Flytt dere litt, vi skal bare bo her de neste ti årene Svigermor tidde en stund før hun utbrøt: — Åh, Jorunn, Valborg er så påståelig… Når hun først får noe for seg! Du må forstå henne: hun vil jo hjelpe lille Natalia til å få utdanning… — På min bekostning? — Jorunn stanset foran speilet. Fra speilbildet så en blek kvinne med bustete hår tilbake på henne. — Tamara, du må stoppe dem. La dem gå av på nærmeste stasjon og dra hjem igjen. Jeg møter dem ikke. Og de får ikke låne leiligheten. — Hvordan skulle jeg stoppe dem? — svigermor hvinte. — De er jo allerede på vei. Valborg har tatt opp studielån, de har ikke ei krone til bolig. Hun hadde satt sin lit til at du skulle hjelpe. Jorunn, kan du ikke bare si opp leieboerne? Det koster deg vel ikke så mye? Det er jo tross alt blodsbånd… — Blodsbånd? Jeg har sett denne Natalia, niesen deres, to ganger i mitt liv! Jeg skal kaste folk på gata, frarøve mine foreldre økonomisk støtte, og datteren min fritidsaktiviteter, bare fordi din søster bestemte det? Messenger pep i lomma. Jorunn, fortsatt i kåpen, fisket opp telefonen. Det var melding fra Valborg, svigermors søster. «Hei Jorunn! Vi sitter på toget allerede. Vi kjøpte billetter til 19:40, er på Oslo S i morgen tidlig. Kom og møt oss, sammen med Natalia. Send adresse til den ettromsen din, vi noterte den ikke sist. Hvor henter vi nøklene?» Jorunn stivnet. Hun leste meldingen tre ganger, i håp om at det var en feil. Hvilken ettroms? Hvilken Natalia? — Mamma, hvorfor står du bare der? — Kine tittet fram fra gangen. — Jeg er sulten. — Snart, vennen, — Jorunn strøk dotteren over håret mens blikket fortsatt var festet på skjermen. Hun ringte Valborg, og røret ble løftet med det samme. Lyden av toghjul og latter hørtes i bakgrunnen. — Hei, Jorunn! — tanten hørtes mer enn begeistret. — Fikk du beskjeden? Vi ville ikke stresse deg med matlaging, så vi kjøper med alt vi trenger! — Valborg, vent litt, — avbrøt Jorunn. — Jeg skjønner ingenting! Hvor skal dere? — Hvor ellers? Til Oslo! Natalia har jo kommet inn på universitetet, jeg sa det til deg i vår. Vi fikk ingen gratis plass, men hun tar så klart privatskole. Vi har pakket, alt er klart — vi skal flytte inn i leiligheten din! — I… hva sa du? — Jorunn lente seg mot veggen. — I den leiligheten jeg har leid ut i seks år? Valborg, er du helt fra deg? — Jaja, — tonen hennes skjerpet seg. — For seks år siden, da du arvet den ettromsen etter bestemor, satt vi rundt bordet og jeg sa: «Nå har Natalia et sted å bo når hun skal studere.» Og du sa ikke imot! Da er det vel en avtale. Vi har regnet med det i alle disse årene. — Jeg sa ingenting fordi jeg trodde det var en tåpelig spøk! — nærmest ropte Jorunn. — Jeg har aldri planlagt å slippe noen inn der. Det bor folk der — en barnefamilie. Vi har kontrakt, de betaler presist. De pengene går til å hjelpe mine pensjonistforeldre og at Kine kan gå på dans og svømming. Hva tenkte dere på da dere kjøpte billetter? — Vi tenkte at vi er faktisk familie! — Valborg brølte. — Er det slik man gjør i Oslo — lar slektninger sove på stasjonen? Skal du la niesen din stå på gata? Har du ringt mannen din? Han vet vel at du kaster familien hans på dør? — Mannen min er i jobb midt i Nordland, han har dårlig mobildekning. Dette er min leilighet, Valborg. MIN. Skjønner du det? Den ble kjøpt av bestemor min, og arvet av meg. Eivind har ingen rett på den. — Jaja! Hører du, Natalia? Broren din sin kone vil ikke vite av oss! Vel, vel, vi kommer — så får vi se hvem som har mest rett. Nå er dekninga dårlig, vi snakkes i morgen på perrongen. Kort tuting. Jorunn var helt satt ut. — Kine, gå og varm opp ovnsretten som står i kjøleskapet, — ropte hun til datteren, og ringte så svigermor med ustøe hender. Tamara tok ikke røret med en gang. — Ja, Jorunn, jeg hører deg. — Tamara, visste du at søsteren din og datteren hennes var på vei til Oslo for å okkupere min leilighet? — Eh… Valborg mumlet noe, jeg trodde dere hadde avtalt… — svigermor pep. — Med hvem har jeg avtalt? — Jorunn begynte å gå fram og tilbake i gangen. — Jeg har hatt leieboere i seks år! Halve leieinntekten går til mamma og pappa, så de har råd til medisiner. Den andre halvparten — Kines fritidsaktiviteter. Hvorfor har du ikke sagt dem at det er umulig? — Ikke skrik til meg, — svigermor ble snurt. — Dette får dere ordne selv. Ikke ta dette opp med Eivind, ikke forstyrr ham, han har viktige ting på gang. Jorunn kastet mobilen på sofaen. Mannen hadde alltid holdt seg utenfor familiekrangler, men om det gjaldt hans mor eller tante, var han mer ettergivende. — Jorunn, de er jo fra bygda, de ser annerledes på livet, — pleide han å si. — Det er enklere å gi seg… Hun prøvde å ringe ham. «Abonnenten kan ikke nås». Selvfølgelig. Når hun trengte ham mest, var han alltid «utilgjengelig». *** Oppstyret ble enormt. Valborg begynte å ringe klokken fem om morgenen, og krevde at Jorunn skulle komme og hente dem med én gang. — Vi er slitne, sultne! Det er kaldt her, vi fryser. Du sover sikkert ennå, kom deg opp! Skynd deg! Du skal være her om femten minutter! Jorunn var så trøtt at hun først ikke forsto hvem