– Nei. Vi har bestemt at du ikke skal ta med kona og barnet inn i leiligheten. Vi klarer ikke å tåle ubehaget lenger, så vi vil be dere om å flytte ut.
– Og så skal din kone gå rundt og fortelle alle at vi kastet dere ut på gaten med den lille?
—
**Barnemat**
Naboen i gangen oppdaget straks at Sigrun kom tilbake fra samtalen med mannen sin med et tungt uttrykk. Begge hadde blitt foreldre for tre dager siden, og barnevakten skulle snart komme. En gledens dag ingen grunn til tristhet.
– Sigrun, du ser helt tom ut. Hva har skjedd? spurte naboen.
– Mikkel sa at huseieren har bedt oss om å flytte umiddelbart. Han vil leie leiligheten til et par uten barn, og nå skal vi bringe et spedbarn inn. Han frykter skrik om natten, klager fra naboer og ønsker ikke problemer, svarte hun.
– Så har dere ingen andre steder å gå?
– Mikkels foreldre har en treværelses leilighet, men der bor også lillesøstera hans. Mine foreldre bor på en gård 20kilometer fra byen, svarte Sigrun.
– Lev i svigermors hus i en uke eller to mens dere leter etter et sted, foreslo naboen.
– Mikkel leter allerede, men så snart eierne får vite om et lite barn, takker de nei med en gang.
– Det er et problem, men gi ham tid to dager er igjen, tenkte hun.
Mikkel klarte ikke å finne noen løsning. Etter flere avslag på leilighetsannonser, flyttet han møblene fra den leide leiligheten til foreldrenes hus. Foreldrene og lillesøstera var imidlertid ikke begeistret for å ha Mikkels familie, særlig med en så urolig nybapt, i deres hjem.
**Romantisk ferie**
– Sånn, gutten, husk at før bryllupet vårt ble vi enige om at du og din kone ikke skulle bo hos oss, sa moren. Du har lov til å bruke ditt rom, men vi vil ikke ha fremmede i leiligheten vår.
– Og din Sigrun er en fremmed. For deg er hun kona, for oss er hun en utenforstående. Du valgte henne, vi valgte ikke henne.
– Mamma, men det er midlertidig til vi finner noe ordentlig, prøvde Mikkel å forklare.
– Du vet jo at ingenting er mer varig enn det midlertidige. Først er det en uke, så blir uka til en måned, og måneden kan bli evighet.
– Nei. I tillegg jobber både far og jeg, søsteren din går på skole. Vi vil ha ro. Med en liten baby kan vi ikke snakke høyt, vi kan ikke se på TV, og vi må stå opp når som helst for barnets gråt.
– Vi skal prøve å finne noe raskere, lovte sønnen.
– Nei. Vi har bestemt at du ikke skal ta med kona og barnet inn i leiligheten. Vi kan ikke tåle ubehaget lenge, så vi vil be dere om å flytte.
– Så din kone vil fortelle alle at vi kastet dere ut med den lille? Det vil ødelegge vårt omdømme, og jeg vil ikke at folk skal snakke dårlig om oss. Så ikke prøv å bringe Sigrun og barnet hit. Finn en annen løsning.
Med denne nyheten gikk Mikkel til sykehuset.
– Hør her, Sigrun, kan du bo hos foreldrene dine med barnet en stund? spurte han.
– Er ikke moren din nysgjerrig på barnebarnet? svarte Sigrun overrasket.
– Jeg vet ikke, moren sa at vi ikke skal dra dit, svarte Mikkel.
**Romantisk ferie**
– Så bra! Andre kvinner med barn får blomster, gaver, velkomst men vi blir som hjemløse. Ingen vil se oss, klaget Sigrun.
**Familielek**
Om kvelden ringte hun foreldrene sine, og den dagen hun og sønnen ble utskrevet, kom faren hennes også.
– Samle dere, datter, barnebarnet, la oss dra hjem. Og du, sa svigerfaren til Mikkel, ta med alle Sigruns ting og alt som er kjøpt til den lille.
