Døra åpnet Synnøve ikke med en gang. Hun stod i gangen med nøklene i hånden, som om hun ikke hadde hørt klokken. Kåpen var gjennomvått, paraplyen dryppet, og på melkeposen hang en slitt håndtak. Kvelden var på vei mot slutten, og trappen lukte av andres middag og en katt som hadde slått seg ned i et hjørne.
Bak døra sto Torunn med strikket skjerf, lakkerte sko, en kuffert på hjul og en pose med noe varmt i hånden. Stemmen hennes var som fra en gammel filmstjerne livlig, men med en skygge av drama.
«Å, mitt lyse sinn! Jeg er hos dere i tre dager! Med kake. Med kirsebærkake. Pål elsker den», sa hun mens hun allerede var i gangen, og Synnøve bare pustet lett ut. «Hvorfor har du ikke gitt beskjed om at koden er endret? Jeg var allerede på vei bort, og så med kufferten tilbake jeg måtte bare spørre vaktmesteren om den nye koden.»
Synnøve tier. Hun nikker mot skulderen, som om det lå en annen person der. Leiligheten er ellers stille. Altfor stille.
«Og Pål?», spør Torunn, og ser seg rundt. I gangen er kun en krok uten en jakke. Ingen herresko, ingen mannlig lukt, ingen rot. «Han kommer senere, ikke sant? Vi skal spise sammen, jeg har med rispilaf. Ole, Pål sin far, kommer også. Han måtte først hente noe fra en bekjent på vei hjem. Og Sondre? Han er sikkert fortsatt i barnehagen.»
Synnøve smiler kort, som om noen har trukket i en tråd.
«Han har en lang møte», svarer hun.
«Å, sånn. Jobbjobb, ja», mumler Torunn. Øynene hennes flakker. Alt går for raskt. Hun ser at hyllen kun har en kopp. På badet er en halvåpen sjampo, men bare den ene. På kjøleskapet henger barne-tegninger, men foto av Pål er borte.
På kjøkkenet setter Torunn kaken på bordet, åpner forsiktig pilafbeholderen og tar Synnøves hånd.
«Du, viktigst av alt, ikke bekymre deg. Alt skjer sånn. Pust ut. Vi sitter ned og spiser. Ole kommer, så kan dere le sammen. Han er godhjertet.»
Synnøve nikker. Hun setter seg, tar en tallerken, men spiser ikke. Vannkokeren hyler, som om den roper.
Et øyeblikk senere går de sammen for å hente Sondre. Torunn bærer votter og en termos med fruktkompott, mens Synnøve går stille, holder seg fast i ermet. I heisen møter de naboen Lena. Hun smiler, så faller hun tilbake i sin raske, snarlike tone:
«Synnøve, er din eks igjen med den fargerike kvinnen fra butikken? Med barnevogn? Og han tar seg aldri av barnet, gjør han?»
Torunn knytter leppene sammen, unngår både Synnøve og Lena.
«Lena», suver Synnøve.
«Hva? Jeg sier bare sannheten. Alle vet alt likevel.»
Om kvelden trekker Torunn et teppe fra skapet og legger det nøye på sofaen. Hun holder på en pute lenge før hun, uten å se opp, sier:
«Han gikk? Hvor er sønnen min? Hva skjedde?»
Synnøve står i kjøkkenporten, rett rygg, hender på vannkokeren.
«For tre måneder siden. Han sa han skulle på et møte. Og så kom han aldri tilbake.»
«Til henne?»
Synnøve svarer ikke. Hun ser bare bort.
Torunn setter seg, legger teppet ved siden av seg, legger en veske på fanget og tar frem en liten kake i plastform.
«Jeg bakte den spesielt til dere. Han sa at alt var bra hjemme at dere fire skulle på sjøen til sommer han»
Hun stopper opp, mister pusten som om hun har gått opp en lang trapp. Synnøve kommer nær, men berører ikke. Hun setter bare en kopp ved siden av.
Rommet blir stille. Utenfor brummer den gamle trikken. Synnøve står ved vinduet, mens Torunn sitter, ubevegelig. Hver har sin egen stillhet.
Døra smeller med et karakteristisk klikk Ole pleide alltid å slå den hardt, som en påminnelse om seg selv. Han kommer inn, muntert, i en jakke med pelskant, med en pose mandariner og en avis under armen.
«God kveld, damer! Jeg har med fangst! Mandariner fra Spania, søte som i barndommen.»