hun snakket med. Da det gikk opp for henne, svarte hun bryskt: — La meg være i fred! Jeg kommer ingen vei, og dere slipper ikke inn i leiligheten min. Punktum. Jeg er lei. Etter tiende samtale ble tantes nummer blokkert. Valborg ringte fra datterens telefon, så det nummeret ble også blokkert. Gjennom dagen maste Tamara om å gi familien en sjanse, hun tryglet, truet med å fortelle alt til sønnen… Og på kvelden stod Eivind, mannen, plutselig hjemme, tilbake fra jobb uten forvarsel. — Jorunn, hva er det som har skjedd? — spurte han i døra. — Mamma ringer og gråter, sier du har kastet Valborg på gata. Jorunn forklarte etter å ha kysset ham: — De kom uten forvarsel. Krevde at jeg skulle kaste ut de som bor i leiligheten og gi Natalia gratis tak over hodet i minst fem år. Eivind, er det normalt, egentlig? Hadde du samvittighet til det? Dessuten hører jeg de bor trygt hos din mor nå. Hvorfor kom du hjem? — Mamma insisterte, — sukket Eivind. — Og Valborg har ringt meg ned… Kanskje vi bare lar dem få et rom? Til de får studentbolig… Jorunn ristet på hodet: — Det finnes ingen studentbolig! De søkte ikke engang, Valborg var sikker på at de «allerede hadde leilighet». MIN leilighet! Skjønner du omfanget? De lette ikke etter alternativer, de reiste bare «hjem til sin ettroms». — Mamma sier du lovte det for seks år siden… — Jeg sa ingenting den gravølsdagen, Eivind. Jeg overså bare tullpraten. — Valborg er rasende, sier vi ikke lenger eksisterer. Forresten, de reiste ikke til mamma — det er for langt fra universitetet. Jeg sendte henne ti tusen, så de har fått leid noe… — Takk og lov! — Jorunn slo hånden i bordet. — Det er dagens beste nyhet. Jeg gidder ikke krangle om disse pengene engang. Nå er det ute av verden! Eivind sukket tungt og så i bakken. — Jorunn, de har leid et rom i et kollektiv. Valborg raser over kakerlakker og fulle naboer. — Da får hun bare værsågod til å venne seg til det. Skal du bo i hovedstaden, må du klare deg selv — ikke vente på mirakler fra fjerne slektninger du aldri hilste på bursdag! Jorunn gikk mot soverommet, mannen fulgte etter. — Jorunn, dette føles rart… Vi har faktisk satt dem på gata. Men, hva om noe skjer? Urolige naboer, utrygghet? Har du ikke litt vondt av Valborg? Jorunn snudde seg brått: — Eivind, jeg har en datter, jeg har gamle foreldre å ta vare på. Jeg har en leilighet min bestemor jobbet hardt for å få. Jeg lar ikke den bli misbrukt fordi noen, 60 mil unna, har bestemt at de har mer behov enn oss. Hvorfor skal jeg synes synd på dem? Mannen sa ingenting. Jorunn fortsatte: — Skal du ha mat? Kom, jeg varmer middag. Og så er det ferdig snakket. Vil du hjelpe dem, folkens — gjør det med din lønn. Men leiligheten leier jeg ut, punktum. — Ok. Du har rett. Jeg hadde heller ikke blitt glad om foreldrene dine kom hit og sa til mamma og pappa: «Flytt dere litt, vi skal bo her i ti år.» Etter middagen, mens Eivind dusjet, åpnet Jorunn telefonen. Hun hadde en ulest melding fra svigermor: «Jorunn, sånn kan du da ikke holde på. Valborg har blitt syk av all denne nervøsiteten. Kan du ikke ta med litt mat til dem? Kjøp nok til et par-tre uker. Husk kjøtt, grønnsaker, frukt og sjokolade. Kaffe, te, hygieneartikler, matolje. Kanskje litt fisk også. Ikke hermetikk — det spiser ikke Valborg. Adresse: …» Jorunn blokkerte også svigermor. Hun får sitte på svartelista noen dager. *** Natten gikk relativt stille for seg — ingen mas fra slekta. Valborg dukket opp neste morgen, klokken sju presis. Jorunn våknet av at det banket hardt på døra. Eivind sov, så hun fikk åpne selv. Valborg raste inn med anklagene: — Du sover godt, ser jeg — varmt og reint, med dyna på! Vil du vite hvordan vi hadde det i natt? Forferdelig, sier jeg! Kakerlakker faller fra taket, kaldt og skittent, gulvet isende! Fra ett rom sang de «Å, den som var ung igjen» hele natta. Fra det andre kranglet de. Har du ingen skam? Du lar slekt bo sånn? Vet du hva, jeg vil ikke krangle med deg mer. Vil du ikke kaste ut leieboerne? Vi flytter inn hos DEG i stedet! Du har jo tre rom, et bør holde til oss. Det er jo tross alt to av oss! Slapp av, det blir ikke så lenge. 3–4 måneder, kanskje til jul, maks et halvt år. Så kan vi reise, når datteren har funnet seg til rette. Jorunn ble målløs. — Du får aldri huske hvor jeg bor! Skal vi virkelig kutte kontakten, så la oss gjøre det ordentlig. Vil dere at jeg ringer politiet? Det gjør jeg om det trengs. Uten grunn må dere ikke skape problemer for dere selv! Valborg rødmet voldsomt, Jorunn ble nesten redd. — Din… Din… Oslo-jåle! Måtte datteren din vaske golv resten av livet, uten utdanning! Vent, jeg skal huske dette. Verden er rund! Den dagen du trenger noe, får du null hjelp fra meg. Jeg skal aldri tilgi deg! Jorunn slo døra igjen rett foran nesen på henne. Valborg ropte på trappa noen minutter, men gikk så. *** Krangelen med Valborg ødela forholdet med svigermor — Tamara snakker ikke lenger med svigerdatteren. Eivind besøker henne og hjelper fortsatt, tar med barnebarnet av og til, men Tamara setter aldri sin fot i sønnens leilighet. Jorunn er egentlig bare lettet — én bekymring mindre.

