Har dere sett den gamle damen på rommet vårt? Hun er jo så grå
Ja, helt sølvfarget. Jeg tror hun har barnebarn, men nå er hun bare her fordi barnet hans blir så gammelt
Jeg tror mor min er yngre enn henne. Hvor gammel er mannen hennes egentlig?
Hun er stille, dyster. Hun snakker med ingen.
Det er vel derfor hun holder seg for seg selv. Vi kaller henne alle for dattera vår. Jeg vet ikke engang hva jeg skal kalle henne. De sier hun heter Synnøve.
Kanskje vi burde bruke et fullt navn, fornavn og etternavn
I den kalde, bleke fødeavdelingen startet en opphetet samtale da en av de gravide kvinnene kort trakk seg tilbake fra rommet.
Synnøves liv hadde vært en tung tåke. Da Tone var fire år, ble hele familien hennes rammet av tyfus. Mor, far, ettårsgutten og bestefaren døde i løpet av noen uker. Siden da ble Tone oppdratt av bestemor Marit, en streng, myndig kvinne som aldri hadde kjent kjærlighet.
I 1941 fylte både Tone og Viktor, som da var tretten år gamle, seksten. De bodde i to avsidesliggende bygder, men reiste til Ringerike for å arbeide ved den nye fabrikken som var i ferd med å bygges. Arbeiderne var mangelvare, så de ble tatt inn med en gang. Fabrikken var også der de bodde, og det var på fabrikken de møtte hverandre. Fra ungdomsårene arbeidet de side om side med de voksne, uten hvile.
Da han var femten, reiste Viktor av sted til fronten. Tone, en livlig jente med flammende rødt hår, ville følge ham, men ble avvist. Vi trenger deg her bak linjene, sa kommandanten. Vi mangler flere arbeidere som deg.
I åttende klasse skrev de under ekteskapsloven ingen bryllupsfest, for krigsårene hadde gjort det umulig å feire. Etterkrigstiden var hard, og ingen hadde råd til festligheter.
Mot bestemor Marits vilje flyttet Tone inn hos ektemannen. De to bygdene lå tredve kilometer fra hverandre. Ett år senere fikk de en sønn, som de kalte Vegar. De var lykkelige, og idyllen hersket i hjemmet. De unge hadde allerede opplevd så mange prøvelser at de følte de hadde vunnet sin rett til lykke.
Men lykken var kortvarig.
Da Vegar var seks år, bodde Tone og Viktor fortsatt tett sammen, og landsbyboerne så med misunnelse på dem. Viktor arbeidet som smed, og hans vedfyrte ovner var kjent i hele dalen. En vinterdag ble Viktor kalt til å installere en ny smie i nabobyen på den andre siden av elven. Han tok med seg Vegar, for Tone var på skift. Kulden var rå, men de måtte gå over den isfrosne elven.
Viktor bar en tung verktøykasse han stolte kun på sine egne verktøy og aksepterte aldri andres. Vegar lekte lystig, men lyttet knapt på farens advarsler om å holde seg i nærheten. Da de var på et dusin meter fra bredden, mistet gutten fotfestet i en snøfylt felle. Viktor kastet seg etter ham, men
Synnøve, som selv var tjuefem år da hun mistet både mannen og sønnen, hadde aldri klart å bo i huset som minnet henne om tapene. Tone flyttet tilbake til bygda og hos bestemor Marit. Hun lukket seg helt inn i seg selv, og livet mistet all mening. Tanken på å danne en ny familie var fjern.
Synnøve fylte nylig trettitre år. I sin alder hadde Tone ingen mann, men likevel tok hun modige steg. Hun visste hvilke vanskeligheter som ventet, men ensomheten skremte henne mer enn alt annet.
Landsbyen hun bodde i, lå langt fra byen, og snøen lå tungt. Tone fryktet at hjelpen ikke ville nå fram i tide, så hun kom tidlig til sykehuset for å sikre at barnet hennes fikk den omsorgen det trengte. Hun vandret gjennom de hvite korridorene, en skygge av seg selv det hadde gått akkurat atten år siden hun mistet både ektemann og sønn. Tiden hadde ikke lettet smerten.
Tone ble mor til en frisk gutt, som hun kalte Dag. Hun husket alltid hvordan Vegar hadde drømt om en bror.
Kjøp meg en bror, ropte han. Taten min har laget så mange leker! Jeg vil leke med broren min.
Hva skal du kalle ham? spurte faren.
Dag! svarte han.
Da blir han Dag, da! svarte Viktor med et smil, og så på Tone med kjærlige øyne.
På den tiden var det en usagt avtale om ikke å snakke om tapet. Da både mannen og sønnen gikk bort, hadde Tone mistet alt. Nå hadde hun endelig fått den lille gutten hun hadde drømt om.
Bestemor Marit møtte Ton med den nyfødte i armene, med en bitter tone.
Så du gråter igjen, min kjære? spurte hun, mens Tone trøstet barnet.
Åh, du gamle jævel, du er så sliten, svare Marit med en knirkende stemme. Hele bygda snakker sikkert om denne skammen.
Tone hadde i en uke holdt nesen tett for å unngå nysgjerrige blikk. Hun visste at spørsmålene ville strømme inn. Hva skulle hun si? At barnebarnet hennes hadde gått til sinn?
Ryktene spredte seg raskt. Ingen i bygda ble mer opprørt enn en ugift kvinne på trettitre år med et nyfødt barn. Bestemor Marit kritiserte Tone ubønnhørlig. Men etter ett år ble Marit, som fortsatt var årvig og sprek, plutselig syk og forsvant. Tone sørget, men hun kunne ikke annet enn å takke bestemor for alt hun hadde lært.
Dag vokste opp til å bli en staselig ung mann høy, mørk og med klare øyne. Han var ingen lik moren, men elsket henne dypt. Da han var sytti år gammel, ble Tone bestemor. Når Dag fikk høre at hans søster skulle bli født, reiste han med moren til sykehuset. Hans kone, Liv, lå på første etasje.
Liv, Liv! ropte den glade faren. Vis meg datteren!
Liv nærmet seg vinduet, holdt den lille i armene. Tone smilte gjennom tårer.
Å, mamma, hun er rød som deg! Se, hun ligner på deg!
Dag smilte, og for Synnøve var det en fryd å se sin egen lille sønn så lykkelig. Han hadde vokst opp, og verden føltes da ikke så skremmende lenger.
Abonner på siden, støtt forfatteren med likerklikk! Del dine tanker i kommentarfeltet! ropte stemmen i bakgrunnen, men i den norske natten var det kun vinden som bar historien videre.
