Øyvind Larsen, som nettopp hadde pakket den knappe kveldskosen i en flettet kurv og var på vei nedover den smale stien mot den skrøpelige vognkroken sin, stanset som om et lyn hadde slått ham i sjelen. Det var ingen drøm. Fra den tette, ugjennomskinnelige tåken ved elven kom den samme lyden igjen ikke et rop, men et dødsstønn, en dypsindig dyrisk frykt som fikk gåsehud til å krype langs ryggen. En kvinne skrek. Vinden i de gamle furutoppene rev og kastet hennes stemme til biter, men enkelte ord brøt frem. Hun ba ikke bare om hjelp, hun impliserte i sitt skrik hele den gjenværende kraften i sjelen sin. Ved siden av henne var en annen, hvis panikkslagne vannsprut nådde bredden.
Uten å nøle kastet Øyvind kurven, og flere små, sølvglinsende fisk fløt ut på den våte sanden. Han sparket av den tunge, linte jakken og de slitte arbeidsbuksene, og i kun et slitt undertrøye kastet han seg inn i den svarte, iskalde vannflaten. Vinden, som en rasende ulv, blåste bølgene opp mot ansiktet på ham med skum og sprut.
Det var uutholdelig vanskelig å svømme. Den vanlige, dovne strømmen var i dag listig og sterk, og grep tak i beina som kalde håndleddsstråler. Nesten midt i elvens båtkanal, der vannet var spesielt mørkt og dyp, kjempet den fortvilede Synnøve. Hennes mørke hår, som alger, svømte opp og ned på bølgens kam, og forsvant så hjelpeløst i det svarte dypet, som om det skulle sluke henne helt. Den unge mannen hun så desperat på for hjelp, hadde allerede nådd motsatt bredd. Han snudde seg ikke, bevegelsene hans var skarpe og redde. Med en oppblåst redningsbåt, og et blikk som et villt dyr, snudde han seg langs skogkanten og hastet bort i den redningsfulle skogen.
Synnøve ropte ikke lenger. Hun dukket ikke opp på overflaten. Da Øyvind, sliten til siste kraft, nådde det skjebnesvangre stedet, drev bare langsomme, truende sirkelstrømmer utover på vannet. Hjertet hans sank til hælene. Med et kraftig åndedrag, fulle av luft, dykket han inn i den iskalde tåken. Hendene famlet etter den glatte jakken, han grep tak i den livløse kroppen bak ryggen, og med den andre hånden som en åre, sparte han med beina, strevende tilbake mot sin egen bredd. Hver takedrag brant i musklene som ild, hvert åndedrag var et stønn. Men han fortsatte å ro, klamret seg fast til livet og til den som lå i hans armer.
Etter å ha dratt Synnøve i land, følte han seg ikke lenger uttømt. Hendene, vant til tungt arbeid, handlet raskt og presist trykk, kompresjon, kunstig åndedrett. Mørkt elvevann strømmet fra lungene, og den reddede kroppen hostet hakkende. En svak, men jevn pust kom tilbake. Nå måtte hun varmes. Øyvind samlet de glødende glørne fra den gamle bålet, la dem på en oppvarmet flekk, og bygde raskt en seng av flate elvestein, dekket med et tykt lag av myk, skogkledde gran. Han la Synnøve forsiktig på den improviserte sengen, dekket henne med den eneste, røyksmurte jakken han hadde. Deretter ryddet han de spredte eiendelene langs bredden, trakk den våte klesdrakten over den stivne kroppen og satte seg ved et nytt bål, mens han strakte de kalde, bleknet hendene mot flammene.
Varmen steg sakte, som om den motvillig ville trenge inn i den stivnede kjøttet. Synnøve lå ubevegelig, kun et svakt pust av damp viste at livet fremdeles pulserte. Det kalde vannet og sjokket hadde gjort sitt, men Øyvind visste tiden ville gå, og hun ville våkne. Han visste det som han kjente hver bølge i Glomma.
Han løftet blikket mot himmelen, dekket av tunge, lave skyer. Gjennom dette blygrå sløret kom ikke stjerner; selv månen kunne ikke knekte seg gjennom. Alt var tomt og håpløst.
Han så ned på flammene, som førte ham tilbake til en fjern, like grå kveld som hadde tatt alt fra ham.
Det var den kvelden han, sammen med Synnøve og lille Marius, dro på fisketur som de hadde gjort nesten hver sommer. Etter å ha latt konen med lille sønn pakke ting i teltet, satte Øyvind seil fra bredden i en gammel, men pålitelig robåt.