Rykk litt sammen, vi skal bo her i ti år

Svigermor ble stille et øyeblikk før hun sa:
Åh, Ingrid, Ragna er en bestemt dame … Når hun først får noe for seg. Du må forstå henne litt også: hun vil jo gi Martine utdannelse, en sjanse…

På min regning? Jeg stanset foran speilet. En blek kvinne med ustelt hår stirret tilbake på meg.
Sissel, stopp dem. Be dem stige av toget på nærmeste stasjon og dra hjem igjen. Jeg møter dem ikke på Oslo S, og de får ikke låne leiligheten.

Hvordan skal jeg stoppe dem da? Pep svigermor med sammenklemt stemme. De sitter allerede på toget. Ragna tok opp lån for studiene, og så har de ikke en krone til bolig.

Hun satsa virkelig på din hjelp. Ingrid, vær så snill, kast ut leieboerne, det skal da ikke så mye til? Det er jo tross alt … blodsbånd …

Blodsbånd? Jeg har vel møtt Martine, niesen deres, to ganger i livet! Jeg skal sparke mennesker ut på gata, frata foreldrene mine støtten de får, og datteren min hobbyene sine, bare fordi det passet seg for søstra di?

Mobilen peip i lommen min. Uten å ta av jakken fant jeg frem telefonen. En melding tikket inn fra Ragna, svigermors søster.

