Hold ut, datteren min! Du er nå i en ny familie, og du må ta hensyn til deres tradisjoner. Du har giftet deg, ikke bare kommet på besøk.
Hvilke tradisjoner, mamma? Alle her er helt på jordet! Spesielt svigermoren! Hun hater meg, det er helt åpenbart!
Har du noen gang hørt om en snill svigermor?
«Gå på fest, gå på fest!» ropte hun. så ofte! svigermoren Sigrid Pettersen sto midt på kjøkkenet, ansiktet rødt av raseri, øynene glødende av vrede. Når mannen er ute på fest, er det kona som har skylden. Må jeg forklare deg alt igjen, eller hva?
Svigermoren gikk i villsky. Hun skrek på sin svigerdatter Ingrid, som om hun hadde mistet forstanden. Alt på grunn av at hun mistenkte sin egen sønn, Bjørn, for utroskap.
Ingrid, en ung, skjør jente med store, naive øyne, lente seg mot veggen og prøvde å berolige den rasende kvinnen.
Sigrid Pettersen, dette er jo absurd. Han har en familie, barn prøvde Ingrid forsvare seg, men svigermoren avbrøt med en svingen hånd som om hun jaget bort en plagsom flue.
Er det familien du snakker om? Eller ditt barn som ikke lar bestefar komme inn? spottet svigermoren. Din oppdragelse, for øvrig!
Hvilken oppdragelse, Sigrid? Ivar er bare ett år gammel. Han er fortsatt helt liten, protesterte Ingrid lavt.
Liten? kvinnen knurret. I Eggerodslektens barnebarn er enda mindre. Han krabber rundt, og hører ikke på noe som dette hun vinket mot barnerommet.
Han er jo ditt barnebarn, svarte Ingrid, stemmen dirrende. Barn kjenner dårlig folk. Kanskje det er derfor han holder seg unna dere.
Er vi dårlige? Så er du en fargerik geit! hevet svigermoren stemmen. Hvor får du så ditt liv? Hvem betaler for maten din? Hvem gir deg penger? Du er utakknemlig!
Ingrid ville ikke lenger krangle med den skremmende svigermoren. Hun hadde tusen ganger sagt til Bjørn at hun ville bo alene fra foreldrene hans, men Bjørn, den bortskjemte sønnen til moren, så ingen nødvendighet i det.
Han likte å bo hos foreldrene. Han følte seg som om han lå i Kristi skjold. Han gikk rolig på jobb, mens alle huslige plikter ble håndtert av de eldre vask, rengjøring, matlaging. Ikke et liv, men et eventyr!
Svigermoren Elise, som var en giftig røyk i huset, stilte seg alltid på en fullstendig plan. Først prøvde Ingrid alt hun kunne for å bygge en bro til svigermoren.
Hun hjalp til hjemme, støttet i alt, lyttet til hennes endeløse klager over naboer og livet selv. Men etter hvert innså hun at alt var forgjeves.
Uansett hvor god og tjenestevillig hun prøvde å fremstå, hatet svigermoren henne, og Ingrid skjulte det ikke.
Jeg tok med denne udugelige inn i huset, som om det ikke fantes noen ordentlig jente, fortalte Sigrid til nabokvinnen mens Ingrid sto i en krok, samlet leker spredd av Bjørn, og hørte alt.
Hun dro til en annen bygd for å følge etter! Det er jo noe å snakke om! Våre eldre er sterkere, flittigere og klokere.
Ikke si det! støttet nabokvinnen, den lokale sladrende bestemor Maren, som allerede hadde hørt ryktene fra hele bygda.
Jeg forstår, men du, Pettersen, har aldri fått hendene riktig. Du får ingenting til å gå.
Du kan ikke forestille deg hvor ille! Ikke stole på henne. Hun vil enten miste eller knuse alt. Og barnet hennes er ikke som de andre.
