Kom med meg! Jeg har et gårdsplass uten hund akkurat nå. Du kan passe på som en god vakthund jeg lover å være snill! Jeg satte meg på sykkelen og tråkket av gårde mot bygda. På veien så Olav den gamle bonden seg rundt flere ganger, men ingen løp etter ham.
Hun var en såkalt «ensom» hund På samme måte som folk kan bli kalt ensomme, var hun det også.
For lenge, lenge siden, da Olav dro ut i skogen for å plukke tjære og bær, fant han en valp en liten tenåring. Bare Gud vet hvordan den lille krabaten endte opp i den dype skogen.
Den sto og vandret i stillhet mellom trærne. Den var ikke bundet, bare en liten våt knøtt etter regnet. Olav rynket pannen og gikk nærmere.
Den var klønete, ikke særlig pen Men likevel Han så inn i de brune øynene hennes. Øynene til en valp? Nei, øynene til et klokt dyr. Olav tenkte seg om.
Kom med meg! Jeg har et gårdsplass uten hund akkurat nå. Du kan være en god vakthund jeg vil ikke skade deg!
Olav satte seg på sykkelen og syklet mot bygda. På veien så han seg bakover flere ganger, men ingen fulgte ham. Etter hvert glemte han helt den skogsmøtet.
Han satte i gang på gården. Gården var ikke liten: tre små griser, en svin med ti smågrisunger, en ku som het Milka, ti høner, seks ender med sine andunger, og katten Pus.
Olav rullet en sigarett han var jo aldri så glad i butikkvarer åpnet låven og tenkte å slappe av på benken ved huset. Plutselig fikk han øye på noe.
De brune øynene så på ham. De så så nøye så merkelig at Olav ikke visste hva han skulle gjøre.
Skal du bli i gårdsplassen? Etter en lang pause bjeffet valpen bakover og forsvant i mørket.
Det varte ikke en dag eller to De brune øynene fulgte ham hver kveld, som om de vurderte ham, som om de lette etter en sjel som liknet dem selv
En sommermorgen da Olav satt på benken og rullet sigaretten, kom «hun» gående. Hun snuste på ham og la seg ned ved føttene hans.
Olav var ikke en særlig kjærlig fyr; han behandlet dyr som om de var forbruk. Ikke at han hadde talt opp hvor mange svin, kyr, høner og andre dyr han hadde slaktet gjennom årene
Han trengte en hund til å vokte, katter til å fange mus. Han kunne knapt huske hvor mange hunder som hadde forsvunnet fra hans minne forgiftet, døde av sykdom Huset hans stod med en tom hundehus på gårdsplassen.
Tidlig på sommeren begynte vinden å uroe seg. Veterinæren sa det var flått. Men ingen ble så lei seg i bygda. Olav var en hard, sta mann.
Kona hans, Kari, var enda hardere. Åh, den gamle kjerringa hadde et temperament som en storm. Hele bygda husker fortsatt da hun slo en kalv med en knyttneve fordi den lekte og hoppet rundt da hun kom hjem fra butikken.
Olav tok en sigarett og så på valpen som lå ved føttene hans. De brune øynene fulgte ham nøye.
Så, du, kjæledyr, ser ut til å ville bli hos meg? Da hører du etter Jeg skal mate deg to ganger om dagen, så mye som Gud vil Jeg gjør deg ingen vondt. Det er et varmt hus. Jeg slipper deg av og til ut om natten i noen timer Du skal vokte gården! Ingen skal gå forbi uten å bli redd! Hvis du er med, så kom med meg!
Slik begynte hun et nytt liv. Olav kalte henne Tiril. Hvor han hørte dette vakre navnet, forblir en gåte for oss. Nå hadde Tiril et varmt hus, en stor gård og en lenke.
Årene gikk, og den klønete valpen vokste til en enorm, vakker og sterk hund som alle i bygda fryktet. Det gikk rykter om at Tiril kanskje hadde ulveblod i seg.
