Du må komme deg, mamma kommer, så må du gjøre deg klar.
Mange tror at hvert barn i barnevernsinstitusjonen venter på akkurat de ordene. Men Sigrun rykket seg bort fra dem som om de var et slag i ansiktet.
Kom igjen, gjør deg klar, hvorfor sitter du?
Elin Viken, barnevernspedeleren, så på henne uten å forstå hvorfor jenta ikke virket glad. Livet i barneheimet er langt fra sukkertøy mange rømmer bare for å stå ute i kulden. Men nå skulle Sigrun flyttes tilbake til sitt eget hjem, og hun var ikke fornøyd.
Jeg vil ikke, sa hun og vendte blikket mot vinduet. Venninnen hennes, Åse, lente hodet mot henne, men sa ingenting. Åse forsto heller ikke reaksjonen. Hun ville selv ha gått hjem med glede, men ingen trengte henne der.
Sigrun, hva er dette? spurte Elin. Mamma venter på deg.
Jeg vil ikke se henne. Jeg vil ikke gå tilbake til henne.
De andre jentene lyttet nysgjerrig, og Elin skjønte at samtalen måtte holdes innenfor de fire veggene.
Kom med meg.
Elin førte Sigrun inn i et lite kontor og så med sympati på henne.
Din mor har gjort mange feil, men hun prøver tydelig å rette opp. De lot henne hente deg fordi de trodde hun kunne endre seg.
Tror dere dette er første gang? mumlet Sigrun og ristet på hodet. Jeg har vært i barnevernet to ganger nå. Første gang tok de meg, så latet mamma som om hun var på en ny vei. Hun gjemte flasker, ryddet huset, kjøpte mat, fikk en jobb. Da inspeksjonen kom, så alt så fint ut. Så returnerte de meg, og mamma slapp av igjen. Jeg er bare et verktøy for å få støtte.
Sigrun, jeg kan ikke endre det, men hjemme er vel bedre, fortsatte Elin prøvende.
Bedre?! Vet du hva det er å sulte? Å gå på skole i slitte, tynne sko når temperaturen er minus tjue grader? Å gjemme seg på rommet og håpe at mammas drukkepartnere ikke kommer på besøk? Hvorfor får hun ikke frata foreldreansvaret?
Tårene strømmet nedover Sigruns kinder. Hun likte barneheimet de ga henne mat og klær, og hun følte seg relativt trygg. Hjemmet var en annen historie.
Jeg kan ikke hjelpe deg, sukket Elin.
Hun følte virkelig medlidenhet for den livlige, smarte jenta en overraskelse i en barnevernsinstitusjon. Kanskje moren en gang hadde vært interessant, før hun druknet i alkohol. Elin hadde jobbet i hjemmet i syv år, men dette var første gang et barn nektet å dra hjem.
Kan jeg bo for meg selv? spurte Sigrun. Jeg kunne jobbet, leie et rom.
Bare når du er myndig, ristet Elin på hodet.
Jeg er snart seksten! Jeg er voksen!
Elin mente at Sigrun allerede opptrådte som en voksen, men kunne ikke gjøre noe.
Dessverre må du ha en ansvarlig voksen som verge. Kanskje noen kan få foreldreansvaret og be om å frata moren dine rettigheter?
Jeg har ingen mer Da bestemor var i live, var det greit, men nå er det uutholdelig.
Og faren din?
Han druknet er død.
Sigrun sa det så rolig som om det var helt normalt.
Har han ingen slektninger?
Sigrun tenkte seg om.
Han hadde en mor som levde, men jeg har aldri møtt henne. Hun holdt seg unna sønnen. Jeg forstår henne, mumlet hun. Jeg ville heller ikke hatt kontakt med ham.
La oss prøve dette, foreslo Elin. Du kan prøve å bo med mamma, mens jeg undersøker bestemor. Avtale?
Sigrun nikket. Hva annet kunne hun gjøre?
Moren satte i gang et teaterstykke. Hun stormet inn i barnevernsinstitusjonen, gråt og ba om tilgivelse, klemte Sigrun. Men jenta reagerte ikke. Hun visste at når de kom hjem, ville moren bli den samme.
