Nå har jeg fått nok av at dere kommer hver eneste helg! Kanskje du også har møtt denne typen mennesker som tror verden dreier seg rundt dem og ikke tar hensyn til at andre kan ha sine egne planer. Svogeren min og hele familien hans kommer alltid til oss og blir hele helgen. Svogerens familie består av ham, kona hans, to barn og konas bror. Hele følget kommer hit for å overnatte. De spør aldri om det passer for oss eller om vi har andre planer. Dette sirkuset har pågått i nesten et år, og jeg er virkelig lei hele opplegget. Jeg liker å ha gjester, men det får være grenser – nå får jeg aldri tid til mine egne ting eller bare slappet av etter en lang arbeidsuke. I stedet for å hvile, må jeg stå på kjøkkenet hele helgen, underholde gjestene, ordne med sengeplasser og vaske hauger med sengetøy etterpå. Jeg lurer alltid på om de skjønner hvor uhøflig det er å komme uanmeldt, selv om vi er i familien. Kanskje hadde jeg taklet det bedre hvis besøkene var sjeldnere, men de er her minst tre ganger i måneden. Mannen min og jeg ville aldri gjort det samme mot andre slektninger. Kanskje vi skulle besøkt dem like ofte, slik at de fikk oppleve hvor «hyggelig» det er. Jeg har bedt mannen min ta en prat med dem, men han aner ikke hvordan han skal si det uten å fornærme dem – kanskje han egentlig liker det sånn? Han nektet å hjelpe, så jeg måtte ta saken i egne hender. Først sluttet jeg å lage mat i helgene, så gjestene måtte spise restene fra uka. Hvis maten tok slutt, kunne de lage mat selv – jeg klarer meg fint uten. En gang satt de ved bordet og ventet på middag, og jeg sa bare rett ut at det ikke var noe mat i dag – er de sultne, får de lage noe selv. De så rart på meg, men spurte ikke mer, laget ikke mat, bare drakk te og gikk og la seg. Jeg sluttet også å vaske hele leiligheten før hvert besøk. En gang klaget svogers kone på at datterens hvite sokker var blitt grå, og da svarte jeg at jeg ikke rakk å vaske gulvet – men hvis hun er opptatt av rensligheten, står det både bøtte og mopp på badet. Den kommentaren fikk jeg aldri høre igjen. Og kanskje viktigst av alt: jeg sluttet å sette meg selv og mine egne planer til side for gjestene. Jeg har også et liv, og jeg har rett til å bruke tiden min på dem jeg selv vil være sammen med. Når gjestene kom, satt jeg en time med dem før jeg sa at jeg hadde mine egne ting å gjøre – vil mannen min underholde slekten sin, får han gjøre det. Hadde jeg ingen spesielle planer, påbegynte jeg bevisst en skikkelig generalvask for å tilbringe minst mulig tid sammen med dem. Etter et nytt slikt besøk spurte svogeren min mannen min: «Er tiden vår her kanskje over?» Hvordan kom han egentlig på det? Etter det kommer gjestene kun etter avtale, og de blir ikke lenger over, og det skjer mye sjeldnere. Har du havnet i en lignende situasjon, og hvordan løste du det?

Nå har jeg fått nok av at dere kommer hit hver eneste helg!

Kanskje du har møtt denne spesielle typen menneske som virkelig tror at verden dreier seg kun om dem, og som aldri tenker på at andre kanskje har egne planer. Min svoger og hele hans familie kommer stadig på overraskende overnatting i helgene. Familien består av ham, kona hans, de to barna deres, og hans kones bror. Hele gjengen ruller inn her uten å spørre, som om vårt hjem er et hotell. De spør aldri om vi har tid, om det passer ingenting.

Dette sirkuset har pågått i nesten ett år, og jeg er så lei at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er egentlig glad i å ha besøk, men alt med måte, og nå får jeg aldri gjort mine egne ting eller bare hentet meg inn etter en lang arbeidsuke i fred og ro.

I stedet for å kunne slappe av, står jeg på kjøkkenet hele helgen og lager mat, holder samtalen i gang, rer senger og vasker tøy når de drar. Hver gang spør jeg meg selv om de skjønner hvor frekke de er, som bare kommer uten å invitere seg, selv om de er familie. Hadde disse besøkene vært sjeldne, hadde jeg sikkert ikke tenkt så mye over det, men de er her minst tre ganger i måneden!

Verken jeg eller mannen min har noen gang vært slik mot våre slektninger, så vi burde kanskje bare dratt på ubudne helgebesøk til dem, så de kunne kjenne på sin egen medisin. Jeg ba mannen min snakke med dem, men han aner ikke hvordan; han er livredd for å såre dem. Kanskje han til og med har det helt fint med dette? Han ga meg ingen støtte, så jeg måtte ta saken i egne hender.

Først sluttet jeg å lage mat i helgene, så da fikk de bare spise restene fra uka, og var det tomt, så fikk de lage noe selv. Jeg klarer meg fint uten mat, sa jeg.

En dag satte hele slekta seg rundt bordet og ventet på middag. En etter en sendte de meg forventningsfulle blikk. Jeg sa rett ut: I dag er det ikke mat, så er dere sultne, får dere lage noe selv. De sa ingenting, satt bare der stille, og etterpå drakk de litt te og la seg.

I tillegg sluttet jeg å vaske ned hele huset før de kom. En gang klagde svogeren min sin kone over at datterens hvite sokker hadde blitt grå. Da sa jeg at jeg rett og slett ikke hadde hatt tid eller energi til å vaske gulvene, men om hun var så opptatt av renslighet, sto både bøtte og mopp på badet hun kunne rydde om hun ville. Hun spurte meg faktisk aldri om det igjen.

Og viktigst av alt: Jeg begynte å sette meg selv først. Jeg sluttet å endre planene mine bare fordi det kom besøk. Jeg har rett på mitt eget liv, og jeg vil bruke tiden min slik jeg ønsker, med folk jeg liker. Nå satt jeg ned med familien en stund når de kom, men så sa jeg høflig ifra om at jeg hadde egne ting å gjøre. Ville mannen min underholde familien, fikk han gjøre det alene. Hadde jeg ingenting på kalenderen, så startet jeg heller en storopprydning midt i besøket, bare for å unngå å tilbringe tid sammen med dem.

Etter en slik pinlig helg spurte svogeren min plutselig mannen min: «Er tiden vår hos dere over nå?» Hvordan han kom på den tanken, aner jeg ikke. Men siden den dagen har slekta bare kommet etter avtale, bare på et kort besøk på dagtid og så mye sjeldnere. Har dere opplevd det samme, og hvordan løste dere det?