«Hei, Ingrid! Vi sitter på toget. Billettene er kl 19:40, og i morgen tidlig er vi på Oslo S. Kan du hente oss, meg og Martine? Send adressen til den ettromsleiligheten din, vi fikk den ikke skrevet ned sist. Hvor henter vi nøklene?»

Jeg stoppet opp og leste meldingen tre ganger. Hvilken ettromsleilighet? Hvilken Martine?

Mamma, hvorfor stopper du der? Karoline stakk hodet frem fra gangen. Jeg er sulten.

Kommer straks, vennen, svarte jeg og strøk henne automatisk over håret, men blikket mitt var fortsatt festet i skjermen.

Jeg ringte straks opp Ragna. Hun tok telefonen med én gang. Jeg hørte togets dunkende lyd i bakgrunnen og latter.

Hei, Ingrid! Ragna lød overstrømmende glad. Fikk du beskjed? Ville bare overraske deg så du slapp å styre med mat, vi kjøper det vi trenger selv!

Ragna, vent litt! Jeg skjønner ingenting! Hvor er dere på vei?

Hvor ellers? Oslo selvfølgelig! Martine kom inn på høyskolen, det sa jeg deg i vår. Fikk ikke studieplass på lån, men får ta det privat.

Vi har pakket og reiser for å bo oss inn i din leilighet.

I min hva for noe? Jeg lente meg mot veggen. Du mener den leiligheten jeg har leid ut i seks år? Ragna, har dere gått fra vettet?

Nå må du slutte! Ragnas stemme ble straks skarp. Da du arvet den gamle ettromsen for seks år siden, satt vi rundt bordet, husker du? Jeg sa: «Nå får Martine et sted å bo når hun skal studere i Oslo!» Du sa ingenting. Da tok vi det som et ja og har planlagt etter det.

Jeg sa ingenting fordi jeg trodde det var en dum spøk! ropte jeg tilbake. Jeg har ingen planer om å slippe noen inn der.

Det bor en familie med barn der nå. Vi har kontrakt, de betaler alltid presis. Halvparten av pengene sender jeg til mamma og pappa til medisiner. Resten går til Karolines dans og svømming.

Hva tenkte dere egentlig, da dere bestilte billetter?

Vi tenkte at vi var i familie! svarte Ragna sint. Eller har dere Oslo-folk mistet all samvittighet?

Vil du forlate niesen din på stasjonen? Har du ringt mannen din? Vet han at du kaster ut slekta hans?

Stian er på tjenestereise i Finnmark et sted. Han har knapt dekning. Det er min leilighet, Ragna. Min. Skjønner du?

Den ble kjøpt av bestemora mi og gitt til meg. Stian har ingenting med den å gjøre.

Så det er sånn du er! Hører du, Martine? Brorens kone vil ikke vite av oss! Det får vi se på. Dårlig dekning, vi snakkes i morgen på plattformen.

Røret klikker. Jeg sto der paff.

Karoline, maten står i kjøleskapet, ta og varm deg en bit, ropte jeg skjelvende. Så ringte jeg svigermor.

Hun svarte endelig.

Ja, Ingrid, hva er det?

Sissel, visste du at søstra di og Martine var på vei til Oslo for å «overta» min leilighet?

Nei altså… Ragna snakket om noe sånt… Jeg trodde dere hadde avtalt det, kom det lavmælt.

Avtalt hva da? Jeg gikk fram og tilbake i leiligheten. Jeg har leid den ut i seks år.

Halvparten av de pengene sender jeg til foreldrene mine. Du vet hvor trangt de har det. Resten er Karolines aktiviteter.

Hvorfor ba du dem ikke finne en annen løsning?

Ikke skrik på meg, svigermor fikk en såret tone. Det får dere rydde opp i selv. Og ikke mas på Stian nå, han har viktige møter.

Jeg slengte telefonen fra meg. Mannen min har alltid gått utenom slike familiekonflikter, særlig når det var svigermor eller tante involvert da bøyer han seg lett.

Ingrid, de er fra landet, de ser livet annerledes, pleier han å si. Ikke bry deg, det lønner seg ikke å krangle.

Jeg prøvde ringe Stian. «Utenfor dekning». Selvfølgelig. Når han virkelig trengs, er han alltid «utenfor dekning».

***

Så ble det et ordentlig oppgjør. Ragna ringte klokka fem om morgenen, insisterte på at jeg kom og hentet dem.

Vi er slitne og sultne! Det er kaldt her, vi fryser! Sover du enda? Kom deg opp! På stasjonen om ett kvarter hørte du?

Halvveis i søvne skjønte jeg knapt hvem jeg snakket med, men svarte bistert:

La meg være! Jeg kommer ikke, og dere får ikke bo i min leilighet. Takk og farvel.