Barnebarnet i Eggerodfamilien er en helt annen sak. En rolig, klok gutt. Denne lille krableren er bare sta. Genene må være gale.
Når livet ble uutholdelig, ringte Ingrid moren i nabobyen, klaget og gråt, og moren svarte:
Hold ut, kjære! Du er nå i en ny familie, og du må respektere deres skikker. Du har giftet deg, ikke bare kommet på besøk.
Hvilke skikker, mamma? Alle er på jordet! Spesielt svigermoren! Hun hater meg, det er tydelig!
Har du noen gang hørt om en snill svigermor? Vi har alle gått gjennom dette, og du må også. Det viktigste er at du ikke viser at du sliter. Hold ut.
Ingrid skjønte at hun ikke kunne få moren til å hjelpe, så hun truet med å ringe faren.
Vær så snill, far! skrek moren. Du vet at han har en betinget dom. Ett skritt til siden, og de slenger faren din i fengsel!
Ingrid forsto alt. Hun visste at faren, Nikolai, elsket sin eneste datter over alt. Han hadde fått sin betingede fengselsstraff for en liten konflikt i den lokale kiosken da noen hadde fornærmet Ingrid.
Hun visste også at faren ikke ville holde kjeft hvis han fikk høre hvordan svigermoren mishandlet sin elskede datter i et fremmed hjem. Han var en brennende sjel.
Jeg sier ikke noe til faren, svarte Ingrid. Men hvis de fortsetter slik, hvis svigermoren oppfører seg så Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre.
Alt vil ordne seg, jenta mi, gjentok moren, prøvde å berolige henne. Du vil se, om noen uker vil du ikke engang huske denne samtalen.
Ingrid ville helst glemme det, men forholdet til svigermoren ble ikke bedre. Sigrid Pettersen så ut til å bli enda mer bitter, som om Ingrid var skyld i alle hennes problemer. Selv ektemannen, Olav Steinar, en eldre, sliten mann, klarte ikke lenger.
Hvorfor skriker du alltid på jenta? ropte Olav en morgen da krangelen nådde toppen. Hun vil gå fra oss! Det er riktig!
Jeg skal dra med henne! skrek Sigrid, kastet all sin raseri på mannen. Jeg vil gå til retten, få tilbake hver krone vi har mistet gjennom årene! Jeg tar barnet hennes, så han ikke blir oppdratt i en så elendig familie!
Ingrid forsto at svigermoren talte tomt, men hun var fortsatt redd. Hun elsket fortsatt sin mann, Bjørn.
Historiene om at Bjørn i hemmelighet var på fest med sin eksKatrine, viste seg bare å være landsbysladder som andre besteforeldre som Sigrid spredte videre.
Uten svigermorens uendelige tunge ville denne mishandlingen kanskje ha vart evig. En dag, i godt humør etter en ny «seier» over svigerdatteren, fortalte hun sine bragder til bestevenninnen Maren, med nye detaljer, og så til en annen venn, og så til sin mann og slik nådde historien om den «klønete svigerdatteren» og den strenge svigermoren hele bygda, helt til den nådde faren til Ingrid.
Faren, en hardarbeidende mann på nesten to meter, brede skuldre, tenkte kort. Han tok med seg en øks, fersk fra vedhogget, kastet av seg arbeidsoveralls, satte seg på sin gamle motorsykkel, en gammel Ural, og uten å si et ord til kona, kjørte til nabobyen for å befri datteren fra den ydmykende fangenskapet.
I mellomtiden eksploderte et ekte skandale i Sigrids hus. Den unge mammaen forlot et øyeblikk den lille gutten Ivar på den nyinnkjøpte, knallgule sofaen for å hente en ny bleie.
Da hun kom tilbake, oppdaget hun en brun flekk under barnet. I svigermorens øyne vokste flekken til en enorm, sort horisont, som om den skulle sluke hele leiligheten. Kvinnan dukket opp som et tordenvær og begynte å skrike på svigerdatteren med full styrke.