Kjøreturen til gården tok trente tretti minutter. Der var alt klargjort for barnet: et lite barnebasseng med sengetøy med bjørner og kaniner, en kommode for barneklær og en komfortabel stellestol.
I stuen stod et festbord klar til en høytidelig middag. Ingen fremmede, bare foreldre, bestemor Sigrun og lillesøstera Iben.
Mikkels slektning nevnte ikke seg selv under måltidet, men de diskuterte ivrig hva gutten skulle hete. De ble enige om navnetIlya.
Mikkel reiste til Oslo etter middag og lovte å levere Sigruns eiendeler neste dag. Da han kom tilbake, ventet gode nyheter.
– Sigrun, Mikkel, sa faren da familien samlet seg, vi har snakket med moren, og vi har bestemt å selge bestemorens hus. Pengene vi får, gir vi dere.
– Vi gjør det som en gave til Sigrun, men med én betingelse: huset vi nå bor i, skal etter testamentet gå til Iben. Er du enig, Sigrun?
– Selvfølgelig, svarte hun.
– Jeg legger ut et salgsinnslag i avisen i morgen, sa faren.
Huset ble solgt på tre måneder. I den tiden bodde Sigrun og lille Ilya på gården, mens Mikkel bodde i leiligheten til foreldrene sine i Oslo, men kom hver helg til sin kone og sønn.
**Renovering av leilighet**
Et halvannet år gikk med på å finne en leilighet, ordne lån og pusse. Endelig flyttet Sigrun, Mikkel og lille Ilya inn i sin egen leilighet. En måned gikk med til å sette alt på plass, og de holdt innflytningsfest.
De inviterte Sigruns foreldre, venninnene hennes og Mikkels venner. Men foreldrene hans var ikke til stede; de hadde bare hørt om kjøpet ved et tilfeldigvis overhørt samtale. Da han pakket sine ting, trodde moren at de bare flyttet til en ny leie.
– Så, gutten, du inviterer bygdefolket til innflytting, men forteller oss ikke at du nå har eget hjem? kunne moren kritisere over telefonen.
– Jeg har jo ennå ikke sett barnebarnet, du oppfører deg ikke som familie, sa Mikkels mor.
– Å ikke la min kone og vårt nyfødte barn komme på besøk er det da familie? spurte han.
– Jeg har fortalt deg at vi er eldre, vi trenger ro, men kan vi besøke dere? spurte moren.
– Hvorfor?
– Fordi Ilya er vårt barnebarn.
– Mor, vår sønn er snart seks måneder, men du vil bare se ham nå. Merkelig, ikke sant?
– Ikke merkelig. Da han var så liten, var det ingenting å se på alle babyer er like, svarte moren.
– Jeg tror dere var redde for at jeg skulle ta familien inn i leiligheten deres og beskytte veggene som en festning, sa Mikkel.
– Så lenge Sigrun bodde med Ilya hos foreldrene sine, ville dere aldri få møte barnebarnet. Men nå som vi har vårt eget hjem, kan dere komme på besøk. Vi er ikke klare til å ta imot dere ennå, sa Mikkel.
– Så dere er fornærmet? spurte moren. Jeg hadde egentlig tenkt å invitere din familie til hytta vår hele sommeren.
– Hvorfor plutselig? spurte sønnen, overrasket.
– Barnet trenger frisk luft. Byen er allerede varm i mai, og om sommeren blir det enda varmere og støvete.
– Så din kone kan bo på hytta alene, ingen plager oss, vi kommer bare i helgene.
– Jeg har ferie i oktober, han i november. Vi tar ingen penger fra dere, la Sigrun så jordgubber i hagen så de ikke blir for store det er alt.
– Jeg forstår, mamma! Dere trenger en arbeider til hytta. Nei, gjør det selv. Hvis vi vil ta Ilya ut for frisk luft, vil Sigrun og ham dra til foreldrene sine, svarte sønnen.
Første gang moren og søsteren til Mikkel så Ilya, var han to og et halvt år gammel, da de tilfeldigvis støtte på Sigrun i kjøpesenteret. De så på fra avstand, men gikk ikke nærmere.
Slik er det med noen besteforeldre og mødre.