Etter tiende oppringning havnet både Ragna og Martines nummer på svartelista.

Hele dagen plaget Sissel meg med meldinger. Ba meg skåne slekta, truet med å bli fornærmet og fortelle alt til Stian…

Så brått sto Stian i stua, rett fra Finnmark uten forvarsel.

Ingrid, hva har skjedd egentlig? spurte han så fort han kom inn døra. Mamma gråter og sier du har kastet Ragna på gata.

Jeg la armene om ham og forklarte:

De kom uanmeldt og krevde at jeg skulle kaste ut leieboerne og la Martine bo gratis i minst fem år.

Stian, hvem gjør slikt? Kan man ikke kjenne skam? Og, som jeg vet, bor de allerede godt hos mora di.

Hvorfor kom du hjem?

Mamma maste, sukket Stian. Og Ragna har ringt ned mobilen min…

Ingrid, kan vi ikke hjelpe dem litt, i alle fall til de finner studenthybel?

Jeg ristet på hodet:

Stian, de har ikke søkt studenthybel. Ragna var bombesikker på at de allerede hadde leilighet min!

Du skjønner ikke hvor frekt det er? De bare tror de kan overta og bo her.

Mamma sa du lovte det for seks år siden…

Jeg svarte ikke på noe vrøvl. Det var tross alt etter begravelsen!

Ragna er rasende, hun sier vi ikke eksisterer for henne mer. Forresten, de bor ikke hos mamma, det er for langt til skolen.

Jeg vippset ti tusen kroner, de har leid et eller annet …

Så flott! slo jeg i bordet. Det er dagens beste nyhet. Vi kan krangle om pengene en annen dag. Gi dem det de vil, bare de lar oss være i fred!

Stian satte seg tungt.

De fikk et rom i en kollektiv. Ragna klager på kakerlakker og bråkete naboer …

Så får hun ordne seg. Vil man inn til hovedstaden, får man jammen takle det ikke forvente gull og grønne skoger hos slekt de nesten aldri har kontakt med! Som aldri en gang har husket bursdag!

Jeg snudde og gikk til soverommet mens Stian fulgte etter.

Ingrid, det føles jo ikke bra. Vi overlater dem til seg selv, og om det skjer noe? Om naboene er uhyggelige? Om noen gjør dem noe?

Synes du ikke synd på tante?

Jeg snudde meg stramt mot ham:

Stian, jeg har et barn, jeg har foreldre jeg må ta vare på. Og jeg har en leilighet min bestemor ga meg for alt slit hun hadde i livet.

Jeg gir ikke bort den eiendommen fordi noen, langt vekk, plutselig mener de har mer rett på den enn meg.

Hvorfor skal jeg synes synd på dem?

Mannen min sa ingenting, og jeg fortsatte:

Skal du spise? Kom, så varmer jeg middag. La oss slutte å snakke om dette. Hvis du vil hjelpe dem, gjør det fra din lønn.

Leiligheten vil være utleid. Jeg kaster ingen ut.

Du har rett. Jeg ville heller ikke likt om foreldrene dine plutselig sto på hytta hos mine foreldre og sa: «Rykk litt sammen, vi skal bo her i ti år.»

Etter middag, da Stian gikk i dusjen, sjekket jeg mobilen. Svigermors melding ventet ulest:

«Ingrid, du kan ikke være sånn. Ragna har blitt syk av nerver. Kjør ut litt mat til dem, nok for noen uker.

Husk å ta med kjøtt, grønnsaker, frukt og sjokolade. Kaffe og te, hygieneartikler, gjerne solsikkeolje.

Ta også med litt fisk. Ikke hermetikk Ragna spiser ikke det. Adresse: …»

Jeg blokkerte også svigermor. Hun får være på svartelista noen dager.

***

Nattten gikk fredelig slekta ringte ikke.

Så, klokka sju neste morgen, dundret det på døra. Jeg måtte åpne, siden Stian fortsatt sov.

Ragna sto der, anklagende i blikket:

Du sover vel godt, du, i varme dyner, på rent laken?

Kanskje du lurer på hvordan jeg og Martine hadde det i natt?

Helt forferdelig! Kakerlakker i taket, rommet iskaldt og skittent. På ene siden dundret noen «Per Spellmann» hele natta, og på andre kranglet de så busta føyk.

Har du ingen skam i kroppen? Vil du virkelig at nærmeste slekt skal bo slik?

Men, vet du hva, jeg gidder ikke krangle! Vi kommer bare til deg, jeg og Martine. Dere har jo tre rom, én kan vi vel overta bare litt stor, vi er tross alt to!

