Barndomsvenninnen min kom på besøk. Hun har aldri hatt egne barn. Hun tok et bevisst valg om å ikke få barn, for hun ønsket å leve for seg selv.
I dag møttes vi etter mange år. Hun er 60 år, akkurat som meg. Etter at vi var ferdige på universitetet, pakket hun sakene sine og forlot den lille bygda vår. Vi skrev brev til hverandre en stund, men det tok etter hvert slutt.
Det var gjennom felles bekjente jeg fikk høre at hun har reist mye, aldri slått seg helt til ro og hatt flere kjærester. I en alder av femti hadde hun allerede vært gift tre ganger, men til slutt skilte hun seg igjen. Barn hadde hun aldri fått. Jeg klarte aldri å forstå hvorfor. For som oftest har jo kvinner barn, og dersom forholdet ikke varer, har man i det minste barna og etter hvert barnebarna å ta seg av.
Nå har hun altså vendt tilbake til bygda vår for å rydde unna det siste hun eide her. Hun hadde tidligere leid en leilighet, men nå skulle alt selges.
Vi traff hverandre og snakket lenge om livene våre. Jeg fortalte om mitt, og hun om sitt. Til slutt spurte jeg henne:
Sissel, hvorfor har livet ditt blitt sånn? Hvorfor har du aldri fått barn? Ikke engang for din egen skyld, så noen kunne se til deg når du blir gammel?
Hun lo og svarte meg rett ut.
Se til meg? Tror du barna dine kommer til å gjøre det? Sannheten er jo at mange barn ikke tar vare på foreldrene sine når de blir gamle. Det er mye enklere å spare penger gjennom livet og betale for en god omsorgstjeneste, enn å belaste barna eller tigge om hjelp.
Jeg valgte å ikke få barn fordi jeg ikke har behov for å ta vare på noen hele tiden, bekymre meg, ofre meg eller bruke penger på andres behov. Jeg ønsket å prioritere meg selv, reise, oppleve verden, tjene penger og nyte livet. Mennene mine gikk fra meg fordi jeg ikke ville ha barn.
Nå lever jeg akkurat slik jeg ønsker. Jeg slipper å passe barnebarn, og jeg trenger ikke spare opp alderspensjonen for å hjelpe voksne barn som ikke klarer seg selv.
Derfor angrer jeg ikke på noe. Faktisk synes jeg synd på de som har fått mange barn og nå sitter alene eller klandrer ungene sine for at de har flyttet til utlandet og ikke ringer. Slike problemer har ikke jeg.
Etter å ha hørt på Sissel, innså jeg at hun har noen gode poeng. Hvorfor skal en få barn og bekymre seg, hvis det ikke er noe man virkelig ønsker? Man kan ikke forvente at barna skal gi deg tilbake alt du gir dem. Livet handler om å ta valg som stemmer med hva du selv ønsker og leve med dem.
