Hvorfor skal mamma ha to rom? Hun er allerede sekstifem år. Hun får knapt noen gjester, og sammen med tantenauntene sine søstre kan hun nyte te på kjøkkenet.
Ærlig talt, énromsleiligheten til mamma holder både øyne og ører.
Marit Berg visste hvorfor sønnen og datteren hadde kommet på besøk. Temaet hadde glidd inn i Mikkel sin tale for én uke siden, da hele familien samlet seg for å feire bursdagen til lille Sigrun, Marits barnebarn.
Mikkel og Olaug hadde nettopp trådt inn i stuen da dørklokken ringte. En nabo kikket inn.
Å herregud, Marit, jeg er så sen. Du har gjester, mumlet den gamle kvinnen, litt flau.
Det er egne, Lina, svarte Marit. Hva er i veien?
SyMaskinen min har kræsjet igjen tråden har viklet seg så inn i spolen at jeg ikke får trukket den ut. Men jeg lover å komme tilbake senere, unnskyld, sa hun.
Ikke noe problem, jeg ser på det med en gang, svarte Marit.
Hun vendte seg mot Mikkel og Olaug.
Jeg går bort til Lina i fem minutter, og dere kan gå på kjøkkenet jeg har allerede satt på vannet til teen. Vær så snill, ta dere av.
Marit løste maskinens dilemma på et blunk og skyndte seg hjem. I gangen stoppet hun opp, fordi hun hørte ord som traff henne som dråper i en drøm.
Ol, jeg har gjort leksene mine, sa Mikkel, denne leiligheten kan selges for minst tre millioner kroner, mens den lille hyssa mamma tenker å flytte inn i, koster omtrent en million.
Du vil ha mamma til å gi oss differansen? En million til hver? spurte Olaug.
Selvfølgelig, til oss. Ikke til noen andre. Og ikke en million, men én million to hundre tusen, svarte Mikkel.
Hvor skal hun få tak i det? undret Olaug.
Jeg har gjort leksene, husk! Hvorfor skal mamma ha to rom? Hun er sekstifem. Hun får sjelden gjester, og med tantenauntene kan hun drikke te på kjøkkenet.
Ærlig talt, en ettromsleilighet til mamma holder både øye og ører. En fin ettromsleilighet med oppussing kan du få for seks hundre tusen, svarte Olaug.
Jeg har sett på en som ligger i en nyere blokk nær sentrum, så butikkene og helsestasjonen er i nærheten, forklarte broren.
Jeg vet ikke, kanskje mamma ikke vil gå med på det? protesterte Olaug.
Hvorfor? Jeg er egentlig ikke fan av at hun flytter. Men når pensjonen trekker henne mot et hjem i gamle dager, kan hun i det minste gjøre noe fint for oss.
Marit hadde lenge tenkt på å vende tilbake til sin hjemby. Da de kom til Østfold for noen år siden, var hun femogførti. I den alderen får man få venner. Hun hadde noen bekjente, men det er ikke det samme som vennskap fra barndommen.
Hun ville ikke flytte slappe av, trekke barna fra skolen og sette seg i en helt ukjent by. Men da ektemannen fikk en god stilling på et verksted i Moss, takket hun ja.
Tjue år gikk, med familie, jobb og sporadiske besøk til hjembyen. For to år siden gikk mannen uventet bort. Sønnen og datteren hadde fått egne familier, eget liv, og Marit følte seg som i et vakuum. Da hun gikk av med pensjon, ble det ensomt, og tantenauntene begynte å rope.
Hun ventet ikke på datterens svar. Hun banket på døren med et brak som om hun nettopp hadde ankommet.
Mikkel og Olaug stod på kjøkkenet. Datteren hadde allerede fylt te i kopper og skåret opp en jordbærkake som Marit hadde bakt før de kom.
Mamma, er du sikker på at du vil flytte? spurte Olaug.
Ja. Nå som far er borte, er det ingenting som holder meg her lenger. I tjue år har dette stedet aldri blitt mitt hjem.
Ingenting holder deg? Ikke oss? Ikke barnebarna? undret datteren.
Olaug, dere har deres eget liv, deres egne bekymringer. Jeg vil ikke være til hinder. Barna har vokst opp, barnevakten er ikke lenger nødvendig. Hva skal jeg gjøre, sitte på benken med andre pensjonister og rusle med en stav i parken?