Vi trenger knapt fire måneder, kanskje et halvt år, før vi drar tilbake, når Martine har funnet seg til rette.

Jeg måpte.

Bare glem det. La oss ikke ødelegge det som er igjen av forholdet vårt. Skal jeg virkelig tilkalle politiet? Det er ikke vanskelig.

Vil du virkelig ha de problemene?

Ragna ble rød av sinne jeg ble forfjamset.

Du … Du … Lars-Oslo-folk, ingen grenser! Måtte datteren din skrubbe doer resten av livet!

Vent bare, jeg skal huske dette. Verden er liten, og ting går rundt og rundt!

Du får se hvem som får bruk for hvem en dag! Dette skal jeg aldri tilgi!

Jeg lukket døra rolig. Ragna skjelte ut i trappeoppgangen et par minutter før hun gikk.

***

Krangelen med Ragna ødela forholdet til svigermor Sissel ignorerer meg fullstendig.

Stian besøker mora si og hjelper henne fortsatt, han tar også Karoline med av og til, men Sissel kommer aldri til oss her igjen.

Jeg kjenner faktisk en lettelse. En bekymring mindre i livet.

Og som jeg skrev i dagboka: I møte med urimelige krav selv fra slekt må man verne om seg selv. Hvis ikke du står opp for deg selv, hvem skal da gjøre det?