Du ødela sofaen! Min favoritt! Vet du hvor mye den kostet? Jeg vil rive deg i stykker og sy deg på ny, så du ikke blir sint!
Jeg fikser det, jeg rengjør alt, prøvde Ingrid å berolige svigermoren med skjelvende hender, og tok en klut.
Hva skal du rengjøre? Den er ny! Hvordan kan du vite? Du har aldri kjøpt noe på egen regning!
Hvorfor er dere så grådig? brøt Ingrid, og i det øyeblikket våget hun å kritisere svigermoren for å ha tilbrakt hele livet på mannens skuldre.
Se på henne! Hvor mange ganger har du stått opp mot svigermoren! Sigrids ansikt ble rødt av raseri.
Så tørk flekken, og så marsjerer du med din sønn! Dere skal bo hos meg og svømme i ekkekoft, til dere lærer å oppføre dere ordentlig!
Ingrid, i tårer, prøvde å fjerne flekken. Den brune smøret på den gule sofaen nektet å gi etter, som om den lo av hennes maktesløse kamp.
Den lille Ivar, som følte morens uro, skrek på full hals; hans gråt forsterket den allerede anspente atmosfæren i huset.
Sigrid sto over Ingrid, kastet ut et strøm av forbannelser. Hun la ikke merke til at en fremmed figur dukket opp i døråpningen. Det var faren til Ingrid, Nikolai. Han sto der som et monument, hånden knyttet rundt øksens trehåndtak.
Et øyeblikk før Sigrid snudde seg, følte hun en tilstedeværelse. Blikket falt på verktøyet.
Hun visste nøyaktig hvor ildfull Nikolai var, og hans bakgrunn, hans betingede dom. Frykten trengte inn i Sigrids hud.
Da han forsto at svikaren hadde hørt nok, og saken gikk mot alvorlige konsekvenser, forsøkte Sigrid å holde ansikt, men stemmen dirret.
Åh, hallo, Nikolai! Jeg prøver bare å oppdra din Ingrid
Jeg har hørt hvordan du oppdrar henne, sa faren med en truende stemme, og gikk inn i rommet i bare sko.
Han løftet øksen over hodet, fikk Sigrid til å knipe øynene sammen, men i stedet for å slå, la han den lett på skulderen og rakte hånden mot datteren.
Kom, Ingrid, du har ingen plass her, sa han og førte henne mot døren.
Stopp, svoger! ropte Sigrid, kom seg etter sjokket, forsøkte å gjenvinne kontrollen. Hva sier jeg til min sønn?
La sønnen din komme til meg. Jeg vil snakke med ham som en mann. svarte Nikolai med et kaldt blikk som talte mer enn ord.
Nikolai tok med seg Ingrid og den lille Ivar. Bjørn nølte lenge med å komme for å hente sin kone og sønn, redd for å møte svigerfaren. Til slutt samlet han mot.
Han og Nikolai snakket lenge. Ingen trusler, ingen rop, men den rolige, solide stemmen til faren og øksen på bordet ga orden til ordene.
Bjørn lovet at de skulle bo selvstendig, at moren ikke lenger skulle blande seg i deres liv, at han ville beskytte dem og aldri såre Ingrid igjen.
Da Nikolai trykket en fast hånd på Bjørns hånd, følte han at spøken med denne mannen var farlig, og at alle løftene måtte holdes.
Fra den dagen unngikk Sigrid Pettersen Ingrid og barnebarnet. Hun hilste ikke på dem, ikke engang på gaten.
Bjørn og Ingrid bodde for seg selv. Alt var i harmoni og forståelse. Kanskje det var svigerfars «råd», eller kanskje ekte kjærlighet
Kjenner du lyst til å lese flere av våre drømmefortellinger? Legg igjen en kommentar og gi oss en tommel opp. Det inspirerer oss til å skrive videre!