Han slår av skoene, henger jakken, og går mot kjøkkenet. Der er stillhet og tre blikk. Ett Synnøves slitne. Ett Torunns bekymrede. Ett Sondres barnlige glede: han ser faren, kaster en kake i luften, løper mot ham og holder fast i buksen som om den var et tre, og smiler med øynene.
«Hvorfor er dere stille?», spør Ole, forvirret. «Kommer jeg for sent?»
«Pål», begynner Torunn, men stemmen hakker. Hun ser på Synnøve, som om hun trenger tillatelse.
«Pål er borte», sier Synnøve rolig, som om hun har sagt det hundre ganger. «For tre måneder siden.»
Mandarinenes pose faller mykt på bordet, avisen følger. Ole setter seg, stirrer lenge ut av vinduet som om han leter etter svar.
«Hva har dere gjort her?», roper han plutselig. «Du har presset ham, Synnøve. Du har gnaget ham som en spiker i treet. Jeg kjente ham ikke igjen han kom hjem som om han var på tvangsarbeid!»
«Ole», sier Torunn lavt.
«Hva er det, Ole? Alt er skjult, men nå: hallaisen! Du har bare», han vifter med hånden. «Ødelagt ham.»
Synnøve svarer ikke. Hun tar en kopp, går mot vasken, men forlater rommet ikke. Hun står med ryggen, som om hun vurderer om hun skal gå eller bli.
Torunn forblir taus. Ansiktet blir blekt. Hun reiser seg, går mot Ole, klemmer ham i skulderen. Han reagerer først etter et øyeblikk.
«Han sa at alt var bra. Sondre er frisk, du er flink, dere planlegger ferie. Forstår du at han løy?», sier hun, stemmen hakker. «Til meg. Til moren.»
Ole løfter blikket, og for første gang vet han ikke hva han skal si.
«Jeg jeg trodde», stammer han. «Han er jo ingen barn lenger. Han bestemmer selv. Kanskje»
«Han har lenge levd med noen», avbryter Synnøve uten å snu seg. «Med den fra jobben, den han skrev til på badet.»
Ole reiser seg, går ut på balkongen, lukker døra bak seg. En sigarett tennes i skumringen som et fyrtårn. Han røyker, noe han aldri gjør foran barnebarnet, men nå lar han røyken gå.
«Jeg ringer ham», sier Synnøve. «La ham forklare selv.»
Torunn svarer ikke. Hun lukker øynene.
På telefonens skjerm vises nummeret «Pål». Ringingen går. Etter noen vibrasjoner høres en sliten stemme:
«Ja?»
«Kom. Nå. Far og mor er her. Sondre. Vi må snakke.»
En pause. Lang. Så: «Greit». Ringingen fortsetter.
Synnøve ser ut av vinduet. Utenfor, gjennom glasset, feier noen snøen fra gangveien. En hvit natt. Vinteren er stille.
Om tjue minutter klikker låsen igjen. Pål kommer inn som en fremmed i eget hjem. På ham er den samme dunjakken Synnøve en gang tok av for å finne tyggegummi og kvitteringer. Håret er litt bustete, en svakt duft av andres parfyme. Han stanser i døren.
«Hei, alle sammen», sier han hæs.
Sondre løper mot ham, men stopper i et halvt steg. Pål setter seg akavet, trekker gutten inn.
«Hei, kompis. Hvordan går det?»
«Du bor ikke med oss», sier Sondre, ikke som en anklage, men som en fakta.
Pål presser ham mot seg, men løfter ikke blikket.
Kjøkkenet fylles med stillhet. Ole kommer ned fra balkongen, lukten av røyk følger etter. Torunn ser på sønnen som om hun ser ham for første gang.
«Du fortalte meg», begynner hun. «Du fortalte at alt var bra. At Synnøve er flink. At Sondre er lykkelig. Ljug du for meg, Pål?»
«Jeg ville ikke såre dere.»
«Og henne?», nikker Torunn mot Synnøve. «Du ville ikke såre henne? Eller var det enklere å bare forsvinne?»
Ole bryter plutselig inn, lavt:
«Hva har du gjort mot din egen mor?»
Pål setter seg, legger hendene på bordet, som om han gir opp.
«Jeg skylder ingen noen. Ikke dere, ikke henne. Jeg dro fordi jeg ikke ville lyve lenger. Jeg klarte ikke lenger å være sammen med Synnøve. Og med dere heller.»
