Vi flytter inn i leiligheten deres — Oda har en super leilighet midt i byen. Nyoppusset, det er bare å flytte inn og nyte livet! — Leiligheten passer jo fint for en singel jente, – Rasmus smilte overbærende til Inger, nesten som til et barn. – Men vi planlegger jo to, helst tre barn. På rappen, en etter en. Det er bråkete i sentrum, dårlig luft og ingen parkering. Og viktigst av alt – bare to rom. Her hos dere er det tre, og området er stille, barnehagen i bakgården. — Nabolaget er virkelig bra, – bekreftet Sigurd, fortsatt litt usikker på hvor dette samtalen førte hen med svigersønnen. – Det er jo derfor vi slo oss ned her. — Nemlig! – Rasmus knipset med fingrene. – Jeg sier til Oda: Hvorfor trenge oss inn på få kvadratmeter når løsningen ligger her? Dere er bare tre – du, Inger og datteren – dere har jo altfor mye plass. Et rom bruker dere jo aldri, der står bare en masse ting lagret. Mens for oss er det midt i blinken. Inger prøvde å få støvsugeren inn i det smale skapet i gangen. Støvsugeren strittet imot, slang slangen rundt kleshengere, og ville slett ikke på plass. — Sigurd, kan du hjelpe meg! – ropte hun inn i stua. – Enten har skapet krympet, eller så har jeg glemt hvordan man stabler ting. Sigurd kikket ut fra badet – han hadde akkurat fikset vaskekranen. Rolig og alltid litt langsom, han var den rake motsetningen til sin kone. — Jeg fikser det, Ingern. Gi hit den. Han tok støvsugeren med ett rykk og satte den på plass i skapet. Inger pustet ut og lente seg mot dørkarmen. — Forklar meg hvorfor vi aldri har plass til noe. Stor leilighet, tre rom, men når det skal ryddes, føles det som vi må bære alt ut på gata. — Det er arveinstinktet ditt, vet du, – lo Sigurd. – Hvorfor har vi tre serviser? To av dem bruker vi bare til jul. — De får stå, det er minner. Det er tross alt farmors leilighet. Etter at vi gifta oss delte Sigurds foreldre opp arven på rettferdig vis: Sønnen fikk denne store treroms gamle blokkleiligheten i rolig strøk, farmors, og søstra Oda fikk en toroms i hjertet av byen – midt i “Kvadraturen”. Verdien var omtrent lik. Fem år var alt harmonisk, ingen misunnelse. Inger trodde idyllen skulle vare evig, men… * Ryddingen var gjort, huset strøkent, de satt og hvilte. TV-en var akkurat skrudd på da det ringte på døra. Sigurd åpnet. — Søstra mi og typen hennes, – sa han til Inger etter å ha sett i dørøyet. Først suste Oda inn. Etter henne kom Rasmus med tunge steg. Inger hadde bare hilst på Rasmus noen få ganger; Oda hadde møtt ham for et halvt år siden på treningssenteret. Rasmus hadde Inger aldri likt – arrogant og selvgod. Han så ned på både henne og Sigurd. — Hei, – Oda ga sin bror en klem, smatte et kyss på kinnet og omfavnet Inger. – Vi var tilfeldigvis i området, tenkte vi skulle stikke innom. Vi har nyheter! — Sett dere ned, når dere først er her. Nyheter liker vi, – Sigurd nikket mot kjøkkenet. – Vil dere ha te? — Bare et glass vann, – sa Rasmus, og fulgte etter verten inn. – Vi har noe viktig å snakke om, Sigurd. Egentlig ikke “tilfeldigvis”. Vi har en sak. Ikke stress med te. Sett deg ned. Inger ble urolig – hun likte ikke Rasmus sin tone. Hva skulle dette bety? — Ja, kom igjen, – trakk Sigurd på skuldrene. Oda lot som hun ikke var til stede – hun bladde på mobilen, og overlot ordet til typen. Rasmus kremtet. — Altså. Vi har levert søknad – det blir bryllup om tre