Jeg lever alene i et halvt årti. Nei, jeg har vært gift, men mannen, Ole, forlater meg et år etter bryllupet. Jeg har akkurat fått datteren min, Synnøve. Til slutt har Per, som har forlatt oss, gitt oss en treroms leilighet i Oslo i det minste kan vi bo med verdighet. Jeg har ingen planer om å gifte meg på ny, og jeg er heller ikke noen som søker det. Synnøve vokser opp, og jeg må sette henne på egne ben. Det er uendelige plikter, og jeg er helt oppslukt av dem.
Jeg vet at jeg gjør mitt aller beste, men Synnøve mangler fortsatt en fars skulder. Det er ingen måte jeg kan legge til den rollen lenger. Etter hvert blir datteren min veldig knyttet til alle guttene hun blir venn med eller har forhold til. Ikke alle liker den innpåslitenheten. Jeg må ofte roe henne ned og lege sitt knuste hjerte. Men Gud er god, og etter en stund møter Synnøve sin ektemann.
Daniel er arbeidsom og snill. Jeg er bare opptatt av at Synnøve gifter seg med ham. Han viser respekt for både meg og Synnøve. Hva mer kan jeg ønske? Jeg anser ham for å være den perfekte svigersønnen. Men eventyr blir sjelden helt som i bøkene. Et halvt år etter bryllupet har Daniel endret seg kraftig.
Samtidig tar jeg meg av min egen mor, Marit, som fortsatt lever. Hun ble mor tidlig, akkurat som jeg, så hun får også se barnebarnet. Nå begynner hun å bli syk; utmattelsen gjør at jeg må ta henne inn og passe på henne døgnet rundt. Det er ingen annen plass å gå, så moren bor hos meg. Denne ordningen misliker svigersønnen total.
Jeg forstår ikke hva som har såre ham så dypt. Jeg har aldri tvunget ham til å ta seg av den gamle kvinnen. Alle ansvarsområdene hviler på mine skuldre. Marit er ikke noen kravstor, faktisk ganske forstandig. Jeg klarer ikke å se hva han egentlig misliker.
Etter hvert blir situasjonen bare verre. Synnøve stiller seg på Daniels side, og nå unngår både hun og han meg. Tidligere spiste vi sammen ved samme bord, nå gjemmer de seg på rommet sitt. Jeg prøver å snakke med Synnøve, men hun holder kjeft og kommer bare med unnskyldninger.
De gir meg ingen glede med barnebarna. De sier de lever for seg selv. Jeg insisterte først, men ga så opp. Dette er deres saker, de må klare seg selv. Likevel begynner Daniel å trykke på meg. I huset oppfører han seg som en ekte eier, men han rører ikke en finger for å fikse eller kjøpe noe til leiligheten. Han forsvinner ofte med vennene sine til nattklubber. Jeg forstår ikke hvor den fantastiske svigersønnen jeg først så er blitt av.
Det blir tydelig at han nå viser sitt sanne jeg. Hver uke blir han mer uutholdelig. Så kommer nyttår, og Daniel nekter å feire sammen med oss. Han tar Synnøve inn på rommet sitt, og de feirer alene med meg. Ved midnatt kommer datteren for å hilse, men ektemannen viser ikke engang et lite nikk.
Dagen etter sier han til meg: «Vi selger morens hus og kjøper en egen leilighet». Jeg vet ikke hvordan jeg skal svare. De har bodd i huset i et halvt år på min regning. Er dette ikke nok?
«Nei, jeg mener ikke det», svarer jeg. «Få dere egen leilighet selv. Dette er mors hjem. Vi skal ikke selge. Det er hennes eiendom, og hun bestemmer selv». Jeg blir opprørt. Daniel blir rød i ansiktet. Samme dag pakker han sammen, tar med Synnøve, og drar til foreldrene sine.
Det er trist at datteren ikke protesterer, men det er hennes liv. Hvis hun tror dette er bedre for henne, skal hun få bo med Daniel.
Har jeg gjort riktig? Hva ville du gjort i min situasjon?
