Ingrid sitter sammen med morMarit på den gamle sengen i hytta. De er begge godt kledd, vinterkulden biter utenfor, men inne har de nettopp fylt på peisen med ved.
Ingen fare, mamma. Vi klarer oss. Jeg gir deg medisinene nå, sier Ingrid og prøver å berolige moren, som egentlig ikke er biologisk mor hun er svigermoren, nesten som en egen mor.
Det har blitt tre personer som bor sammen: morMarit, sønnenEinar og hans koneIngrid.
Ingrid gifter seg sent, i trettiårene. Hun er Einars andre kone; han har allerede vært skilt. Da Ingrid og Einar begynte å date, ble svigermorenMaritArnesen umiddelbart glad i henne. Marit er snill og omsorgsfull, en ekte støttespiller for Ingrid, som har mistet sine foreldre tidlig og følt seg helt alene. Hos svigermoren fant hun en ny familie.
«De er en konspirasjon», mumler Einar noen ganger om dem.
Fem år med Einar føles som et øyeblikk. Så blir han bråkete og temperamentsfull, roper på Ingrid og på mor. Årsaken er en elskerinne. Han kommer ofte hjem beruset, med en sløv stemning over seg.
En dag sier han at han vil skilles. Han gir Ingrid kun to dager til å pakke. Før hun rekker å flytte, ankommer elskerinnen med en koffert.
Kanskje hun planlegger å provosere Ingrid med en gang, men hun mislykkes. Den høye, lyseblonde kvinnen har store lepper og enorme øyevipper som knapt holder seg åpne. Ingrid klarer ikke holde tilbake en latter.
Du bytter meg ut med dette maskenøyevippermonsteret? Jeg håper du får lykke med henne, men jeg angrer ingenting, svarer Ingrid.
Hun er i hvert fall munter, men dere er to gamle høner, sier elskerinnen, og ler.
Hva mener du med det, og hvorfor angriper du moren min? spør Ingrid.
Zaya, blir det igjen? mumler den mystiske kvinnen med øyevipper som flakser som sommerfugler. La henne ta med seg moren sin. Hvorfor trenger vi henne?
Ja, mamma, du får også din tid. Du har bodd hos meg lenge nok, sier Marit.
Hvor skal jeg gå? Jeg ga deg alle pengene fra leilighetssalget for at du skulle bygge dette huset, snakker Marit mens hun holder hånden over hjertet.
Jeg trenger ingen konserter. Bo her, men ikke forlat rommet ditt. Nå blir Solveig husets nye husholderske, sier Einar.
Kjære, la dem begge bli, svarer Ingrid, og peker på MorMarit.
Hun er min mor! protesterer Einar.
Min mor? Så du tror jeg får en ny svigermor? Åh, kjære sier Ingrid, mens hun rynker på nesen av all dramaet.
Ingrid er lei av de stadig nye fornærmingene.
Mamma, skal du bli med meg til bygda? spør hun.
Bedre på landet enn med den gutten og den svarer Marit.
Vent, jeg skal raskt pakke sammen tingene dine, sier Ingrid.
Ikke glem medisinen, kisten og vesken, sier Marit.
Ingrid henter en ny koffert, fyller den i hast med kiste, veske, medisiner, papirer, undertøy og klær.
Ta alt med dere, vi trenger ingenting fra andre, sier Solveig med et blidt smil, sant, kjære?
Einar står tavs ved siden av, ute av stand til å intervenere. Han forstår at mor aldri vil tilgi ham, men kanskje hun kan, for hun er jo hans mor.
Et halvtime senere står Ingrid ved bilen. Marit Arnesen sitter i baksetet, tørker tårer i stillhet og sukker tungt, uten å vende seg mot sønnen.
Hvordan skal vi klare oss videre, jente? spør hun.
Alt blir bra. Jeg har spart penger, og så lenge jeg ikke finner jobb, rekker det. Du har pensjon, så vi får mat og brød med smør, svarer Ingrid.
De kjører til bygda der Ingrid vokste opp. Solen har nettopp stått opp, og hytta er kald. Ingrid tenner raskt opp peisen, fyller vann i kjelen og setter på en tekanne.
Du har alt på stell, sier Marit, som om hun alltid har bodd her.
Bestefar lærte meg alt. Vi har kjøpt nok mat, så vi trenger ikke gå i butikken. Jeg liker ikke de små landsbysamtalene, sier Ingrid med et glimt i øyet.
Etter hvert blir hytta varmere.
Jeg skal vaske alt i morgen, forteller Ingrid.
Det banker på døren.
Er det naboen som har kommet? Det er lenge siden jeg har sett deg. Bilen din står fortsatt. Har du kommet for vinteren? Har du problemer?, spør naboen, MisterMikkel.
Alt er i orden, Mikkel. Kom inn og drikk te med oss, svarer Ingrid.