måneder. Så jeg har store planer for vår fremtid. Familieliv, langt og lykkelig sammen. Vi har diskutert boligsituasjonen… Så: Vi flytter hit, og dere flytter inn til Oda! Inger ble sjokkert. Hun så først på mannen, så på svogeren, men Oda bladde fortsatt på Instagram. — Rasmus, beklager, men – Sigurd rynket pannen, – hva antyder du egentlig? — Jeg antyder ikke, jeg foreslår en praktisk løsning. La oss bytte! Vi flytter hit, dere til Odas leilighet. Oda er helt enig. Vi synes begge det er rettferdig. Inger var i sjokk, igjen. — “Rettferdig?” — spurte hun. — Rasmus, er du seriøs? Du trasker inn hos oss og synes vi skal flytte fordi dere vil ha barn? — Ikke vær så krass, Inger, – Rasmus rynket på nesa. – Jeg tenker bare fornuftig. Dere har ett barn, og vil vel ikke ha flere. Så hvorfor all den plassen? Det er ikke rasjonelt. Vi har muligheter – barn i vente. — Muligheter? Hør på typen! – utbrøt Inger. – Sigurd, hører du dette tøvet? Sigurd løftet hånden for å roe kona. — Rasmus, du glemmer kanskje at denne leiligheten fikk jeg av foreldrene mine. På samme måte som Oda har sin. Vi pusset opp her over fem år, har lagt ned masse arbeid. Dattera har sitt rom, vennene sine her. Og nå skal vi bare flytte inn til sentrum fordi det passer deg? — Slapp av, – Rasmus lente seg bakover. – Vi er jo familie. Oda er blodet ditt! Er du ikke bekymret for henne? Dessuten, jeg tilbyr actualt bytte. Dere får bolig i et eksklusivt strøk, faktisk verdt mer. Jeg har sjekka. — Så nå er du knapt gift, men allerede ute etter leiligheten min! – lo Sigurd. Oda så opp fra mobilen. — Åh, kan dere ikke slutte da? – hun sukket. — Rasmus vil bare det beste. Det blir trangt når barna kommer, og dere har jo plass nok, korridoren deres er jo svær! Mamma har alltid sagt at familie er viktigst. Har du glemt det, Sigurd? — Mamma snakket om omsorg, ikke om å kaste hverandre ut av hjemmet! – sa Inger bestemt. – Skjønner du hva Rasmus sier? — Han sier det som er nødvendig, – Oda blunket forvirret. – Vi trenger det mer. Et rom bruker dere jo aldri. — Det er ikke “ekstra”! — nesten ropte Inger. — Det er hjemmekontoret mitt! Det er der jeg jobber, hvis du har glemt det! — Du “jobber”? – fnyste Rasmus. – Legger ut bilder på internett, mener Oda. Kan vel sitte med laptopen på kjøkkenet, det er ikke hele verden. Sigurd reiste seg sakte. — Sånn, – sa han stille. – Samtalen er over. Ut. Begge to. — Hæ? – Rasmus ble sittende. – Vi kom jo for å snakke familie, på ordentlig. — Ordentlig? – Sigurd kom bort til bordet. – Du kommer hit og forlanger boligen min, nedlater deg til kona mi og bestemmer over dattera mi? Har du i det hele tatt anstendighet? — Anstendighet? – Inger stilte seg inntil Sigurd. – Dette er ren frekkhet. Fyren har ikke engang forlovet seg, men skal allerede dele ut arven! Oda, vet du hvem du drar med deg inn i familien? Han kommer til å kaste deg ut først! — Si ikke sånn om ham! – Oda reiste seg også. – Rasmus bryr seg om meg! Om oss! Dere… dere bare klamrer dere til deres komfort. Sitter der og nekter å hjelpe. Er du bror eller ikke! — Egoisten her er din kommende mann, – Sigurd pekte mot døra. – Siste beskjed: ut. Og glem alt snakk om å bytte. En gang til, og vi kutter all kontakt. Rasmus reiste seg, rettet på skjortekragen uten å vise tegn til anger. — Synd, Sigurd. Jeg trodde vi kunne bli enige. Men hvis du skal være så