Min sene ektemann Jeg giftet meg første gang da jeg var femogfemtifem Det har gått fem år siden den dagen vi feiret bryllupet. Nå er jeg seksti, og mannen min er sekstifem. Det er merkelig ikke, for i dag skjer det aller merkeligste. Men det mer overraskende er at dette var mitt første ekteskap og hans også.
Forestill deg: Jeg hadde aldri tenkt å gifte meg. Aldri! Da jeg ennå ikke hadde tjue, forlot kjæresten meg, gutten jeg elsket av hele mitt hjerte. Han het Einar. Han gikk bort da jeg var fem måneder gravid. Først tilgi meg, Gud ønsket jeg å slippe livet. Men jeg knyttet nevene, sverget at jeg aldri skulle gifte meg. Jeg ville ikke ha en ny tåpe som ville forsvinne ved første anledning.
Jeg holdt fast ved løftet. Datteren vokste opp, giftet seg, barnebarn kom, og jeg, som en sta muldyr, bar et ensomt liv på mine skuldre. Menn kom alltid for å bli kjent, og på mange måter! Men jeg er sånn: Når jeg har bestemt meg for noe, forlater jeg ikke veien. Ensligheten gjorde meg grov og fjernet meg fra det som er typisk kvinnelig.
Skjebnen er likevel en luring. Jeg vil fortelle hvordan én mann likevel klarte å lede meg under alteret
Da jeg gikk av med pensjon, som de fleste pensjonister, begynte jeg å stelle i hagen. Jeg hadde arvet et lite hyttehus med en strek jord fra foreldrene mine. Jeg pendlet dit med lokaltoget. Reisen tok litt over en time, så jeg tok alltid med meg en kryssordavis tiden fløy.
En dag på holdeplassen hoppet inn i vognen et ektepar, tydeligvis mann og kvinne, og en kortvokst gammel mann. Først var det stille. Så hørte jeg kvinnen, sjenert, si:
Einar, skal vi besøke barna og hjelpe dem? Du er jo far
Men hennes stemme ble knust av den rasende brølen fra mannen:
Hva gjør du, dumt? Skal jeg krype foran disse idiotene?!
Deretter fulgte en kraftig skjellsord mot konen og barna. Jeg løftet blikket ubevisst og frøs. Det var Einar. Den samme som hadde forlatt meg da jeg var gravid. Han hadde knapt endret seg; ansiktet var nå mer rynkete og gjerrig. Stor, grov, som før. Einar så meg ikke, men la merke til blikket og ropte:
Hva stirrer du på? Vri deg bort, ellers treffer jeg deg i øyet!
Jeg ble lammet. Hele kroppen min føltes som gjort av is. Plutselig steg den lille mannen som satt overfor, reiste seg beslutsomt og stilte seg mellom meg og Einar:
Hvis du ikke slutter å ydmyke kvinner, får du gjøre opp med meg. En mann som snakker så mot kvinner, er ingen mann, men en drittsekk. Jeg skal kvele deg i et fårehorn!
Jeg ble redd: Einar kunne lett knuse ham. Men den lille mannen strakk på skuldrene, mumlet noe, og så gikk han i stå. En klarhet slo meg: foran meg stod ingen helt, bare en vanlig feigmann som kun kan heve stemmen mot kvinner. Og jeg hadde jeg hele livet brutt meg selv på ham?! Tårene samlet seg i øynene. Alt fløt forbi som en film på hurtigspoling tretti år på noen minutter.
Etter to holdeplasser steg Einar og kona av, og jeg begynte å gråte. En tom og bitter følelse fylte meg.
Selv tårene dine gjør ikke ditt vakre ansikt mindre, sa min beskytter med et smil. Nå virket han ikke lenger som en liten fyr. Foran meg sto en ekte mann. Han het Kjell Arne, tidligere soldat.
Slik møttes vi. Og plutselig følte jeg, for første gang på mange år, at jeg ville gifte meg. Jeg ville være en elsket kvinne.
Og det skjedde.
Kjell Arne og jeg er lykkelige. Livet, som det viser seg, plasserer alt på sin rette plass. Det spiller ingen rolle hvor mange år du har. For selv om høsten av livet har kommet, kan kjærligheten dukke opp og gi ekte lykke.