Noen liker det, jeg ikke. Hva er igjen? Bøker og TV? Jeg har tantenauntene, mange bekjente. Ikke langt fra byen ligger landsbyen med foreldrenes hus, hvor hele familien samles om sommeren.
Vet du, jeg drømmer ofte at jeg går gjennom gatene i hjembyen, og folk jeg møter, virker som om jeg kjenner dem.
Så, mamma, hva med leiligheten? førte Mikkel samtalen inn i det praktiske.
Hva? Jeg selger den, og kjøper en ny, svarte hun.
Skal du ha hjelp med salget? spurte sønnen.
Jeg bruker et meglerfirma. Annonsen er allerede ute, så jeg begynner sakte å pakke.
Mamma, jeg tilbyr ikke bare hjelp for moro skyld. Det er mange svindlere rundt, og du kan ende opp uten penger eller bolig.
Ikke bekymre deg. Lise Jensen fra meglerfirmaet skal hjelpe meg hun er kona til onkel Jens, fars stedfortreder. Husker du henne?
Hun har sin egen byrå. Og der har også Natasha en pålitelig eiendomsmegler de kjøpte nylig en leilighet til Pål, forklarte Marit.
Hvor mye tenker du å selge den for? spurte Mikkel.
Lise sier tre millioner er en normal pris. Men vi kan starte litt høyere. Jeg har sett på nettsteder, alt stemmer.
Her er leiligheter billigere, bemerket Olaug.
Ja, en liknende i området koster rundt to.
Mamma, Olaug og jeg har et lite ønske: kan du gi oss hver en million etter salget? spurte Mikkel.
En million? Da vil jeg ikke ha nok til en ny leilighet.
Hvorfor ikke? Vi kan kjøpe en mindre, for eksempel en ettromsleilighet.
En ettromsleilighet vil være ubehagelig for meg, svarte Marit. Jeg trenger to rom: et soverom og en stue.
Noen familier på tre bor i ettromsleilighet, protesterte sønnen.
Ja, de som ikke har råd til større, men jeg har muligheten, og jeg forstår ikke hvorfor jeg må gi avkall på komfort.
Mamma, det ville vært rettferdig for oss, siden det er en familieleilighet.
Mikkel, jeg hadde aldri forventet at dette skulle komme opp, men husk at farens testamente ga dere alt dere hadde krav på.
Han behandlet dere rettferdig. Jeg fikk bare leiligheten, og nå vil du dele den med oss?
Mikkel formulerte seg litt feil, inngrep Olaug og prøvde å hjelpe broren. Han mente at du kan hjelpe oss hvis du har penger til overs.
Han har et boliglån, vi og Ivar vil kjøpe en hytte. Ikke en million, men fem hundre tusen, ville hjelpe oss.
Selv om du kjøper en leilighet for to millioner, vil du fortsatt ha en million igjen, insisterte hun. Vi snakker om den.
Ja, den blir til overs. Men jeg trenger den til flytting, til oppussing, til å innrede det nye stedet jeg må kjøpe møbler og hvitevarer.
Det som blir til overs er min sikkerhetspute, i tilfelle jeg blir syk. Jeg blir ikke yngre. Jeg vil ikke pådra dere eller andre slektninger problemer.
Så du gir oss ingenting? spurte sønnen.
Mikkel, jeg er overrasket over at dere tok opp dette. Du er trettisju, Olaug trettifire. Begge har høyere utdanning, dere og deres partnere jobber.
Du må betale boliglånet i flere år til. Men dere er ikke i nød. Hadde jeg ikke turt å flytte og selge, hadde dere funnet en annen løsning? Kanskje flyttet meg inn i en enklere leilighet?
Nei. Beklager at vi begynte denne samtalen, sa Olaug. Vi bare tenkte.
Dere tenkte at mamma, som alltid har hjulpet dere, ikke vil si nei nå, svarte Marit.
Jeg ville ikke ha sagt nei hvis dere virkelig trengte det. Men jeg tror dere klarer dere: Mikkel betaler lånet, du og Ivar sparer til hytta, og alt blir bra.
Marit fulgte planen sin: hun solgte leiligheten og flyttet tilbake til hjembyen. Der kjøpte hun en ny leilighet like ved der hun og ektemannen hadde bodd tidligere. Familien hjalp til med møbler og oppussing. Nå, når hun våkner om morgenen, kjenner hun seg virkelig hjemme.
