Jeg husker den dagen da datteren til min avdøde mann, Marit, ropte høyt til bror sin: «Du kan ikke bo her lenger, du er ingenting for oss!» hun forklarte for sin bror at jeg måtte flytte ut av huset jeg hadde bodd i femten år.
«Vent litt, Åshild. Det er ikke så enkelt. Hvor skal tante Tora gå hen nå?» protesterte Jarle, min manns sønn, som alltid har virket mer rettferdig og jordnær enn søsteren. Etter femten år sammen med Leif hadde jeg jo begynt å se ting.
Leif var nylig gått bort. Hans barn fra første ekteskap kom på besøk og kastet seg straks over arven. Arven var ikke liten: en enebolig i Oslo, en liten hage ved Østfold, en garasje, og en gammel Volvo med fire sylindere.
Jeg hadde aldri forventet å bli jaget ut så raskt, men ærlig talt hadde jeg aldri gjort noen krav på noe.
Jeg og Pavel møttes først da vi begge var i et høyt livsskifte, med mislykede ekteskap bak oss og barn som vokste opp. Jeg hadde to døtre, Ragnhild og Silje, mens Pavel hadde en sønn og en datter.
Jeg hadde akkurat feiret mitt femtiårs jubileum da jeg sendte den eldre døren Ragnhild ut i giftermål. Hun kom med svigermannen hjem, og den yngre døren Silje var fortsatt ugift. Jeg hadde ingen idé om hvordan vi skulle klare oss i vår lille leilighet.
Kort tid etter møtte jeg Pavel, fem år eldre enn meg og enke i mange år. Hans barn var allerede voksne, gifte seg, og han hadde både sønn og datter som han hadde gitt bolig fordi han selv hadde tjent godt som avdelingsleder i en stor bedrift.
Uten å nøle tilbød han meg å flytte inn på hans landeiendom utenfor Lillehammer. Jeg tenkte meg om, og tenkte: hvorfor ikke? Han var en god mann, og behandlede meg med stor respekt.
Jeg flyttet inn i Pavels røde trehytte med store vinduer. Vi hadde både hage, høner, kaniner, og en periode holdt vi både ku og gris. Barna våre kom ofte på besøk både mine, hans og deres og vi tok alltid imot dem med åpne armer, ga dem kurver fulle av hjemmelagde kaker og ferskt brød.
Vi var aldri formelt gift. I begynnelsen snakket vi om det, men etter hvert ble vi enige om at et papir i passet ikke betydde så mye i vår alder.
Det ble femten vakre år sammen, og jeg har ingen anger.
I denne tiden giftet også den yngre døren Silje seg. Hun og den eldre døren Ragnhild kranglet om hvem som skulle ha rett til leiligheten. Ragnhild, som allerede hadde innflyttet seg, ville verken dele rom med søsteren eller la henne ta med ektemannen sin. Til slutt betalte hun Ragnhild en pengebeløp på 120000NOK til Silje som kompensasjon, og man trodde konflikten var løst.
Et år senere ble Silje skilt, kom tilbake med barnet sitt til leiligheten, og Ragnhild var ikke begeistret. Kranglene startet på nytt. Jeg håpet fortsatt at søstrene skulle finne fred, men det hendte ikke.
Nå er også Leif borte, og jeg må finne meg tilbake til min gamle leilighet. Men jeg vet at der er det trangt uten meg.
«Tante Tora, hvis dere vil, kan du bli her så lenge vi ikke har funnet kjøpere», foreslo Jarle den neste morgenen.
Jeg jublet over hans sjenerøse tilbud, men så kom Marit og presiserte vilkårene: Jeg måtte fortsette å drive gården, men nå alene.
Det betyr at jeg blir deres gratis arbeidskraft, i stedet for å betale leie? Det føles ikke rett. På landet må man klare seg med både jord og dyr, og jeg er ikke lenger ung jeg er sekstifem år.
Jeg står i en vanskelig situasjon. Skal jeg bli og jobbe for barnebarna som kan kaste meg ut så snart de får kjøpere, eller skal jeg vende tilbake til leiligheten som fortsatt står på mitt navn, men hvor jeg også virker overflødig?
Hva skal jeg gjøre? Noen som ser en klarere vei?
Hvis du vil lese flere historier, legg igjen en kommentar og gi en like. Det inspirerer oss til å skrive videre.
