Kjære dagbok,
i dag har jeg igjen vært vitne til den samme gamle stormen i bestemorens lille hytte ved tjernet. Jeg tror jeg hører meg selv rope: «Lise! Hvor har du gjemt deg?! Kom fram, så kan du slippe å gå hjem igjen! Hører du meg?! Jeg slipper deg ikke!». En liten jente på fem år, klemt inn i siv og løkvekster ved gjerdet til den gamle gården, sitter på den varme jordskorpen med ørene trykket inn i håndflatene og mumler stille for seg selv.
Hun roper: «Kjære! Jeg hører deg ikke!»
Hvis hun bare kunne lukke øynene og ikke se den vakre, men likevel skremmende, kvinnen som står på verandaen til bestemorens hus. Men hun kan ikke; den kvinnen ville ha funnet henne. Så hadde hun en gang gjemt seg bak hundehuset til Fido og så ut til å sovne. Så våknet hun av et kraftig slag i ansiktet, etterfulgt av et hardt grep om øret som fikk henne til å frykte å berøre det igjen. Smerten var fryktelig.
Den vakre kvinnen er ikke moren hennes, men tante Kari min søsters søster. Hun elsker ikke Lise fordi hun er «uten far». Lise forstår ikke helt hva det betyr, men hun har spurt naboen Mats, som er elleve år gammel og vet mer enn henne. Mats forklarte at det betyr at Lise ikke har noen foreldre verken far eller mor bare tante og bestemor. Når bestemor dør, skal Lise tas inn av tante Kari, som imidlertid ikke vil ha henne. Hun har allerede nok egne barn.
«Hvorfor skal jeg bli straffet så?» ropte Lise. «Mamma, du er jo den som alltid ropte! Du har skjemt bort Inger, men nå er leiligheten min ikke en gummiball! Vi trengs som torsk i en spann! Jeg, ektemann, to barn og svigermor, alt i to rom! Hvor skal vi ha plass til henne? Hvorfor?»
Kari svarte: «Du er ikke min! Jeg ba deg ikke om å føde! Jeg sa til Inger at hun aldri ville få noe med den «kjæresten» sin! Jeg hadde rett! Inger er borte, og den fyren forsvant som en gjest før morgengryet!»
«Hva har barnet gjort mot deg?» spurte jeg.
«Ingenting! Det er bare en byrde Jeg klarer ikke, mamma, skjønner du? Jeg har ikke krefter! De andre gjør sine egne triks Jeg prøver å tjene en ekstra krone, men alt er forgjeves! Først knuser jeg et glass på skolen, så ber de om nye jeans Hvor får jeg så tak i penger?! De har funnet en millionær! Faren gjør ingenting, han får lønn og drar rundt i en båt! Jeg gir hvert eneste spand i huset til ham! Men han bryr seg ikke om at det bare er en krone som aldri blir sett. Jeg jobber på to jobber, han sliter på én, stakkars ham! Jobben er ikke lett heller du kan ikke slå en som ligger og hviler! De sitter i en sirkel og spyr i taket halve dagen før sjefen gir dem en pekefinger! Så går de videre, drar på seg litt, og er fornøyde! Hvordan skal jeg leve, mamma?»
«Unnskyld, kjære, jeg kan ikke hjelpe deg Men å gi et barn bort til barnehjemet når det har levende slekt er en synd!»
«Synden er ikke min, mamma!»
«Hvem kan klandre deg?»
«Jeg kan ikke elske henne, forstår du det eller ei?!»
«Da gjør du ikke så mye! Det viktigste er at hun har et hjem! Det er så pinlig Åh, Kari Sa du ikke selv at livet hadde vært lettere om du ble elsket? Så er det også dette lille barnet som trenger kjærlighet En levende sjel»
«Sjelen Du kan ikke mate den med kjærleikssagn hvis den er levende! Den vil allikevel be om noe. Hvor får du så penger? Du kan ikke si det! Og du bør heller ikke tenke på kjærlighet! Tiden da jeg trengte den er forbi! Nok er nok! Hun har vokst opp blitt klokere»
Lise forsto bare en del av denne samtalen, som hun hørte fra under bestemorens seng, men hun husket nesten alt. Barnehagepedagogene roste henne alltid for god hukommelse. Så Lise prøver å lytte nøye, og kan gjenta alt ord for ord.
