like ved den bratte bredden, kjempet en ung jente for livet. De mørke hårene hennes, som sjøgress, ble kastet opp på bølgens topp og trukket ned i dypet, som om vannet ville svelge henne hel. Den unge mannen, som hun tydeligvis hadde bedt om hjelp i frustrasjon, hadde allerede nådd motsatt bredd. Han snudde seg ikke, bevegelsene hans var skarpe og fulle av frykt. Etter å ha tatt tak i en oppblåsbar redningsbåt, vendte han seg mot skogkanten, som om han skulle flykte inn i den livbærende skogen.
Jenta ropte ikke lenger. Hun dukket ikke opp på overflaten. Da Viktor, med siste krefter, nådde det kritiske punktet, dannet vannet kun langsomme, truende sirkel. Hjertet hans sank til hælen. Etter et dyp trekk av luft, dypet han ned i den iskalde tåken. Hånden famlet etter den glatte jakken, han grep tak i den livløse kroppen bak ryggen og med den andre hånden som åre, sparket han med beina desperat mot bredden. Hvert tak var som flammer i musklene, hvert pust som en stønning. Men han svømte, klamret seg fast til livet og til den som nå hvilte i hans armer.
Da han fikk jenta i land, fortsatte han uten å merke sin egen utmattelse. Vantede, kraftige hender som var vant til tungt arbeid, dreide, presset, ga kunstig åndedrag. Mørk elvevann fløt fra lungene hans, og den reddede kroppen begynte å hoste en hul, hakkende hoste. Pusten kom frem, svak men jevn. Så måtte hun varmes. Han samlet de siste glødende kullene fra den falmede leirbålet, lagde en provisorisk seng av flate elvestein, dekket den med et tykt lag av myk, nålende granpelshår. Forsiktig la han jenta på den improviserte liggeplassen og dekket henne med den eneste, røyk og svettefylte jakken han hadde. Deretter samlet han alle spredte eiendeler på bredden, strevde med å trekke den våte klesdrakten over den stivnede kroppen og satte seg ved den nytennte leiren, med skjelvende, bleke hender strukket mot ilden.
Varmen steg langsomt, som en treig student som ikke helt ville gå opp i timen. Jenta lå stille, eneste tegn på liv var den tynne dampen fra pusten hennes. Kaldt vann og sjokk hadde gjort sitt, men Viktor visste med tiden ville hun våkne. Han visste det like godt som han kjente hver sving i denne elva.
Han løftet blikket mot himmelen, dekket av tunge, lave skyer. Ikke engang månen klarte å slite seg gjennom den blygrå sløret. Alt var tomt og håpløst.
Blikket falt på flammene, og de førte ham tilbake til et annet grått, nådeløst kveldsscenarie den kvelden da han og Lise med lille Arne dro på fisketur, som de gjorde nesten hver sommer. Etter å ha latt kona og gutten pakke i teltet, la Viktor fra kaien i en gammel, men pålitelig robåt.
Dykk ned i en kopp te, så kommer jeg med den største fangsten, og vi skal nyte den beste fiskesuppen i landet! vinket han til Lise med et bredt, bekymringsløst smil.
Bare vær forsiktig, Vilde, været blir dårlig, ropte kona mens hun så på de truende skyene.
Jeg kjenner hver stein her! Ikke bekymre deg! ropte han fra vannet, mens årerene hans skjærte den speilblanke overflaten.
Han satte ut fiskestengene og sank inn i den vanlige ritualistiske ventingen. Men plutselig ble himmelen sort som natten. En rasende vind bøyd trærne til bakken, og en mur av vann kom ned fra himmelen. Båten ble kastet rundt, og et høyt, tørt smell lød den traff en skjult trestubbe som stikket opp som en dolk. Luft med en ubehagelig sus sildret ut, og på et øyeblikk ble båten til en uformelig gummistoffbit.
Viktor prøvde å svømme, men en skarp, brennende kramp i den iskalde vannet rammet ham. Kampen mot den rasende naturen var ubalansert. Strømmen tok ham, slo ham mot noe hardt, og mørket slukte bevisstheten. Da han våknet, tre dager senere, lå han på en hard, røykfylt hytte i et ukjent område. Å reise seg ga svimmelhet og kvalme. I det øyeblikket kom en gammel mann med et ansikt dekket av rynker som et kart over levde år, tassende inn gjennom døren.