Rate article
Intigue Life
Flytt dere litt, vi skal bare bo her de neste ti årene Svigermor tidde en stund før hun utbrøt: — Åh, Jorunn, Valborg er så påståelig… Når hun først får noe for seg! Du må forstå henne: hun vil jo hjelpe lille Natalia til å få utdanning… — På min bekostning? — Jorunn stanset foran speilet. Fra speilbildet så en blek kvinne med bustete hår tilbake på henne. — Tamara, du må stoppe dem. La dem gå av på nærmeste stasjon og dra hjem igjen. Jeg møter dem ikke. Og de får ikke låne leiligheten. — Hvordan skulle jeg stoppe dem? — svigermor hvinte. — De er jo allerede på vei. Valborg har tatt opp studielån, de har ikke ei krone til bolig. Hun hadde satt sin lit til at du skulle hjelpe. Jorunn, kan du ikke bare si opp leieboerne? Det koster deg vel ikke så mye? Det er jo tross alt blodsbånd… — Blodsbånd? Jeg har sett denne Natalia, niesen deres, to ganger i mitt liv! Jeg skal kaste folk på gata, frarøve mine foreldre økonomisk støtte, og datteren min fritidsaktiviteter, bare fordi din søster bestemte det? Messenger pep i lomma. Jorunn, fortsatt i kåpen, fisket opp telefonen. Det var melding fra Valborg, svigermors søster. «Hei Jorunn! Vi sitter på toget allerede. Vi kjøpte billetter til 19:40, er på Oslo S i morgen tidlig. Kom og møt oss, sammen med Natalia. Send adresse til den ettromsen din, vi noterte den ikke sist. Hvor henter vi nøklene?» Jorunn stivnet. Hun leste meldingen tre ganger, i håp om at det var en feil. Hvilken ettroms? Hvilken Natalia? — Mamma, hvorfor står du bare der? — Kine tittet fram fra gangen. — Jeg er sulten. — Snart, vennen, — Jorunn strøk dotteren over håret mens blikket fortsatt var festet på skjermen. Hun ringte Valborg, og røret ble løftet med det samme. Lyden av toghjul og latter hørtes i bakgrunnen. — Hei, Jorunn! — tanten hørtes mer enn begeistret. — Fikk du beskjeden? Vi ville ikke stresse deg med matlaging, så vi kjøper med alt vi trenger! — Valborg, vent litt, — avbrøt Jorunn. — Jeg skjønner ingenting! Hvor skal dere? — Hvor ellers? Til Oslo! Natalia har jo kommet inn på universitetet, jeg sa det til deg i vår. Vi fikk ingen gratis plass, men hun tar så klart privatskole. Vi har pakket, alt er klart — vi skal flytte inn i leiligheten din! — I… hva sa du? — Jorunn lente seg mot veggen. — I den leiligheten jeg har leid ut i seks år? Valborg, er du helt fra deg? — Jaja, — tonen hennes skjerpet seg. — For seks år siden, da du arvet den ettromsen etter bestemor, satt vi rundt bordet og jeg sa: «Nå har Natalia et sted å bo når hun skal studere.» Og du sa ikke imot! Da er det vel en avtale. Vi har regnet med det i alle disse årene. — Jeg sa ingenting fordi jeg trodde det var en tåpelig spøk! — nærmest ropte Jorunn. — Jeg har aldri planlagt å slippe noen inn der. Det bor folk der — en barnefamilie. Vi har kontrakt, de betaler presist. De pengene går til å hjelpe mine pensjonistforeldre og at Kine kan gå på dans og svømming. Hva tenkte dere på da dere kjøpte billetter? — Vi tenkte at vi er faktisk familie! — Valborg brølte. — Er det slik man gjør i Oslo — lar slektninger sove på stasjonen? Skal du la niesen din stå på gata? Har du ringt mannen din? Han vet vel at du kaster familien hans på dør? — Mannen min er i jobb midt i Nordland, han har dårlig mobildekning. Dette er min leilighet, Valborg. MIN. Skjønner du det? Den ble kjøpt av bestemor min, og arvet av meg. Eivind har ingen rett på den. — Jaja! Hører du, Natalia? Broren din sin kone vil ikke vite av oss! Vel, vel, vi kommer — så får vi se hvem som har mest rett. Nå er dekninga dårlig, vi snakkes i morgen på perrongen. Kort tuting. Jorunn var helt satt ut. — Kine, gå og varm opp ovnsretten som står i kjøleskapet, — ropte hun til datteren, og ringte så svigermor med ustøe hender. Tamara tok ikke røret med en gang. — Ja, Jorunn, jeg hører deg. — Tamara, visste du at søsteren din og datteren hennes var på vei til Oslo for å okkupere min leilighet? — Eh… Valborg mumlet noe, jeg trodde dere hadde avtalt… — svigermor pep. — Med hvem har jeg avtalt? — Jorunn begynte å gå fram og tilbake i gangen. — Jeg har hatt leieboere i seks år! Halve leieinntekten går til mamma og pappa, så de har råd til medisiner. Den andre halvparten — Kines fritidsaktiviteter. Hvorfor har du ikke sagt dem at det er umulig? — Ikke skrik til meg, — svigermor ble snurt. — Dette får dere ordne selv. Ikke ta dette opp med Eivind, ikke forstyrr ham, han har viktige ting på gang. Jorunn kastet mobilen på sofaen. Mannen hadde alltid holdt seg utenfor familiekrangler, men om det gjaldt hans mor eller tante, var han mer ettergivende. — Jorunn, de er jo fra bygda, de ser annerledes på livet, — pleide han å si. — Det er enklere å gi seg… Hun prøvde å ringe ham. «Abonnenten kan ikke nås». Selvfølgelig. Når hun trengte ham mest, var han alltid «utilgjengelig». *** Oppstyret ble enormt. Valborg begynte å ringe klokken fem om morgenen, og krevde at Jorunn skulle komme og hente dem med én gang. — Vi er slitne, sultne! Det er kaldt her, vi fryser. Du sover sikkert ennå, kom deg opp! Skynd deg! Du skal være her om femten minutter! Jorunn var så trøtt at hun først