«Lise! Hvor mange ganger skal jeg rope?! Du kommer ikke frem, så vil du sove sulten!» ropte tante Kari igjen fra verandaen, men bare kort.
Bestemor klaget igjen, og Lise hørte hennes stønn gjennom gjerdet, selv om sivet var langt unna huset.
«La henne gå sulten, men i det minste ikke slått!» tenkte Lise. Hun visste hvorfor hun var viktig for tante Kari. Om morgenen hadde Kari beordret henne til å vaske halvdelen av trappen på verandaen, men Lise hadde glemt det. Mats ga henne en gammel rød lekebil den manglet ett hjul men Lise var likevel glad. Hun hadde få leker: den gamle dukken Marte, sydd av bestemor av en løpebandana, den grå lille kaninen med ett øye, og mammas blå perler som bestemor fortalte at de var verdt en pølse på torget. Lise brydde seg ikke om prisene. Hun la perlekjeden på trappen, og for henne ble den til fjell, hav og drager, akkurat som i den boken hun ikke fikk ta fra hyllen, for bestemor forbød det.
Det føltes urettferdig, for Lise hadde aldri revet bøker før. Hun likte dem, selv de uten bilder. Hun hadde lært tre bokstaver og jublet hver gang hun så dem på bokrader. Hun visste at hun kunne lære resten med bare litt innsats.
Kvelden senket en tung mørk kappe over gården. Myggene summet i ørene, og Lise sukket. Det var på tide å gå. Kanskje de ikke ville gi henne mer mat, men tante Kari hadde løpt fram og tilbake i gården, gjort husarbeid, og var nå sliten. Lise kunne ikke holde henne i tak.
Lise krøp ut av sitt skjul og gikk mot verandaen. Der satt tante Kari, med en dyp rynke i pannen.
«Kom igjen, min lille! Hvor har du gjemt deg, så skitten? Gå inn!»
Lise pustet lettet ut. Kanskje de ikke skulle skælde henne i dag. Selv voksne blir slitne av rop. Hun kunne gå til bestemor, støtte hodet mot den tørre, varme hånden hans, og vente litt. Smerten ville avta, og bestemor ville tilgi henne. Det var alt som betydde noe.
«Jeg elsker deg, lille venn! Jeg elsker»
Ingen andre hadde sagt sånn til Lise. Moren hadde aldri nådd det, og tante Kari så ut til å vite det ikke. Lise hadde hørt henne kritisere bestemor for å være «liten» med sine ord, men aldri si det til sin egen datter.
Lise ville ikke tro. Det var merkelig hvordan voksne husker det vonde, men glemmer det gode. Hun spurte en gang tante Kari: «Hvorfor gjør du dette? Det er som å plukke en såret pusse. Du drar av skorpen, og det gjør vondt igjen. Mange ganger til såret helbreder, men arr blir igjen. Hvorfor? Fordi det klør!». Bestemor sa at det er sjelen som klør når ingen elsker.
Hvis noen spurte Lise, ville hun fortelle de voksne hvordan alle kan få det bra. Hun ville si til bestemor: «Jeg elsker deg!», og håpe på trøst. Det er så enkelt bare vise kjærlighet. Men tante Kari hun er sterk og klok, men Lise føler medlidenhet for henne. Hvis Tante Kari sier at ingen elsker henne, tror hun kanskje det er sant. Ingen ville gråte i nattens stillhet om hun ble elsket. Lise vet dette fordi hun selv gråter. Hun vet at når bestemor er borte, vil ingen elske henne heller.
Bestemor strøk Lise på hodet, sa sine få ord og lot henne gå.
«Kom, lille, det er på tide å sove!»
Lise er vant til å adlyde. Hun snudde og gikk, uten å merke at bestemor forsiktig krysset armene over hennes rygg og mumlet noe.
Tørsten presset, så hun listet seg inn på kjøkkenet, og lurte etter vann.
«Hva vil du?»