Varm dere med te, jeg er straks tilbake med en fiskefangst, så kan vi nyte den beste fiskegryten i verden! ropte han muntert til Synnøve, og ansiktet hans strålte av en bekymringsfri glede.
Bare pass på deg, Vilde, været blir dårlig, sa kona bekymret mens hun stirret på de truende skyene.
Jeg kjenner hver stein her! Ikke vær redd! ropte han fra vannet, og årerne hans skjærte den speilblanke overflaten.
Da han nådde sin favorittfiskested, kastet han snørene og sank inn i den vanlige, rituelle ventingen. Men himmelen ble plutselig sort som natt. En kraftig vind bøyd trærne ned til bakken, og en vegg av vann falt fra himmelen. Robåten ble kastet, dratt bort, og et øredøvende, tørrt smell fulgte den hadde tredd på en skjult rot i dypet, som strakte seg opp som en dolk. Luft med en ubehagelig susing strømmet ut, og innen et øyeblikk ble båten til et uformet, gummilignende stykke.
Øyvind prøvde å svømme, men en skarp, brennende krampe i den iskalde vannet lammet hans ben. Kampen mot den rasende naturen var ubalansert. Strømmen fanget ham, traff noe hardt, og mørket slukte bevisstheten. Han våknet, som han senere forsto, etter tre dager. Han lå på en hard, utsatt madrass i en fremmed, røykfylte hytte med duft av torv. Å reise seg ga svimmelhet og kvalme. I det øyeblikket trådte en gammel mann med et ansikt dekket av rynker som et kart over levda år, inn døren med klossete skritt.
Du har våknet, mumlet han uten store følelser, og satte en skål med dampende suppe på en krakk. Drikk denne urten, den stopper blødning. Spis grøten, ellers vil du ikke ha noe å puste på.
Hvor er jeg? raspet Øyvind, og da han hørte navnet på et fjernt, ukjent område, skjønte han med skrekk at han var blitt dratt flere titalls kilometer fra hjemmet.
Åh, du har blitt dratt ganske hardt, gutt, fortsatte den gamle etter en kort stillhet. Jeg ble kastet hit av jegere som bare klarte å bære deg inn. De trodde du ikke kom deg.
Øyvind prøvde igjen å reise seg, men den gamle avviste ham med en tørr finger:
Ligg, ikke prøv å være helt. Du har mistet for mye blod. Å gå nå vil bare føre til døden. Hvil deg. Bli rolig.
Men familien? Kona, sønnen De tror vel ikke jeg lever! lød en desperat tone i Øyvinds stemme. Han så for seg Synnøve i smerte, og hjertet hans knyttet seg i en stram, smertefull knute.
Hvilken post? nikket den gamle. Dette er ikke en by med postkontor. Her er bare skog, ulver som hyler og bjørner som brøler. En endeløs villmark.
Hvordan lever dere her? spurte Øyvind nysgjerrig.
Med urter, sopp, nøtter, bær. Om vinteren lagres forsyninger. Jegere kommer av og til med gjestebud. Jeg har levd slik i tjue år. den gamle sukket tungt, krøp opp på den lille madrassen i hjørnet. Sov nå. Du må samle krefter.
Han snorket snart, mens Øyvind stirret på den svake flammen av en vedstabel på bordet. Skyggene danset på veggene, og i de bevegelige konturene så han ansiktene til kona og sønnen. Sorg så skarp at han bet tennene sammen for å unngå å stønne. Utenfor ulte stormen, kvele alle håp og veier.
Dagene gled sammen som knuter på et tau. Hver eneste bevegelse å snu seg, sette seg, holde en skje var en liten seier som ga et glimt av glede.
Han reiste seg på stelker, som den gamle hadde spådd. Da han første gang, støttet av en krykke, tråkket ut av hytta, var verden forandret alt var dekket av blendende hvitt, urørt snø.
Hvordan skal jeg komme meg herfra? spurte han forsiktig den nye eieren, og forsøkte å holde panikken fra stemmen.
Det går ikke, svarte den gamle kort. Du kan ikke gå, og veien er en dag eller mer fra hovedstien. Alt er dekket av snø. Du må vente til våren, så tar jeg deg med hvis du blir frisk.
Og jegere? Kan de hjelpe?