steil… Oda! Vi går. Da døra smalt bak dem, sank Inger i sofaen, rystet. — Hørte du det der? – Hun så sjokkert på Sigurd. – Hvor kommer sånn frekkhet fra? Sigurd var taus. Han sto ved vinduet og så ut på at Rasmus eplekjekt åpnet bildøra og irettesatte Oda. — Vet du hva det verste er? – sa han lavt. – Oda tror virkelig han har rett. Hun har alltid vært litt naiv, men så naiv? — Han har hjernevasket henne! – Inger reiste seg. – Vi må ringe mamma. Foreldrene dine bør vite hvilke ideer svigersønnen har! — Vent, – sa Sigurd og hentet frem mobilen. – Jeg ringer søstra mi først, uten han pavens nærvær. Han ringte. Det tok lang tid før Oda svarte, hun gråt. — Hallo! – hikstet hun. — Oda, hør her, – stemmen til Sigurd var bestemt. – Er du med han nå? — Hva så om jeg er? — Hvis han er der, sett på høyttaler. Jeg vil han skal høre. — Jeg er alene, – gråt Oda. – Han slapp meg av på dørstokken og dro. Sa han måtte kjøle seg ned, for min familie er bare selvopptatte egoister. Sigurd, hvorfor er dere sånn? Han ville jo bare ordne ideelt for oss… — Oda, våkn opp! – ropte Sigurd. – Ideelt? Han kom for å presse til seg leiligheten vår! Forstår du at det er din arv også? Han tar seg til rette uten å spørre. Hadde han sagt noe til deg om “byttet” før vi satt oss sammen? Det ble stille i telefonen. — Nei, – svarte Oda til slutt. – Han sa han hadde en overraskelse. Hadde funnet ut av hvordan det ville bli best for oss. — For en overraskelse. Han bestemte alt over hodene på oss. Du, Oda – vet du hvem du skal gifte deg med? Han er bare en snylter. I dag leilighet, i morgen synes han bilen din er for liten, og neste uke skal foreldrene dine skrive over hytta fordi “frisk luft” er nødvendig for ham. — Ikke si sånn… – Oda snufset fortvilet. – Han elsker jo meg. — Hadde han elsket deg, ville han ikke satt oss opp mot hverandre. Han lager jo konflikt her! Inger er fortsatt helt ute av seg. Ser du ikke hva han prøvde på? — Jeg skal snakke med ham, – sa Oda usikkert. — Gjør det. Og tenk deg om før du gifter deg. Sigurd la på og kastet mobilen i sofaen. — Hva sa hun? – spurte Inger. — At hun ikke visste noe. “Sørprisen” var Rasmus sitt påfunn. Inger smilte bittert. — Typisk en sånn type, han flytter folk rundt som brikker. Kvadratmetre hit, mennesker dit. Æsj, så kvalmt. — Det går nok fint, – Sigurd la en arm om skuldrene hennes. – Her flytter vi ingensteds fra. Men jeg synes synd på Oda. Dette kan bli tøft for henne. * De verste fryktene til Sigurd og Inger ble ikke innfridd – bryllupet ble det aldri noe av. Rasmus dumpet Oda den samme kvelden. Oda, gråtkvalt, kom til broren og fortalte hva som hadde skjedd. Rasmus kom og begynte å pakke sakene sine. Oda spurte hva som foregikk. Rasmus forklarte at han ikke ville ha noe mer med så “gjerrige” folk å gjøre. — Sier at han ikke trenger familie som dere, – hulket Oda. – At dere ikke kan stilles oppå noe. Han mente dere aldri ville passe barna våre i helgene, eller låne oss penger om vi trengte det. — Oda, dette må du ikke være lei for! – sa Inger. – Du fortjener bedre enn ham. Du kan ikke stole på en som bare tenker på seg selv. Bare glem ham! Oda sørget noen måneder, men kom seg videre. Innsikten kom etter hvert. Hvordan hadde hun ikke sett hvem han egentlig var? Hadde hun giftet seg med han, ville livet blitt et eneste langt mareritt. Skjebnen beskyttet henne, ikke annet.