«Du dro fordi det var lettere å gå enn å bli igjen og snakke som en mann», kaster Torunn. «Du har sveket ikke bare henne. Oss. Deg selv.»
Synnøve sitter i hjørnet. Stille. Som om hun nå ikke trenger å vite mer. Hun vet alt.
Torunn går bort til sønnen, berører hans skulder. Hånden skjelver.
«Du var bedre, Pål. Jeg husker deg som en annen.»
Han svarer ikke, lukker bare øynene.
Sondre kikker igjen inn i kjøkkenet. Denne gangen løper han ikke. Han står i dørkarmen og ser.
Pål reiser seg, tar et skritt tilbake, ser på alle. Ansiktet blir hardt, som en maske. Han snur seg brått og går ut, smeller døra ikke høyt, men tydelig. Som et punkt på slutten av et kapittel.
Morgenen gryr. Ute er en duggig lysning, ny snø på vinduskarmen. Ole leser avisen igjen, Sondre spiser grøt, Torunn flytter på noen tallerkener, og Synnøve står ved vinduet.
Synnøve retter seg opp, stemmen blir jevnere:
«Jeg kan samle teknikken dere ga meg. Mikrobølgeovn, trykkoker, vannkoker. Ta den, om dere vil. Jeg hadde tenkt å pusse opp uansett. Endringene hindrer ikke. Kanskje det er best å rydde alt helt fra bunnen av.»
Torunn snur seg brått.
«Er du gal? Morgenstunden er nettopp begynt, og du snakker om eiendeler. Vi har ingenting å dele. Vi er ikke noen kjasere. Vi må be om unnskyldning, ikke ta ting fra hverandre.»
Sondre sitter i rommet, leker med biler på tepper. Så han snur seg:
«Bestemor, kommer pappa?
Torunn ser på ham, trekker pusten dypt, går ned, stryker ham på hodet.
«Han kommer, gutten min. Men litt senere. Vil du ha en tegnefilm nå?»
Sondre nikker.
Synnøve står i dørkarmen. Ingen tårer, ingen raseri. Bare en indre død som etter en lang støy når lydene forsvinner, sitter bare stillheten igjen.
Hun fyller vannkokeren. Den brummer som bakgrunn til deres taushet. Dagen foran er bare en vanlig dag. Ny, men med en følelse av at alt starter på nytt.
Lukten av såpe og tørr luft fyller leiligheten. Torunn står i badet, vasker vasken sakte, som om hun mediterer. Synnøve går inn vil ta et håndkle, men stopper.
«Legg igjen», sier Torunn uten å snu seg. «Jeg tar det selv.»
Synnøve svarer ikke. Hun tar håndkleet, legger det ved siden av. Står et øyeblikk.
«Jeg var ikke sint på dere», sier hun til slutt. «Jeg er bare sliten på å forklare at jeg ikke er den eneste skyldige.»
Torunn hviler på kanten av vasken, rister på hodet.
«Jeg var sint. På meg selv. På at jeg ikke så. Jeg trodde dere hadde alt kjærlighet, familie, lykke. Jeg fortalte alle at dere hadde alt.»
Synnøve nikker. De står i det trange badet to kvinner, bundet sammen av en sønn, et hus, en fortid.
«Unnskyld», sier Torunn. «For alt. Jeg trodde du at du ikke kunne holde oss sammen. Men nå ser jeg at du har holdt på oss alle, selv når det ikke burde vært så.»
Synnøve setter seg på kanten av badekaret, stille:
«Jeg vil holde meg. Bare meg. Ikke noen andre.»
Fra kjøkkenet høres Sondres stemme: «Mamma, hvor er sokkene med haiene?» og noe faller.
«Og ham», legger Synnøve til. «Jeg vil holde ham litt lenger.»
De smiler ikke forvirret, men på en virkelig kvinnelig måte, modnet og ærlig.
Senere, ved døren, omfavner de hverandre lenge. Ole står ved siden av, vrir seg fra fot til fot.
«Jeg også gjorde feil», mumler han. «Vi får aldri lært oss å snakke som gutter. Ikke som barn, ikke som voksne.»
«Lær dere», sier Synnøve. «Så lenge dere har noen å snakke med.»
Han nikker.
Sondre løper, tar på segSondre sprang opp trappen, kastet på seg skoene og ropte: «Nå er vi klare for å starte dagen sammen!».