Jegere er på andre områder om vinteren. De kommer om våren og høsten. Kanskje noen vil finne deg, om flaksen er med men sjansen er liten. Terrenget er nå uoverkommelig. den gamle ristet på hodet og, med et stønn, la et nytt vedstykke i den evige peisen.
Øyvind rev seg løs fra minnene som en fisk fra dypt vann. Hjertet hamret med den samme gamle smerten. Han blåste liv i bålet med noen tørre kvist, reiste seg og gikk mot den redde kvinnen. Pusten hennes ble dypere og jevnere, men bevisstheten var fortsatt tåket. Han strammet jakken rundt henne og vendte tilbake til ilden, og lot fortiden trekke ham inn i sin ubarmhjertige virvel.
Den stille mannen i hytta forble en tavs vokter. Da Øyvind ble sterk nok til å bevege seg, hjalp han til: ryddet snø ved døren, hentet ved, stabla ved og holdt peisen i gang. Suppen, den dunkle grøten av uidentifiserbare rot og urter, spiste han uten motvilje sult og overlevelsesinstinkt var sterkere enn avsky. Teen den gamle lagde av sommerens urter minnet ham om Synnøve; hun likte også å ha mynte og bringebær i teen. Disse minnene var både søte og bitre, som et sår som stadig ble påminnet om sin egen puls.
Vinteren strakte seg uendelig, som om tiden var fanget i en isklump. Selv da våren endelig kom, smeltet snøen i den dype villmarken motvillig, centimeter for centimeter. To måneder med den gryende kampen mellom vinter og vår gikk, og da Øyvind endelig følte styrken i beina igjen, lå den gamle stille.
Jeg kan ikke følge deg, som vi lovet, pep han, liggende på madrassen. Jeg er selv i ferd med å falle ned. Jeg løftet deg, nå må jeg ta vare på meg selv.
Hvordan skal du klare deg alene? Jeg har en venn i byen, en lege ropte Øyvind. Vi må finne byen!
Leger? vinket den gamle avveiende. Ingen av dine leger ville ha reparert deg slik vi gjør med bånd og urter. Gå. Jeg blir her. Jeg kommer meg.
Den gamle pekte på veien, og Øyvind takket ham hjertelig for redningen og blodet. Han satte kursen mot byen. Veien, som ved første øyekast virket rett, ble snart et kaotisk løyper. Han gikk til natten, men fant ingen spor av sti. Natten tilbrakte han under grantrærnes kjepp. En kald, kriblende frykt rev i ham da han hørte svake grønne lysglimt i mørket ulvunger. Uten å nøle klatret han opp på den nærmeste høye furutreet, grippet tak i barken med neglene og holdt seg der til morgengry, mens flokken av ulver trakk seg tilbake i natten. Nedstigning syntes som døden selv.
Morgenen vandret han videre, uten håp. Dager gikk, og han møtte en svinerøyegris, en lo, en røyskatt i greinen alle ble vanlige møter i den endeløse villmarken. Natt på trærne ble en brutal nødvendighet. Han levde av bær fra året før, røtter, drakk fra skogbekker, sov i korte perioder, og lyttet til hvert lite lyd. Men han gav seg ikke. Han måtte finne hjem, finne familien, leve.
To uker vandret han gjennom den ubarmhjertige skogen, uten å telle dager eller netter.
En dag, i en klarning, skimtet han et mørkt rektangel en hytte. Han krabbet mot den, nesten bevisstløs av utmattelse, og lykken som strømmet over ham, var nesten smertefull. Det var en jagerhytte, men den rustne låsen på døren vitnet om at ingen hadde vært der på lenge. Inne luktet det av støv, tørr gran og mus. Ved det eneste støvete vinduet stod en bred madrass på en tynn futter, en sammenrullet ullseng. På bordet lå en pose med salt i slitte kluter, en pakke fyrstikker, en pose med bygg og en stålkopp.
Ute samlet han kvist, fant en liten lysning, og tente bål. Han kokte vann i en hermetisk boks fra en bekk og laget en te av tørkede ripsblader og mynte. Den første slurpen av den varme, aromatiske drikken ga ham en nesten lykkelig følelse. Tilbake i hytta låste han døren med en stav og krøp inn i den harde, men tørre ullen.
Han sov som en død mann for første gang på mange måneder. En bjEn bjørn brølte i den fjerne skogen, men Øyvind lå i den tørre ullen, trygg i vissheten om at han, ved å holde minnet om Synnøve og sin egen vilje levende, hadde nå funnet fred i drømmens grå lys.