Du har våknet, mumlet han uten entusiasme mens han satte en skål med dampende grøt på en krakk. Drikk denne urten, den stopper blødning. Spis grøten, ellers vil du ikke ha noen sjanse igjen.
Hvor er jeg? gispet Viktor, og da han hørte navnet på et fjernt, ukjent område, skjønte han med panikk at han var dratt hundrevis av kilometer fra hjemmet.
Du har blitt kastet rundt, gutt, fortsatte den gamle etter en kort pause. Jaktfolk bragte meg deg livsløs. De trodde du aldri kom tilbake.
Viktor prøvde å reise seg igjen, men den gamle viftet med en tørr finger:
Ligg der, ikke vær en helt. Du har mistet så mye blod at du snart vil dø av det. Resten er å overleve. Bøy deg.
Men hva med familien? Kona, sønnen De vet ikke at jeg lever! stemmen hans brøt av fortvilelse. Han så for seg Lise, og hjertet hans knyttet seg i en hard klump.
Her er ingen postkasse, gutt, sukket den gamle. Dette er skog. Bare ulv og bjørn holder til. Ingen by, ingen brev.
Hvordan overlever dere her? spurte Viktor med ekte undring.
Med urter, sopp, nøtter, bær. Om vinteren lagrer vi mat. Jeg får av og til besøk av jegere som bringer noen gaver. Så lever jeg. Det er tjue år jeg har gjort dette, han sukket tungt og krøp tilbake på den slitte madrassen. Sov nå, du trenger krefter.
Han sovnet mens flammen på peisen kastet dansende skygger på veggen, og i skyggene så Viktor ansiktene til Lise og Arne. En kald vind ulte utenfor, som om den ville fortelle at tiden gikk.
Dager ble til uker, hver dag lik den forrige, som knuter på et tau. Hver lille bevegelse å sette seg opp, holde en skje var en liten seier som ga ham et glimt av glede.
Til slutt klarte han å stå på beina, men som den gamle hadde forutsagt, måtte han bruke en krykke. Da han først trådte utenfor hytten, var verden et blendende hvitt, et uberørt snøteppe.
Hvordan kommer jeg tilbake? spurte han den gamle, prøvende å holde fortvilelsen ute av stemmen.
Ikke på noen måte, svarte den gamle kort. Det er en dags vandring til stien, men den er dekket av snø. Du må bli til våren, så kan jeg kanskje hjelpe deg.
Hva med jegerne? Kan de hjelpe?
Jegere forsvinner om vinteren til andre områder. Om høsten eller våren kommer noen til, men det er vanskelig. Kanskje lykken vender seg, men ikke hold pusten.
Viktor trakk pusten dypt, så minnene fra elva kom tilbake. Hjertet hans banket med den samme, gamle smerten. Han justerte leirbålet med noen tørre kvister, gikk tilbake til jenta, og så at pusten hennes var dypere og jevnere, selv om bevisstheten fortsatt var svøpt i tåke. Han trakk jakken over henne og satte seg ved ilden igjen, mens fortiden dro ham inn i en nådeløs virvel.
Den gamle mannen holdt seg for seg selv. Da Viktor ble sterk nok til å bevege seg i hytten, begynte den eldre å hjelpe litt etter litt: han ryddet snø ved døren, hugget ved, og fyrte opp i peisen. Maten en grøt av rotfrukter og urter ble spist uten motvilje; sult og overlevelsesinstinkt hadde tatt over. Teet han lagde av sommerens urter minnet ham om Lise, som også likte mynte og kamille i teen. Disse minnene var både søte og bitre, som et sår som stadig klør.
Vinteren var uendelig, men våren kom til slutt, om enn nølende. Snøen smeltet sakte, centimeter for centimeter, og etter to måneder med en slags dødskamp mellom vinter og vår, følte Viktor at beina hans igjen fikk kraft. Den gamle la seg ned.
Jeg kan ikke følge deg, gutt, stønnet han. Jeg er selv gammel. Jeg løftet deg, men nå må jeg ordne meg selv.
Hvordan skal du klare deg alene? Vi kan dra til byen! Der er sykehus, lege!
Leger? vinket den gamle med en svak hånd. De kan deg bare kutte. Vi har her bare bånd og urter. Jeg skal bli bedre, du må gå.