Første dag holdt hun seg. På den andre kom hun tilbake fra butikken med flaske etter flaske. Alt gikk tilbake til den vanlige syklusen: moren drakk, mistet jobben, og Sigrun levde i et lite helvete.
Noen måneder senere, da en beruset mann brøt seg inn på rommet hennes om natten, måtte Sigrun skyve ham ut med all sin kraft. Hun skjønte at nok var nok.
Heldigvis ga Elin henne sitt telefonnummer, og Sigrun ringte. Jeg må enten gå på gata eller tilbake til barnevernet, sa hun.
Jeg har funnet din bestemor, sa kvinnen. Jeg prøver å snakke med henne. Hun er fortsatt i god alder, og hvis hun godtar vil hun kunne bli verge.
Sigrun ba om å bli med. Selv om hun aldri hadde møtt bestemor, håpet hun at hun ikke ville skyve henne bort. Hun trengte bare noen år til, så kunne hun bli fri.
Døren ble åpnet av en dame på seksti år, vakker og stolt.
Hva vil dere? spurte hun.
Er du Anna Kristine? spurte Elin.
Ja, det er meg.
Du er bestemor min, sa Sigrun. Så hva med å gå rundt og snuse?
Hva?
Jeg er din sønns datter.
Jeg forstår. Hva kan jeg gjøre for deg? spurte Anna med rolig stemme.
Kan vi snakke? Elin forsøkte å holde samtalen i sjakk.
Greit, men ikke lenge. Jeg må gjøre meg klar til jobb.
Anna helte te i kopper. Noen ganger så hun på Sigrun som om hun var en fremmed fra en annen planet, men hun sa ingenting.
Elin forklarte situasjonen.
Du forstår, din barnebarn vil sannsynligvis bli tatt tilbake til barnevernet. Men du kan ta over som verge.
Hvorfor skulle jeg? spurte Anna.
Du er tross alt bestemor.
Jeg kjenner henne ikke. Ærlig talt har jeg ingen lyst til å vite mer. Min sønn har gitt meg nok bekymringer i mitt liv. Jeg vil glemme alt som har med ham å gjøre.
Forstår du, Sigrun lever under forferdelige forhold nå, så du kunne
Sigrun avbrøt.
Anna Kristine, du kjenner meg ikke, jeg kjenner deg ikke. Jeg vil også glemme mine foreldre, som en vond drøm. Jeg vil bare slippe unna, men loven hindrer meg. Jeg er fortsatt liten. Jeg trenger ingen penger fra deg, bare papirer og lov til å bo hos deg til jeg blir myndig. Jeg er i niende klasse og vil etter hvert jobbe. Jeg trenger bare penger til mat og klær.
Anna så på Sigrun med et blikk som kunne ha vært overrasket eller medliden.
Det sies at alkoholikere får utviklingshemmede barn, men du er ikke et slikt tilfelle. Så du skal bo hos meg i to år, så du kan dra?
Jeg lover, svarte Sigrun.
Greit, jeg godtar. Men noen regler: Ikke kall meg bestemor, ikke rør på tingene mine, og ikke ta med venner inn i huset. Forstått?
Helt klart.
Elin talte med myndighetene, og mammaen ble igjen på et sosialt kontrollbesøk. Denne gangen ble det også innlevert en sak om å frata foreldreansvaret. Anna fylte ut papirene og ble Sigruns verge.
Selv om Sigrun jublet, var hun fortsatt redd. Hun hadde to måneder igjen på skolen, ingen penger, og var usikker på om bestemor egentlig ville gi henne mat.
Den første kvelden stilte Anna seg ved bordet og serverte den mest ekte hjemmelagde maten Sigrun noen gang hadde smakt. Hjemmet hadde aldri laget sånt før; moren hadde aldri hatt tid, og Sigrun selv hadde aldri lært.
Neste dag så Anna på de slitte joggeskoene til Sigrun og sukket tungt.
