Du, Synnøve, ikke bli sint på meg, jeg kan ikke leve med deg.
Kanskje vi burde prøve, Søren? svarte Synnøve, nesten uten å blunke, og et rødt skjær flommet over kinnene hennes.
Jeg har sagt alt, Synnøve
Irene Bjerknes kom til verden da Søren gikk i første klasse. Han husket godt moren hennes, den berømte, vakre Liv Bjerknes med den store, runde magen, og den stolte faren Olav. Liv rullet ofte barnevognen ut av porten, en vogn som så ut som et lite eventyrland for den lille gutten. På den tiden syntes alt å være et mirakel.
Søren vokste, og så vokste også Irene. En dag sprang hun ut av porten til foreldrehuset i en lys rosa kjole, med en stor sløyfe i det lyse, krøllete håret. Hun lekte med venninnene sine, bygde et lite hus ved pergolaen. Søren så alt fra vinduet til huset på motsatt side av gaten, rett overfor Bjerknes-familiens hjem.
Søren, kan du følge Irene hjem? spurte Liv en dag.
Søren nikket, og i nesten et år ble han beskytter for den første klassingen Irene.
Først gikk de sammen i stillhet til skolen. Det var snart Irene som brøt tausheten, fortellende om sine drømmer og hendelser fra timene. Klassen hennes sluttet tidligere, og hun ventet tålmodig på at Søren skulle bli fri. Noen ganger gikk han hjem med klassekameratene, mens Irene gikk ved siden av dem. Han ble vant til å møte henne ved porten hver morgen, ta henne i hånden, og sammen vandret de mot skoleporten.
I september året etter ba Irene lavt om lov til å gå med venninnene sine. Da gikk jentene foran, og Søren fulgte på avstand, klar til å gripe inn om nødvendig. En dag stod en gås i veien, med siklende hals og vingeslag som skapte skrekk. Jentene nølte, men Søren stilte seg mellom dem og fuglen, og de strømmet forbi med et skrik.
Et år senere flyttet Søren til en større naboby, Tromsø, for å gå på videregående. Han kom hjem kun i helgene og på ferier. Irene så ham sjelden, senket blikket og hilste ikke lenger. Etterpå begynte han på navigasjonsskolen, og besøkene ble enda sjeldnere.
Mamma, hvem er det, Irene? ropte han en kveld, da den høye, vakre jenta dukket opp fra Bjerknesporten.
Det er vår Irene! svarte moren, og smilte gjennom vinduet.
Når kom hun? spurte Søren forvirret.
Tiden har kommet, kjære. sa Liv mildt. Jeg ser at du alltid får det beste fra oss.
Kanskje noen ganger så han henne i smug, skjult bak gardinene. En morgen bar hun bøtter på en kurv til vannkilden, og vinden blåste så hardt at bladene suste som et teppe over den gamle plenen. Senere, i en streng dress, gikk Irene til eksamen. Søren ønsket igjen å følge henne, men den siste dråpen kom i form av en stemme fra farens stemme: «Med en slik stemme kunne du gå til verdens ende!»
En dag, mens han bar bøtter med vann fra porten, møtte han Irene ved kilden.
Hei! hilste hun først, og slo ham rett i hjertet.
Hei, Irene, mumlet Søren, nesten uten kraft.
Bøttene ble fylt sakte, og han klarte ikke å finne ord til en samtale. Han dro med en skjult sorg, som om han endelig hadde forelsket seg. Så kom innkalling til tjeneste, og han ble sendt til den arktiske byen Murmansk, langt i nord.
***
Neste gang kom Søren hjem med håp. Han drømte om å avsløre sine følelser for Irene, som nå var i riktig alder. Den første dagen falt han fra veien, og arbeidsdagene begynte. Faren hadde som vanlig laget en plan for mest mulig utnyttelse av ekstra arbeidskraft. På den andre dagen dro de til skogen for å hogge ved, så måtte de splitte den og stable den i låven. Faren skyndte seg med å reparere badet, bytte dører, og til slutt legge nytt gulv i låven. Så gikk to uker i en fei.
Søren kastet av og til blikket mot nabogjerdet, som ofte låst. Noen ganger kom Liv eller Olav ut, men Irene dukket aldri opp.
Mamma, hvorfor ser jeg ikke Irene? spurte han en dag.
Hun har meldt seg på skole i byen, svarte Liv.
Dermed dro Søren tilbake til Murmansk uten svar. Ett år senere så han Irene bare én gang, og det smakte bittert. Han ble igjen en skjult observatør bak gardinene. En høy, tynn gutt fra bygda fulgte henne, lo av sine egne vitser, og Irene smilte overbærende, men kastet et merkelig blikk på ham som gjorde Søren ukomfortabel.
Senere fikk han vite at Irene hadde giftet seg med ham, og de bodde nå i en liten hytte i fjellene. Når han kom på besøk, hørte han hennes stemme i vinduet, men den minnet ham om en smertelig drøm.
Søren, slutt å lide, du er ikke lenger en gutt sa moren, som tydelig hadde forstått hans indre kamp.
