Har dere sett den gamle kvinnen i rom12 på avdelingen, jentene? Hun er allerede ganske grå
Ja, helt sølvhvit. Jeg tror hun har barnebarn, men nå er det bare den lille som har behov for omsorg i hennes alder.
Jeg tror mammaen min er faktisk yngre enn henne. Hvor gammel er mannen hennes, tror dere?
Hun er stille og innadvendt, snakker med ingen.
Det er vel derfor hun holder seg for seg selv. Vi prøver alle å få kontakt, men jeg vet ikke engang hva jeg skal kalle henne. De sier hun heter Ane.
Kanskje det er bedre å bruke både for- og etternavn
Slik begynte en livlig samtale i fødeavdelingen på St.Olavssykehus i Bergen, da en av de gravide kort forlot rommet.
Ane hadde hatt et hardt liv. Da Synnøve var fire år, rammet tyfus hele familien. Mor, far, ett år gammel bror og bestefar påført sykdommen, og ingen klarte seg. Siden den gang ble Synnøve oppdratt av bestemor Marit, en streng og myndig kvinne som aldri hadde tid til kjærlighet.
I året 1941 fylte både Synnøve og Vidar tretten år. De bodde i forskjellige bygder, men flyttet begge til Raufoss for å jobbe på den nyåpnede maskinfabrikken, da det manglet arbeidskraft. På fabrikken bodde de også, og der møttes de første gang. Fra ung alder arbeidet de hardt, like mye som de voksne kollegene.
Da Vidar var femten, ble han sendt til fronten. Synnøve, en livlig jente med flammende rødt hår, ville blitt med, men ble avvist. Vi trenger dere mer i bakgrunnen, flere arbeidere må rekrutteres, fikk hun høre.
I åtteten skrev de under ekteskapskontrakten, men feiret ikke bryllup. Krigsårene hadde gjort etterkrigstiden tung, og festligheter var en luksus.
Synnøve flyttet inn hos Vidar, til tross for bestemor Marits innvendinger. De bodde i bygder som lå omtrent tretti kilometer fra hverandre. Ett år senere fikk de en sønn, de kalte ham Vegar. De unge foreldrene var lykkelige, og hjemmet var fylt av ro. Men livet hadde mange prøvelser i vente, og lykken var kortvarig.
Da Vegar fylte seks år, var Synnøve og Vidar fortsatt så sammensveiset at naboene i bygda misunte dem. Vidar jobbet som peiserørlegger, og hans peiser var kjent i hele området.
En kald vinterdag fikk Vidar i oppdrag å installere en ovn i nabobyen på den andre siden av Glomma. Han tok med seg Vegar, for Synnøve var på arbeid. Vinden bit, og de måtte gå over den isbelagte elven. Vidar bar en tung verktøykasse han brukte kun sine egne verktøy, og aksepterte aldri andres.
Vegar sprang og lot seg lede av stemmen til far, men da de nærmet seg bredden, falt han i en snøfylt løkke. Vidar kastet seg etter ham, men
Ane, som allerede i tjuefem år hadde mistet både mann og sønn, ble grå i ansiktet. Å bo i et hus fullt av minner fra de som var borte, var for Synnøve for mye, og hun vendte tilbake til Marits hus i bygda.
Der lukket Synnøve seg helt inn i seg selv; livet mistet all mening, og tanken på å starte en ny familie kom aldri.
Ane fylte nylig trettitre år. Synnøve, som nå var alene med lille Vegar, bestemte seg for å ta et modig steg. Hun visste hvilke vanskeligheter som ventet, men ensomheten skremte mer enn alt annet.
Bygda der hun bodde lå langt unna, og vinteren var nådeløs. I frykt for at hjelpen skulle komme for sent, reiste hun tidlig til sykehuset. Hun var bekymret for Barnets helse alderen var fortsatt en faktor.
Fra morgenen av vandret hun som en skygge gjennom sykehusets korridorer; for åttetten år siden hadde hun mistet både ektemann og sønn. Tiden hadde ikke lidd såret, smerten var fortsatt skarp.
Synnøve ble mor til en frisk gutt, og hun ga ham navnet Dag. Hun husket alltid hvordan Vegar drømte om en bror.
Kjøp meg en bror, ba han. Pappa har laget så mange leker! Jeg vil leke med broren min.
Hva skal du kalle broren? spurte faren.
Dag!
Da blir han Dag! jublet Vidar mens han så på Synnøve.
På den tiden hadde Synnøve håp, og Vidar visste om det. De avtalte å holde Vegars drøm skjult en stund. Etter tapet av mann og sønn, hadde Synnøve mistet barnet i seg selv. Nå sto Dag i hennes fang akkurat som Vegar hadde ønsket.
Bestemor Marit møtte dem med misnøye da hun så den nyfødte i sykehuset.
Så du gråter igjen, mitt lykke? sa Synnøve beroligende mens hun vugget lille Dag.
Åh, du Det er skammelig, ditt lykke, knurret Marit med en knirkete stemme. Hele bygda snakker sikkert om din skam.
Jeg har ikke vist ansikt ute på en uke. De vil begynne å spørre, og hva skal jeg si? At barnebarnet mitt har mistet forstanden?
I bygda gikk praten i flere uker. Ingenting rørte landsbyboerne mer enn den ugifte, treogtres år gamle Synnøve og hennes nyfødte sønn.
Marit kritiserte Synnøve hardt, men etter ett år ga den livsglade bestemor opp, og hun døde kort tid etter. Synnøve sørget, men likevel takknemlig for at Marit hadde oppdratt henne.
Dag vokste opp til å bli en ekte skjønnhet høy, mørkhåret og med dype øyne, helt ulik sin mor, som elsket ham så ømt.
Da Synnøve var sytti år gammel, ble hun bestemor. Da Dag fikk vite om sin søsters fødsel, reiste han sammen med mor til sykehuset. Hans kone, Liv, lå på første etasje.
Liv, Liv! ropte den lykkelige faren. Vis meg vår datter!
Liv kom til vinduet med barnet i armene. Synnøve smilet og tørket tårene.
Åh, se! Mor, hun er rødkledd! Se hvordan hun ligner på deg! sa Dag med et stort smil. For Ane var det en stor glede å se sin lille sønn så lykkelig. Nå var han voksen, og fremtiden så ikke lenger så skremmende.