Jeg møter deg etter skoletid. Vi kjøper deg ordentlig sko og klær, sa hun med en stemme som ikke lot rom for innvending.
Jeg har ingen penger, mumlet Sigrun.
Jeg betaler. Det er lettere for meg å bruke penger enn å stå der og skamme meg.
Sigrun nikket.
Anna kjøpte en haug med klær og sko. Sigrun følte seg litt flaue, men også takknemlig. Anna spurte til og med om hennes mening, selv om Sigrun trodde hun ikke ville få noen valg.
En uke senere ropte Anna Sigrun inn.
Hvordan går det med skolearbeidet?
Det går greit, svarede Sigrun med et skuldertrekk.
Vis meg dagboken din.
Den er digital, svarte jenta med et svakt smil.
Åh, her i landet vårt er det ingen papirmangel men la meg se den digitale.
Sigrun viste stolt karakterene sine. Hun hadde alltid gjort det bra, men innså tidlig at ingen ville betale for utdannelsen hennes eller skaffe en jobb. Hun måtte klare seg på egen kløkt og innsats.
Flott, roste Anna. Med de karakterene bør du gå videre til tiende klasse og så på høyere utdanning.
Det krever foreldre som kan forsørge, svarte Sigrun med en snev av bitterhet. Jeg er i en annen situasjon.
Sånn er det, nikket Anna, hostet lett før hun fortsatte: Du går til tiende klasse, bor hos meg til du kan begynne på universitetet. Klar?
Klar, svarte Sigrun.
Hun kunne nesten ikke tro sin egen lykke. Hun hadde ønsket å fullføre skolegangen, men mulighetene hadde alltid vært like fjerne. Nå åpnet de seg.
Mellom Anna og Sigrun vokste en usett mur ned, men den ble sakte revet bort. Bestemoren viste stadig mer interesse for barnebarnets liv, og spurte av og til om sønnen sin. Det virket som om hun skammet seg litt over å innrømme at hun ønsket å vite mer.
Sigrun fullførte videregående og klarte å komme inn på universitetet. Anna ordnet veiledere, og i de to siste årene før studiene fikk Sigrun rettet opp alle haler i livet sitt.
Sommeren før universitetet fikk Sigrun en deltidsjobb. Hun hadde fått et studenthybel, men visste at hun måtte klare seg selv. De hadde blitt enige om at hun skulle flytte ut når hun var ferdig med videregående.
I august, like før hun skulle begynne på universitetet, fikk Anna et hjerteinfarkt og ble lagt på sykehus.
Sigrun kom løpende inn i rommet og så bestemor ligge på gulvet, bevisstløs. Hun ble skrekkslagen, trodde hun hadde dødd.
Heldigvis gikk alt bra. Da hun fikk lov til å besøke Anna, sprang hun inn i rommet.
Bestemor! ropte hun. Hvordan har du det?
Deretter sank stemmen.
Unnskyld Anna Kristine, hvordan føler du deg?
Kvinnen smilte svakt og strøk Sigruns hår.
Kall meg bestemor. Det føles bra. Jeg er i orden, men rehabiliteringen vil ta tid. Men jeg skal klare det.
Jeg skal ta vare på deg! Så lenge du kommer deg, vil jeg bo hos deg!
Jeg vil ikke være en belastning, hvisket Anna.
Jeg har vært en belastning i to år, en barnebarn som rammet deg. Du har gitt meg mer enn min egen mor noen gang har gjort for meg. Jeg vil passe på deg, enten du vil eller ei.
Anna trakk et dypt åndedrag, så tårer truet i øynene.
Greit. Men en betingelse.
Hva? spurte Sigrun med et smil.
Du skal ikke flytte inn i noen studentbolig. Der er det alltid noe som er galt! Du skal bo hos meg.
Avtale, svarte Sigrun og omfavnet bestemor sin lenge. Hun hadde ønsket dette lenge, bare aldri turt.
Historien fortsetter som en drøm, der logikken flyter som en elv gjennom tåke, og hvor hvert hjertebankende øyeblikk er både virkelighet og fantasi.