Jeg ville gjerne invitere dere inn. Er du alene? spør han og ser på kvinnen ved siden av.
Dette er Marit Arnesen, og dette er MikkelPedersen, introduserer Ingrid dem for hverandre.
Gi beskjed om du trenger noe, sier Mikkel.
Foreløpig trenger jeg ingenting, takker Ingrid.
En uke går, og hytta blir ren og koselig.
Du vet, Ingrid, jeg er også fra bygda. Jeg giftet meg med en bymann, men han døde da jeg var tjuetre, og jeg solgte leiligheten. Sønnen lovet at jeg alltid skulle bo her. Se hvordan livet har snudd, forteller Mikkel.
Ingen grunn til å gråte. Jeg vet det er tungt. Jeg har det også vanskelig. Kanskje dere får barnebarn en dag, svarer Ingrid.
Å, gud, er det virkelig? Spør Mikkel.
Hva gjør MikkelPedersen nå? spør Ingrid.
Han er alene. Konen hans druknet, barnet ble reddet av en nabo. Siden da har han ikke giftet seg igjen, har ingen barn, og bor alene, forklarer Ingrid.
Omtrent en måned har gått uten nyheter fra Einar. Han ringer ikke engang mor. En dag får Ingrid en samtale fra et ukjent nummer.
Ingrid?
Ja, hvem er du?
Din mann har omkommet.
Dere har tatt feil.
Nei, jeg har ikke tatt feil. Einar var beruset og styrtet med bilen sin. Det var uheldig, men han var med en jente. Hun er i live, uten riper. Kom for identifikasjon, sier stemmen.
Stakkars Marit Arnesen får høre den triste nyheten.
Hva skal vi gjøre? spør hun.
Mikkel kan hjelpe, svarer Ingrid.
Ingrid, hva er skjedd? Du ser så blekt ut!
Mamma, ikke bekymre deg. Sett deg. Einar er borte.
Å nei Jeg er skyldig! Jeg forlot ham!
Han kastet deg ut! svarer Ingrid.
Ja, han kastet meg ut, men jeg er jo mor. Å nei Jeg får aldri tilgi ham.
Jeg drar til identifikasjonen. Mikkel følger med meg til jeg er klar.
Jeg er med deg, sier Mikkel. Vi skal til sykehuset. Det er ingen diskusjon.
Begravelsen finner sted. Ingrid og Marit drar til Einars hus for å ordne arven. Han hadde aldri fått fullført separasjonen; han var alltid ute på fester, festmiddager og dans.
Mikkel følger dem overalt.
Jeg er med dere, dere er kvinner. Jeg hjelper om det trengs.
Huset har forandret seg på én måned. Skitne klær er liggende overalt, oppvasken er på gulvet, lukten av gammel øl og råte er i luften.
Dette har min sønn gjort! Han har aldri vært sånn før. Hva har dere gjort!
Hva gjør du her? Dette er mitt hjem, kom ut! roper den samme kvinnen med de store leppene og øyevippene, mens en nesten naken, hårete mann kommer fram.
Vis meg papirer på huset! roper Mikkel.
Hvilke papirer? Min mann er død. Vi hadde aldri noe bryllup!
Han var ikke engang skjært!
Vi feiret bryllupet på forhånd. Nå er alt mitt!
Stopp dette drømmespillet! Gå ut! Er det noen andre her?
Mannen flykter stille. Mikkel ser til at Ingrid ikke får noe med seg.
Vi må finne ut av papirene. Kanskje det finnes et testamente, eller en ny eier allerede. Vi må bytte låser, for den høye kvinnen kan ha en nøkkel.
Papirene viser seg i orden, og låsene blir skiftet. Mange av eiendelene må kastes. Mikkel følger Ingrid og Marit overalt.
Jeg er så lei meg for at dere må komme tilbake. Jeg har blitt vant til dere, sier Mikkel.
Vi kommer tilbake, og du, Mikkel, kommer også, svarer Marit.
Du har brakt meg tilbake til ungdommen. Marias leken ligner på min avdøde hustru, svarer Mikkel.
Jeg har lagt merke til hvordan du ser på henne, Mikkel. Hun ser på deg også. Åh, er det kjærlighet? svarer Mikkel og sukker.
Et år senere gifter Mikkel og Marit seg. De trives sammen, og også med Ingrid, som de ser på som en datter. De har også barnebarn.
Ingrid blir mor selv, men gifter seg aldri. Hun oppdrar to barn som hun har tatt under sine vinger, en bror og en søster, som om hun aldri hadde planlagt én, men endte med to.
Man kan finne foreldre og slektninger ikke bare ved fødsel, men også gjennom livets omstendigheter.
Skriv i kommentarfeltet hva du synes om dette. Gi en tommel opp hvis du likte historien.
Venner, hvis dere vil lese flere av våre fortellinger, legg igjen en kommentar og ikke glem å like. Det gir oss motivasjon til å skrive videre!
