Hva? svarte Silje med en rolig stemme.
Hvordan kan du si «hva»? Hva skal jeg gjøre?
Gå i hvert fall ut av bilen, se etter om den er i live.
Jeg åpnet munnen for å rope, men gården var tom, kveldens luft var tung av en metallisk lukt en lukt som minnet om frykt. Jeg låste opp døren sakte, og uten å gå ut, bøyde jeg meg frem for å kikke under bilen. Der så jeg den: et lite grått vesen, skjelvende, men med øynene åpne.
Den lever, Silje. Den lever Hva skal jeg gjøre?
Hva mener du? Ta den med til klinikken. Du skulle jo i den retning uansett. Men kom igjen, skynd deg!
Jeg løftet katten forsiktig den protesterte ikke, bare lå der og pustet tungt. Jeg la den på baksetet, i en liten eske med en fot som lå på gulvet. Så satte jeg i vei.
Klinikken lå en halvtime unna, som vanlig. Men denne dagen var den halvtimen en evighet, for dagen var den typen som sitter i minnet lenge.
I bagasjerommet lå allerede en hund. En gammel blandingshund, truffet av tog. Mine sommerhusverter hadde bedt meg om å ta den med til klinikken «la den få en verdig hvile, så den ikke lider mer», hadde de sagt. Den var en tapt hund, ingen eide den, men vi følte medlidenhet. Jeg gikk inn, nesten automatisk.
Og nå denne katten også.
Jeg skyndte meg nedover veien som en besatt, med kun en tanke i hodet:
«Hva slags dag er dette? Hvilket liv er dette?»
På klinikken, til min overraskelse, var det ingen kø. Jeg stormet inn med esken i hånden, som om jeg skulle levere min kone til fødsel legen tok den med en gang og førte den inn på undersøkelsesrommet.
Hva er galt med den? Hvordan har den det? spurte jeg ved døren.
Vi tar straks et røntgenbilde, nikket assistenten. Det ser ikke ut til å være noe alvorlig, men vi må forsikre oss.
Femt
en minutter. En evighet. Timene virket som en spøk, som om de hadde stoppet opp. Jeg gikk i sirkler, stirret på taket, på vinduene, på plakater av britiske og Maine Coonkatter
Inni meg kranglet en blanding av skam og skyld. Jeg hadde ikke sett faren. Jeg burde ikke ha kjørt så fort. Alt kunne ha gått annerledes. Hun den lille, hjelpeløse, som et sekund senere kom inn i veien og jeg var akkurat i ferd med å lete etter avkjøringen til klinikken. En enkel beslutning, et klikk, og plutselig sto jeg med en knute i halsen og bad meg selv: «La den leve. La meg få rette opp.»
Til slutt kom legen ut.
Den må opereres
Da husket jeg hunden var fortsatt i bagasjerommet!
Jeg snudde meg tilbake. Stillheten. Den knurrede ikke. Den rørte seg ikke. Jeg trykket på knappen bagasjerommet åpnet seg sakte.
To redde øyne møtte meg fra mørket. Den levde.
Hei, sa jeg lavt. Unnskyld vi ser på hva vi kan gjøre.
Jeg hastet tilbake til klinikken. Jeg greide tak i legen en streng, kaldblå kvinne.
Det er en hund også i bagasjerommet. Truffet av tog, bakbeina
De har allerede ringt for å bedøve den De sa den ikke har noen sjanse.
Jeg nølte, klarte ikke å fullføre setningen. Hun forble rolig, løftet bare jakken sin over frakken, og fulgte meg.
Vi åpnet bagasjerommet. Hun så på hunden, så på meg. Øynene hennes skar gjennom meg som en røntgenstråle.
Har du blitt gal? Hvem har sagt at den skal bedøves? Ja, bakbeina blir kanskje aldri helt friske, men den kan leve. Vi har tatt inn lignende før. Ta den inn.
Jeg nikket igjen. Jeg protesterte ikke. Legen sa: «Den vil overleve». Det var alt som trengtes.
Kvelden kom, og jeg stormet inn i huset. Silje snudde seg fra komfyren med et overrasket uttrykk:
Hva er det med deg, Anders?
Uten et ord gikk jeg inn på rommet mitt, hentet den gamle boken hvor jeg hadde gjemt penger mellom sidene. En drøm. En motor. Det spilte ingen rolle lenger.
Anders?! Hva skjer?
De vil leve! ropte jeg. Begge!
Hvem? Har du mistet forstanden?
Jeg forklarer senere!
Vi beholdt dem. Katten fikk navnet Maja. Hunden Balder. Vi overlevde alt sammen: infusjoner, søvnløse netter, rehabilitering.
Silje sa bare:
Hvis de er her, så løser vi det.
Og hun løste det. Hun matet Maja med kjærlighet, bandt opp Balder. Vi gråt da Maja første gang gikk av seg selv. Vi lo da Balder, i en rullestol, suset rundt i hagen.
Fem år har gått. De er ikke lenger kjæledyr. De er familie.
I dag, da jeg kom hjem, møtte duften av kaker meg. Silje omfavnet meg bakfra, hardt, og begynte å skjelve.
Hva skjedde? spurte jeg.
Vi skal ha det bra hvisket hun, og la hånden på magen.
Først forsto jeg ikke. Så forsto jeg.
Jeg er førti år gammel. Hun er trettifem. Vi prøvde lenge. Vi var nesten i oppgitthet. Men en dag kom en merkelig kvinne og sa:
Dere skal få tre barn. To er naturens gave. Ett er Guds gave. For godhet, for tålmodighet. Veien vil være tung, men lys.
Maja lå sammenkrøllet og sov ved siden av en plusskose på vinduskarmen. Balder, nå gammel, krøp inn til oss, lente seg mot foten min og trakk et langt sukk.
Jeg trodde ikke på det den gangen. Nå tror jeg.
For en gang sa vi ja til livet. Og livet svarte ja tilbake.