ikke forsto hvem hun snakket med. Da det gikk opp for henne, svarte hun bryskt: — La meg være i fred! Jeg kommer ingen vei, og dere slipper ikke inn i leiligheten min. Punktum. Jeg er lei. Etter tiende samtale ble tantes nummer blokkert. Valborg ringte fra datterens telefon, så det nummeret ble også blokkert. Gjennom dagen maste Tamara om å gi familien en sjanse, hun tryglet, truet med å fortelle alt til sønnen… Og på kvelden stod Eivind, mannen, plutselig hjemme, tilbake fra jobb uten forvarsel. — Jorunn, hva er det som har skjedd? — spurte han i døra. — Mamma ringer og gråter, sier du har kastet Valborg på gata. Jorunn forklarte etter å ha kysset ham: — De kom uten forvarsel. Krevde at jeg skulle kaste ut de som bor i leiligheten og gi Natalia gratis tak over hodet i minst fem år. Eivind, er det normalt, egentlig? Hadde du samvittighet til det? Dessuten hører jeg de bor trygt hos din mor nå. Hvorfor kom du hjem? — Mamma insisterte, — sukket Eivind. — Og Valborg har ringt meg ned… Kanskje vi bare lar dem få et rom? Til de får studentbolig… Jorunn ristet på hodet: — Det finnes ingen studentbolig! De søkte ikke engang, Valborg var sikker på at de «allerede hadde leilighet». MIN leilighet! Skjønner du omfanget? De lette ikke etter alternativer, de reiste bare «hjem til sin ettroms». — Mamma sier du lovte det for seks år siden… — Jeg sa ingenting den gravølsdagen, Eivind. Jeg overså bare tullpraten. — Valborg er rasende, sier vi ikke lenger eksisterer. Forresten, de reiste ikke til mamma — det er for langt fra universitetet. Jeg sendte henne ti tusen, så de har fått leid noe… — Takk og lov! — Jorunn slo hånden i bordet. — Det er dagens beste nyhet. Jeg gidder ikke krangle om disse pengene engang. Nå er det ute av verden! Eivind sukket tungt og så i bakken. — Jorunn, de har leid et rom i et kollektiv. Valborg raser over kakerlakker og fulle naboer. — Da får hun bare værsågod til å venne seg til det. Skal du bo i hovedstaden, må du klare deg selv — ikke vente på mirakler fra fjerne slektninger du aldri hilste på bursdag! Jorunn gikk mot soverommet, mannen fulgte etter. — Jorunn, dette føles rart… Vi har faktisk satt dem på gata. Men, hva om noe skjer? Urolige naboer, utrygghet? Har du ikke litt vondt av Valborg? Jorunn snudde seg brått: — Eivind, jeg har en datter, jeg har gamle foreldre å ta vare på. Jeg har en leilighet min bestemor jobbet hardt for å få. Jeg lar ikke den bli misbrukt fordi noen, 60 mil unna, har bestemt at de har mer behov enn oss. Hvorfor skal jeg synes synd på dem? Mannen sa ingenting. Jorunn fortsatte: — Skal du ha mat? Kom, jeg varmer middag. Og så er det ferdig snakket. Vil du hjelpe dem, folkens — gjør det med din lønn. Men leiligheten leier jeg ut, punktum. — Ok. Du har rett. Jeg hadde heller ikke blitt glad om foreldrene dine kom hit og sa til mamma og pappa: «Flytt dere litt, vi skal bo her i ti år.» Etter middagen, mens Eivind dusjet, åpnet Jorunn telefonen. Hun hadde en ulest melding fra svigermor: «Jorunn, sånn kan du da ikke holde på. Valborg har blitt syk av all denne nervøsiteten. Kan du ikke ta med litt mat til dem? Kjøp nok til et par-tre uker. Husk kjøtt, grønnsaker, frukt og sjokolade. Kaffe, te, hygieneartikler, matolje. Kanskje litt fisk også. Ikke hermetikk — det spiser ikke Valborg. Adresse: …» Jorunn blokkerte også svigermor. Hun får sitte på svartelista noen dager. *** Natten gikk relativt stille for seg — ingen mas fra slekta. Valborg dukket opp neste morgen, klokken sju presis. Jorunn våknet av at det banket hardt på døra. Eivind sov, så hun fikk åpne selv. Valborg raste inn med anklagene: — Du sover godt, ser jeg — varmt og reint, med dyna på! Vil du vite hvordan vi hadde det i natt? Forferdelig, sier jeg! Kakerlakker faller fra taket, kaldt og skittent, gulvet isende! Fra ett rom sang de «Å, den som var ung igjen» hele natta. Fra det andre kranglet de. Har du ingen skam? Du lar slekt bo sånn? Vet du hva, jeg vil ikke krangle med deg mer. Vil du ikke kaste ut leieboerne? Vi flytter inn hos DEG i stedet! Du har jo tre rom, et bør holde til oss. Det er jo tross alt to av oss! Slapp av, det blir ikke så lenge. 3–4 måneder, kanskje til jul, maks et halvt år. Så kan vi reise, når datteren har funnet seg til rette. Jorunn ble målløs. — Du får aldri huske hvor jeg bor! Skal vi virkelig kutte kontakten, så la oss gjøre det ordentlig. Vil dere at jeg ringer politiet? Det gjør jeg om det trengs. Uten grunn må dere ikke skape problemer for dere selv! Valborg rødmet voldsomt, Jorunn ble nesten redd. — Din… Din… Oslo-jåle! Måtte datteren din vaske golv resten av livet, uten utdanning! Vent, jeg skal huske dette. Verden er rund! Den dagen du trenger noe, får du null hjelp fra meg. Jeg skal aldri tilgi deg! Jorunn slo døra igjen rett foran nesen på henne. Valborg ropte på trappa noen minutter, men gikk så. *** Krangelen med Valborg ødela forholdet med svigermor — Tamara snakker ikke lenger med svigerdatteren. Eivind besøker henne og hjelper fortsatt, tar med barnebarnet av og til, men Tamara setter aldri sin fot i sønnens leilighet. Jorunn er egentlig bare lettet — én bekymring mindre.