Åshild frøs til med de små, elegante tålene i hendene, og fingrene hennes spredte seg av ren overraskelse. Det trevirkeverktøyet med en dempet klikk falt på den tørre, sprekker fulle jordbunnen. Hun fikk knapt tid til å gispe så kraftig og gjennomtrengende var stemmen som kom bak ryggen hennes. Den knirket som et gammelt tre, men bar med seg en så urokkelig sikkerhet at et kaldt kribling løp nedover Åshilds rygg.
Ingenting vokser i hagen din, kjære, fordi du har en gjest fra den andre siden. Ser du ham? Se deg om, lille venn, vær litt mer oppmerksom sa den ukjente, truende men likevel med et snev av medfølelse, den gråe, faltunge bestemor med øyne som så ut som de hadde bleknet av tid, men som likevel låste inn en skarp innsikt.
Åshild snudde seg sakte, nesten mekanisk, og så med ekte øyne på den lille jordlappen foran det ferske, ettertraktede hjemmet sitt. En uforklarlig melankoli klemte hjertet hennes. Hun hadde sett dette hver dag, men først nå forsto hun alvoret. Rett ved den fine utskårne hagegjerden hun var så stolt av, lå en døde, svidde jordklump.
Ingen gressstrå, ingen blomst, ingen eneste livstegn. Bak huset, i de omhyggelig dyrkede bedene og blomsterbedene, blomstret roser, hortensia strakte seg mot solen, og bringebærbusker grønnet. Kontrasten var både skremmende og unaturlig. Hun prøvde å gi liv til den døde flekken gødslet, løsnet jorden, vannte med tårer som nærmet seg desperasjon men alt var forgjeves.
Midt i denne hagekampen merket hun ikke at den skjeve, sammenkrukkede porten ble besøkt av en tynn, krumlete gammel dame, sliten av år men ikke av ånden.
Du kunne like gjerne ha på deg en ballettkjole til å grave i den svarte jorden, sa bestemor med et nesten usett glimt av spot, men godhjertet, mens hun beundret Åshilds antrekk: en rosa, perfekt tilpasset topp og matchende sykkelshorts av teknisk stoff.
Åshild så instinktivt på seg selv, børstet bort en løs, rødlig hårstrå fra pannen og ble rørt til lett forlegenhet.
Dette dette er en spesiell arbeidsuniform, bestemor. Til hagearbeid. Lett og pustende prøvde hun å forklare, men stemmen var svak. Og naboene vi har et nytt, fint nabolag, folk går alltid pent kledd Ryddig, pen Ingen har bodd her før, alt er fra bunnen av
Bestemor nikket bare, tok sin improviserte stav en slags knippe på en stokk og forsvant langs den sommerlige støvet bak veiendringen. Åshild ble stående alene, med en høylytt, øredøvende stillhet som kun ble brutt av hjertets egen klagende trommeslag.
«Hvordan kan dette skje? tenkte hun febrilsk, mens hun tok av hagehanskene og sjekket den plettfrie manikyren. Hvorfor får en død gjest seg inn i mitt nye, lyse hjem? Hva vil han?»
Heldigvis, før flyttingen fra den travle storbyen til den rolige forstadens stillhet, hadde hun fullført et manikyrkurs. «Nå har jeg alltid perfekte hender», funderte hun med bitter ironi, «og hvis hagen bare kunne være like velpleid uten spøkelser.»
Hverken kjæresten, den travle Kjell, eller han selv fikk høre om den merkelige besøkeren. Hun fryktet hans praktiske, rasjonelle smil. Men tanken sirkulerte igjen og igjen, ble en påtrengende idé. Selv de dyreste, mest moderne gjødslene, nettoppskriftene fra internett og naboenes erfarne råd klarte ikke å vekke liv i den døde jordflaten foran huset; den stod fortsatt som et gravsteinsplate over en død tomt.
Åshild elsket hagearbeidet. Hun hadde gått nettkurs, kjøpt bunker med vakre magasiner, og ble inspirert av hver eneste spirende knop. De første resultatene var lovende, men den forbannede jordklumpen ved inngangsdøren nektet å gi etter, som om en usynlig mur holdt den adskilt fra alt levende.
Kanskje jeg må hyre en kostbar landskapsarkitekt og jordekspert, mumlet hun trist mens hun stirret på det sorte flekket i vinduet. Men hvis den et flyktig gjest virkelig finnes, så vil de sannsynligvis ikke kunne hjelpe heller.
Noen dager senere, etter å ha sett en ny video fra en erfaren hageguru, la hun telefonen fra seg. Natten utenfor var dyp og stjerneløs. Kjell hadde allerede sovnet, snorkende i takt med sine forretningsdrømmer, og Åshild burde egentlig ha vært i seng, men søvnen var en fremmed.