«Liten vann»
«Du får nok litt vann», mumlet tante Kari, helte et glass melk og satte frem en tallerken med poteter og et stort brød. «Spis! Jeg har varmet opp vannet. Jeg vasker moren, så kommer du. Skitten som en liten heks!»
På vei forbi, strøk tante Kari henne i hodet uten å tenke. Lise falt fra krakken og krøp opp i tante Karis fang.
«Hva gjør du?» ropte tante Kari, skremt, og dyttet Lise bort.
«Jeg vil elske deg, selv om ingen andre vil Kan jeg få lov?»
Spørsmålet ble ubesvart. Tante Kari begynte å gråte og løp ut av rommet, drepende Lise bakover. Lise visste at det ikke var farlig, men det ga henne ro til å drikke melken sin. Kanskje tante Kari ville føle seg bedre etter tårer, men smerten ville fortsatt være der. Lise forsto dette også. Selv en liten lettelse er en seier.
Kari kom tilbake til kjøkkenet, fylte en bøtte med varmt vann og vasket Lise i stillhet, uten å rope. Hun skrubbet med en svamp, men forsiktig, som om hun ville vise omtanke.
«Gå, legg deg. Det er på tide», sa hun kort.
Lise pustet lettet ut, gikk til det lille rommet med sin seng, trakk det lette lakenet over hodet og snakket stille med moren i tankene. Hver kveld har hun en liten samtale med bestemor, bit for bit, om alt. Bestemor har sagt at dette er bra. Moren hører henne også. I dag skal Lise fortelle om tante Kari, og om at hun i morgen vil stå opp tidlig og vaske trappen, som Karis beskjed. Lise elsker å rydde, men glemmer av og til.
Morgenen kom, men Lise fikk ingenting gjort. Tante Kari vekket henne tidlig, ga henne et merkelig kyss og jaget henne ut, mens naboen av bestemor ventet.
«La henne bli en stund. Det er ikke hennes plass her»
«Kan jeg si farvel?», spurte Lise.
«Ja, du må huske at hun er liten, men levende. Sånn er det», svarte hun.
Etter noen dager tok tante Kari Lise med på buss til byen. Lise vil aldri vende tilbake til bestemorens hus; det skal selges om et år, og Kari vil erklære Lise som sin egen datter offisielt. Lise forstår ikke helt ordet «offisiell», men det høres bra ut.
Det gleder henne også at Kari tillater henne å ta med den gamle enøyeharen hun fikk av bestemor for lenge siden. Hun husker den som en slitt, avkuttet øre, men nå har Kari sydd den fast igjen. Hun mangler bare en knapp til det andre øyet, men det får hun fikse senere.
Det viktigste er at hver kveld nå sitter Lise ved Karis side, og hun gjør det beste bestemor pleide å gjøre: stryker Lise på kinnet og sier ord som får henne til å smile hele dagen.
«Jeg elsker deg», hvisker hun.
Først trodde Lise ikke på det, men etter hvert svarte hun:
«Jeg elsker deg også!»
Nå tror hun på det, fordi Kari sier det til alle sine barn, sin mann (selv om han ikke hører det hver dag), og til Lise.
Bror og søster plager Lise av og til, men det gjør ikke så mye. Det er skummelt når ingen er igjen. Lise vet ikke helt hvordan det føles, men hun gjetter. Hun kan nå lese, og i bøkene finner hun mange sannheter. Hun tror på dem, for hvorfor bruke tid på tåpelige ting?
Nå tenker hun ofte på bestemorens hus, sivene ved gjerdet, de store bladene som var som ekte parasoller. Det var varmt, grønt og koselig der. Men den veien er stengt, og det er greit; bestemor er borte, men Lise har det ikke så ille hos tante Kari.
Det eneste jeg ikke forstår, er hvorfor tante Kari løy da hun sa at hun ikke trengte kjærlighet. Alle trenger kjærlighet. Lise vet det.
Kjære dagbok, i dag har jeg igjen lært at ord kan både såre og lege. Jeg håper morgendagen bringer mer av den latteren og mindre av den smerte som har blitt min hverdag.
Lise.