Hun var både fryktinngytende og uvanlig. Hun oppførte seg ikke som en vanlig hund ingen logrende haler, ingen slikkende hender.
Når Olav, Kari eller andre slektninger kom nær, lå Tiril rolig og så på dem med de kloke øynene sine.
Men fremmede var hun klar til å rive dem i biter Hun bjeffet nesten aldri. Hun knurret og den knurringen var skremmende, men kun på dagtid. Derfor flyttet de hundehuset fra gårdsplassen til hagen, så naboene ikke skulle snuble i låven.
Om natten lot Olav henne av og til gå fra lenken med ordene:
Jeg er tilbake om tre timer, så du må være her! Se, melkerne er redde for å gå til melking om morgenen på grunn av deg! Ikke ta på noen! Tre timer!
Hun bite aldri noen, skremte aldri noen. Kanskje hadde hun andre interesser Men når Olav kom tilbake, fant han henne alltid i hundehuset, og han respekterte henne for det.
Man må også si at Tiril fikk valper jevnlig, som naturen tillater. Merkelig nok, selv om bygda var redd for henne, sprøytet valpene seg som varme pølser.
Folk fra andre bygder kom for å kjøpe valper. De var redde for Tiril, men de respekterte henne De ville ikke skade henne uten grunn.
En vanlig sommerdag etter frokost lå Tiril fredelig ved hundehuset, solte seg og så med det ene øyet på lille Maria som lekte i sandkassen under den store eika ved låven, og med det andre øyet på bestemor Kari som jobbet i hagen.
Maria var bare tre år gammel, og foreldrene hennes tok henne med til bygda i helgene. Så løp hun rett mot Tiril, med armene spredd:
Tiril!!! Tiril!!!
Hundens hjerte svulmet av glede og kjærlighet for dette lille menneske! Så den dag fulgte Tiril med øynene Maria, Kari og den lille sovnet.
Plutselig våknet hun av at noen kloet hardt i nesen med klør. Tiril åpnet øynene. Katten Pus satt foran snuten hennes og hveset:
Gjør noe! Maria holder på å drukne!
Tiril så over gjerdet. Maria var ingen vei. Ikke i sandkassen, ikke på husken, ikke ved treet. Tiril så på katten.
Hun er ved dammen. Hun har mistet badedrakten! Hun hopper etter den! Hjelp meg! Ingen hører meg! Åååå
Tiril skrøt ut! Hun bjeffet så høyt hun noen gang hadde gjort. Hun hoppet, rev seg løs fra lenken, løp mot dammen.
Kari så opp og tenkte:
Denne hunden er helt gal og fortsatte å jobbe med kål.
Tiril ulte så høyt at hele bygda hørte det. Ulten var så skremmende at håret stod rett opp på hodet til alle som hørte den.
Kun da Kari forsto at noe fryktelig hadde skjedd, løp hun for å finne Maria. Naboene kom også ut fra husene sine.
Til slutt ble Maria funnet i siste sekund, trukket opp fra den lille dammen nær husene.
Det ble stor oppstandelse i bygda. Ambulansen kom, foreldrene til Maria gråt og jublet på samme tid.
Om kvelden roet alt seg, og en delegasjon kom til Tiril: faren til Maria, Lars, hans kone og den gamle Olav.
Lars satte seg på huk foran hunden og sa:
Tusen takk for at du reddet datteren min! Jeg vil aldri glemme dette! Jeg ber deg, la oss ta deg med hjem! Jeg har et hus i byen. Du får en stor innhegning. Jeg skal mate deg godt og gå turer med deg hver dag!
Tiril så på ham med de brune øynene og var stille. Så la hun hodet på skulderen hans i noen sekunder
Deretter gikk hun tilbake til sin eier, Olav. Hun krøp inn ved føttene hans, og han stod som en statue, usikker på hvordan han skulle reagere på den kjærligheten. Bare en dråpe tårer trillet nedover hans kinn.
Ha en fin dag, folk! kunne du si, mens du ser på denne historien.
Håper du likte den, så gi en tommel opp og legg igjen en kommentar!