Åh, så varmt Ingen luft å puste, mumlet hun, dro av seg silkekroken og gikk mot den glassdøren som førte ut på den romslige balkongen.
Hun åpnet den stille, steg ut under den kjølige natteluften. Fra andre etasje var den døde jordflekken nesten skjult bak takets takskjegg og et stort lønn. Med et plutselig nysgjerrig sug, klemte hun seg over de kalde rekkverkene for å få et blikk inn i mørket.
Der, i måneskinnets skarpe, krokete lys, vandret en fremmed skikkelse over den tilgraverde, men døde jord. En mann. Han sto med ryggen mot henne, bevegelser sakte, som om han kjempet mot en usynlig motstand. Han tråkket, satte seg på kne, reiste seg igjen, og med den gamle skoens tå tråkket han forsiktig på jorden, på jakt etter noe.
Åshilds hjerte slo som en tromme, så kraftig at hun ristet. Hun stirret inn i mørket, og jo lenger hun så, jo klarere så hun at noe var galt. Mannen var halvt gjennomsiktig; månens lys snek seg gjennom den tynne kroppen hans, kledd i en gammeldags dressjakke. Bevegelsene hans var ikke bare trege, men også unormale, fri for jordens tyngdekraft han var ikke et levende menneske.
Panikken krøp opp i beina, en svart, klebrig bølge truet med å kvele henne. Hun stod på kanten av balkongen, klar til å falle ned på de skarpe steinene nedenfor, men akkurat da vendte mannen seg.
Han så rett på henne med et ansikt som syntes hogget ut av blekt marmor alvorlige, krøllete moustasjer, rett delte hår, og tomme, mørke øyne.
Plutselig strakte han ut armene, som om han prøvde å nå henne gjennom avstanden, for å gripe henne i halsen med iskalde fingre. Åshild følte hans skremmende, døde ansikt nærme seg, og i et kort, kvalt stønn ristet hun seg fra rekkverket og stupte bakover, rett inn i soverommet på den kalde gulvet.
Det viste seg overraskende lett å finne den gamle damen. Åshild var sikker på at en slik kvinne ikke kunne bo i deres nybyggte, sterile hytteby. Hun tenkte at hun måtte lete etter henne bak broen, i den gamle, sovende landsbyen. En rask samtale med de lokale bestemorene på kvernbrua gav svaret: de visste nøyaktig hvor hun bodde.
Åshild parkerte sin lille bybil ved den falleferdige, ubehandlede hytta med slitte trekker. Porten henge på en rusten lås, så hun bestemte seg for å ikke banke.
Bestemor! ropte hun forsiktig gjennom sprekken i gjerdet. Er du Vilde? Jeg heter Åshild! Du snakket i forrige uke om hagen min om gjesten
Døren knirket, og den samme gamle damen trådte frem. Hun så på Åshild med et kritisk blikk, og mumlet:
Åh, Jesus, du har på deg som på et fyrverkeri sa hun stille, men tydelig, mens hun gransket den chiffonkjolen og de høye hælene. Så viftet hun bort dem. Kom inn, men pass på så du ikke knuser hælene på gulvet! Hva vil du ha?
Åshild trådte inn og følte en klump i halsen.
Han han kommer virkelig. Jeg så ham i går natt stemmen hennes dirret. Jeg tenkte, om du ser slike ting og ikke er redd, så må du jo ha sett dem før. Kanskje du vet hvordan man får ham bort? hun knyttet nevene, og manikyren blinket i svake lys.
Jeg trodde du visste Ja, du tenkte rett, jente, nikket den gamle, og i øynene hennes skimtet noe ulesbart. Vil du at jeg skal drive ham bort?
Åshild nikket hjelpeløst, og i panikk åpnet hun den elegante lærvesken og trakk fram noen store, knitrende kronesedler.
Jeg vet ikke hvor mye det koster. Jeg er ikke grådig, ærlig! Om du trenger mer, kjører jeg til minibanken og henter! Bare si pris.
Vilde, som ble kalt Vilde Haug, så på pengene, så Åshild rett i øynene, og med et mykt blikk sa hun:
Nok, sa hun lavt og mildt. Jeg hjelper deg. Kom, sett deg, jeg lager litt te. Hun så bort, litt flau. Beklager, jeg har ingen te. Den gikk tom i går, og butikken er flere mil unna.
Åshild satte seg på en slitt stol og så seg rundt i det sparsomme rommet: et rent, men gammelt gardin på vinduet, et bord uten duk, en ødelagt skapdør med tomt rom bak. En gjennomsiktig sukkerskål var tom, og en flettet brødkurv stod tom og forlatt. Rommet var fattig, tomt og ensomt.
Hent en flaske fra kjøleskapet, den er klar, ropte Vilde fra et annet rom. Jeg har laget en urtemedisin selv. Litt bitter, men gir styrke.