Den gamle pekte med en knoklete finger mot veien, og Viktor, takknemlig for redningen, satte av sted. Veien som i starten virket rett, ble snart en kaotisk vandring gjennom tette skoger. Han gikk til mørket, men fant ingen vei. Natten måtte han tilbringe under granbarken. En morgen våknet han av en stille rasling bak seg. Da han snudde, så han flere glødende grønne prikker i mørket ulv. Uten å tenke, klatret han opp i den nærmeste høye granen, holdt seg fast med neglene, og ble der til daggry. Rovdyrene forsvant i den dype natten, og han anså nedstigning som en sikker død.
Han fortsatte, uten håp, i flere dager. Møtet med en vill bjørn, en rev som speidet fra en gren, ble daglig rutine. Natten på trærne ble en nødvendighet. Maten bestod av bær fra fjoråret, røtter, elvevann, og han sov i korte øyeblikk, alltid med ører på hvert lite sus. Men han ga seg aldri. Han måtte komme hjem, levende.
To uker ble til to måneder, og en dag kom han over en mørk rektangulær bygning. En gammel låve, nesten forlatt, med rusten lås på døren som han knapt fikk åpnet. Inne luktet det støv, tørr nål og mus. I et lite vindu sto en bredttålt sovematte med et rullet ullteppe. På bordet lå en pose med salt, en liten fyrstikkeske, en pose med bygg, og en enkel kobberkopp.
Ute samlet han ved. Han fant en liten lysning, tente en bål med noen kvist, kokte vann i en hermetikkboks fra elvebunnen, og lot de tørre tyttebærbladene og mynteurtene trekke. Den første sippen av den varme drikken ga ham nesten en lykkekilde. Tilbake i låven låste han døren med en pinne, gravde seg inn i den tørre ullen og sov som en drapsmann for første gang på måneder. En bjørn brølte i nærheten, men den solide tømmerveggene holdt ham trygg.
En morgen ble han vekket av lyden av skytevåpen og hundebjeff. Han sprang ut i en enkel nattkjole, løp mot lyden og ropte så høyt han kunne. En gruppe jegere, på leting etter vilt, kom til. De tok ham med seg, og etter flere timer i en samlet bil nådde han tilbake til hjembyen. På vei til den lille leiligheten sin banket han på døren, og en ukjent mann i en slitt t-skjorte åpnet den.
Mannen forklarte at han hadde bodd der i tre måneder, og at de tidligere leietakerne hadde flyttet umiddelbart etter at mannen i huset hundnet.
Hundnet, sier du? stemmen hans var en knyttneve av sjokk. Så Lise tror jeg er død
Hva skulle han gjøre? Hvor skulle han gå? Hvordan skulle han leve videre? Verden svømte foran ham som et virvelvind. Han vandret forvirret, og endte ved politistasjonen. Der fortalte han den vaktende betjenten om situasjonen, men ble bare møtt med skulderklapp og et løfte om å lete.
Jeg trenger å finne familien min! De tror jeg er døde! Hjelp meg, dere må finne dem!
Betjenten fikk ham til å skrive opp navn på kona, sønnen og andre slektninger. De lovet å lete. Så gikk han til lageret der han hadde jobbet som lagerarbeider før tragedien. Portene var låst, og en ny logo pyntet bygget.
De har flyttet, sa vaktmesteren uten å løfte blikket. Til et annet sted. Vet ikke hvor.
Han vandret gjennom byen, som nå var fremmed og likegyldig. Den siste håpet var barndomsvennen hans, Sindre. Da han banket på døren, åpnet den en dame han kalte den tidligere kona, og hun så på ham med et hardt blikk.
Vi er skilt. Hun har flyttet til en annen by, og jeg vet ingenting om Lise. sa hun kort.
Han hadde også noen andre bekjente: en som bodde med svigerfamilien i en ettromsleilighet, en annen på en halvårlig oppdragelse. De ga ham små summer, men ingen kunne ta ham innTil slutt, mens han sto på bryggekanten og så den røde solnedgangen over fjorden, innså han at hjemmet egentlig var der han hadde lært å stole på seg selv, og han lo høyt mens han kastet en fiskestang ut i vannet for å hilse på Lise som nå svømte ved horisonten.