Author Fame LovingViews 12

25. mars

Det har vært en rar dag. Jeg har kjent litt på uro en stund nå, men i dag ble det hele satt på spissen. Jeg må skrive det ned, for tankene surrer og jeg trenger å få dem ut.

***
Vi har alltid tenkt at vi er heldige som har fått denne leiligheten. Tre rom, god plass, stille gate på Grünerløkka, kort vei til skole og barnehage. Jeg elsker det store gamle skapet i gangen, selv om jeg stadig vekk krangler med vaskemaskinen som aldri vil inn der den skal. Dag tok den til slutt, som han alltid gjørrolig, tålmodig, som den rake motsetningen til meg.

Hvorfor har vi egentlig aldri plass nok? spurte jeg, mens jeg støttet meg til dørkarmen. Det er jo tre rom her, likevel føles det overfylt når vi rydder.

Du har litt samlemani, smilte Dag. Tre serviser? Vi spiser jo av det samme to ganger i året.

De skal stå, svarte jeg. Det er minner fra mormor sin bolig.

Det ordnet seg alltid, tenkte jegfordelingen av arven var rettferdig: denne treromsleiligheten fikk vi, og Dags søster, Ragnhild, fikk den flotte toromsleiligheten nede ved Karl Johan. Ingen misunnelse, bare et stille samvær i fem år. Jeg tenkte naivt at det skulle fortsette slik.

***
Vi var akkurat blitt ferdig med vår lørdagsvask. Jeg ramlet ned i sofaen, og endelig fikk vi satt på TV-en, da det ringte på døren. Dag åpnet, og der sto Ragnhild med forloveden sin, Amir.

Jeg hadde ikke møtt Amir mange ganger før. Ragnhild fant ham visst på Sats for et halvt års tid siden. Han virket alltid litt ovenpå, snakket i store bokstaver og lot aldri til å synes noen helt på høyden med seg selv.

Hei på dere! ropte Ragnhild muntert. Hun var innom sånn i farten, mente hun, og de hadde forresten nyheter.

Ja, kom inn, sa Dag og vinket dem til kjøkkenet. Vil dere ha kaffe?

Bare vann, tak, svarte Amir alvorlig. Det er egentlig derfor vi kom, vi må prate litt.

Jeg kjente uroen snike seg tilbake. Hva skulle dette bety?

Amir tok en slurk vann, så så han på oss:

Vi har sendt inn søknad om vielse. Det blir bryllup om tre måneder. Saken er den at vi har tenkt mye på bosituasjonen. Vi bør flytte inn i denne leiligheten, og dere kan ta over Ragnhilds på Karl Johan.

Jeg mistet nesten pusten. Jeg så på Dag, men han satt bare stille.

Hva mener du egentlig? spurte han.

Jeg mener at vi bytter, sa Amir. Det er jo mer fornuftig. Vi vil ha plass til barn, gjerne tre. Deres jente blir ikke flere. Hva skal dere med så mye plass da?

Fordi dette er hjemmet vårt! Tiril har rommet sitt her, hun har venner i bakgården, sa Dag. Og denne leiligheten fikk jeg av foreldrene mine, du fikk din, Ragnhild. Vi pusset opp alt selv.