Åshild åpnet den knirkende kjøleskapet. Hjertet hennes sank enda mer. Der lå en halv liter med uklar væske, tre egg, en tom krukke med surkål og en slitt, hul smørekrukke.
«Herregud tenkte hun med en plutselig smerte. Hun lever i så fattigdom, og jeg ankommer i en dyr bil med silke på kroppen.»
Fant du det? ropte Vilde.
Ja, bestemor Vilde, jeg kommer straks!
Vilde rakte frem en liten, tettpakket pakke av gammel avispapir, bundet med en stram snor.
Her, grav dette på hagen din. Ikke dypt, bare med spadestikket. Etter tre dager vil gjesten din forsvinne. Det er bare urter, tørre greiner og bær, spådd til godt. Smaker du på teen?
Åshild tok en slurk av den bitre, men aromatiske drikken.
Den er god, smilte hun oppriktig, og takket. Kan jeg også tilby deg noe? Jeg kjøpte så mange ting før jeg flyttet to pakker med sjokolade, te, kaker Kanskje du trenger noe?
Uten å vente på svar, løp Åshild ut, kom tilbake med en enorm pose, og begynte å legge ut innholdet på bordet mens hun snakket uten stopp:
Sololje hvorfor tok jeg to? Jeg lager alltid to porsjoner for Kjell, han har mageplager Te åh, svart, men vi drikker grønn Søtsaker jeg elsker, men jeg prøver å gå ned i vekt Sjokolade er overalt hjemme Kaker du liker kjeks til te? Pølse åh, jeg så så mye! Fryseren er full! Skal jeg la det stå? Ris, grønn bygg Jeg har gått på kurs i sunn mat, så dette er alt jeg kjøper nå
Hun la maten pent på kanten av bordet, men våget ikke å se på Vilde. Hun var redd for at bestemor skulle tro det var en veldedighetshandling fra en rik nabo og bli fornærmet.
Men da hun endelig løftet blikket, så hun tause, lyse tårer trille nedover Vildes kråkeskråpe. Vilde tørket dem med et lite lommetørkle.
Takk, datter, hvisket hun så stille som bladene som rasler utenfor.
Det er jeg som takker, pustet Åshild lettet, og ristet på skuldrene, som om hun ikke hadde sett tårene. Jeg skal redde hagen! Men hvis du ikke har noe imot det, kan jeg komme på besøk igjen? Jeg er nysgjerrig på deg.
Hun gravde ned den lille pakka på det avtalte stedet. Den nakne mannen med moustasjer ble aldri sett igjen. Nøyaktig en uke etter Vildes ord, brøt de første skyggespringende spirer gjennom den tidligere døde jorden: løvetann, en liten gresslette. Åshild gråt av glede, for dette betydde at jorden hadde fått liv igjen.
Den samme dagen gikk Vilde, med en stokk i hånden, langs en gammel, forlatt kirkegård. Hun nikket til en usett, gammel bekjent, og stoppet ved en enkel, ubemerket gravstein. På den sprukne, grå steinen kunne man skimte et gammelt fotografi av en mann med store moustasjer.
Takk, Petter Ståle, sa hun lavt mens hun knelte og ryddet bort tørr gress rundt. Du hjalp meg, jeg hjelper deg. La det bli rent og pent. Du kan hvile nå. Takk.
To uker senere banket Åshild forsiktig på Vildes dør. Da hun hørte en raspende «Kom inn!», trådte hun inn med den tunge, fulle vesken ved føttene.
Vilde, det er jeg, Åshild! Hei, jeg har kommet på besøk som lovet.
Velkommen, velkommen, kom den litt friskere Vilde ut, som om hun hadde fått litt nytt liv. Så, er din nattlige gjest borte?
Ja, tusen takk! Alt vokser! Åshild begynte entusiastisk, men stoppet så og pekte på vesken. Jeg har med meg noen ting. Jeg gikk på interiørdesign, men det passet ikke. Jeg har kjøpt masse unødvendige ting: gardiner som ikke passer, håndklær, pledd, servise Kanskje du vil ha det? De vil passe fint i ditt koselige, landlige hjem, med blåklokkemønstre på tallerkenene.
Hun rev opp vesken igjen og viste frem hver eneste gjenstand, forklart med et lite skamfullt smil at hun ikke ville at Vilde skulle tro hun handlet av medlidenhet.
Vilde så på den ivrige kvinnen, men ansiktet hennes ble stadig mørkere. Til slutt sank hun tungt ned på en krakk, laOg så, mens Åshild forsiktig plasserte den siste grytekluten på den knirkende hylla, lukket Vilde døren med et smil og mumlet: «Endelig har jeg noen som kan holde både spøkelser og kjøkkenredskaper i sjakk».