Men dere blir jo sittende på en hel del kvadratmeter dere ikke trenger, sneiet Amir. Og jeg har regnet litt, dere vinner faktisk på det økonomiskKarl Johan er tross alt dyrere per kvadratmeter.

Nå kjente jeg hjelpeløsheten. Også Ragnhild, som etter hvert tok blikket bort fra mobilen sin:

Vi tenker bare at dette er rettferdig, sa hun. Her er jo til og med plass til å spille fotball i gangen!

Jeg ble så sint, såret hun snakket om vår stue som om det var en gymsal!

Ragnhild, det dere gjør nå er urimelig, sa jeg høyt. Dette er mitt hjem, mitt arbeidsrom. Jeg jobber her!

Amir fnyste. Litt blogging på nett, mente Ragnhild sa, det kunne jeg da gjøre på kjøkkenbordet.

Dag reiste seg, stille og bestemt:

Nå er det nok. Dere får gå. Vi skal ikke bytte.

Amir lente seg frem mot ham: Virkelig, Dag? Du er da ikke redd for å hjelpe søsteren din?

Tårene spratt nesten i øynene mine. Jeg så hvordan Ragnhild kokte av skuffelseeller var det fornærmelse? Hun sa vi var smålige, at vi tviholdt på våre egne skinn.

Det er han som er grådig, svarte Dag, og viste dem ut. Ikke kom her og del opp livet vårt.

De gikk, døra smalt. Jeg sank ned på sofaen. Hele kroppen ristet. Hvor fikk de motet fra? Hvem tror Amir at han er?

Dag sto stille i vinduet, så ned mot gata hvor Amir fortsatt bablet irritert til Ragnhild. Det var verre enn jeg kunne forestille meg.

Vet du hva som er verst? spurte Dag lavt. Ragnhild tror virkelig at han har rett.

Han fyller hodet hennes med tull, svarte jeg. Vi må snakke med moren din. Eller, kanskje du bør ringe Ragnhild direkte først?

Dag fant telefonen, ringte henne. Det tok lang tid før hun svarte, og jeg hørte straks at hun gråt.

Hei, sa hun hult. Amir slapp meg av utenfor blokkene og stakk. Han mente visst at vi var håpløse.

Dag snakket rolig med henne, sa klart fra at dette ikke handlet om å være smålig, men om respekt. At Amir aldri hadde nevnt denne “planen” for henne før det kom som et sjokk på oss alle.

Det ble stille i den andre enden.

Jeg skal snakke med ham, sa hun til slutt. Og tenke meg om.

Da Dag la på, så jeg i øynene hans at han var såret. Hun visste ikke engang om dette på forhånd. Amir hadde planlagt det som «en overraskelse».

Jeg lo tomt. For en fyr. Går inn her og tror han kan flytte folk som brikker på et sjakkbrett, tenkte jeg. Skrekkelig.

Vi gir ikke fra oss leiligheten, sa Dag bestemt, og klemte meg. Men Ragnhild… hun kommer til å få det vondt.

***
Det gikk bedre enn fryktetde rakk aldri å gifte seg. Amir slo opp samme kveld. Ragnhild kom gråtende til oss, fortalte at Amir sa at så «gjerrige» slektninger ville han ikke ha.

Han klagde over altat vi ikke kom til å stille opp for dem, at vi ikke ville være barnevakt i helgene, at vi aldri ville hjelpe økonomisk. Det var til å riste på hodet av. Jeg trøstet henne, sa at en slik mann ikke var noe å samle på uansett.

Hun var knust en stund, men hun reiste seg. Nå, flere måneder senere, begynner hun å se det hun ikke så før. Akkurat nå kjenner jeg en stor lettelse over at livet tok affære før hun rakk å rote seg vekk for godt. Hjertet mitt verker for henne, men jeg vet hun klarer seg. Familie betyr alt, men det betyr også å ta vare på seg selv.