Det var aldri Oline som hadde tenkt på å invitere Sverre inn i sitt hjem. Å date var én ting, å dele tak under samme tak en helt annen. På lørdag ventet Oline på Sverre for deres vanlige spasertur. Da hun åpnet døren, ble hun møtt av synet av ham med to store kofferter i armene.
Sverre stod i entreen, pustet tungt og så forvirret på de mange pakkene.
Sverre, hva i all verden har skjedd? spurte Oline med en stemme som dirret av både overraskelse og bekymring.
Oline, kan jeg komme inn? Jeg forklarer straks, svarte han, og de gikk sammen inn i stuen. Sverre plasserte koffertene i gangen og sank ned på sofaen.
Du forstår, leietakerinnen i leiligheten min har bestemt seg for å selge den. Hun ga meg en uke på å flytte ut.
Så hva gjør du nå?
Jeg har ingen andre tak over hodet. En ny leilighet finner du ikke over natten, og sparepengene mine er knappe.
Oline så på koffertene, og et støt av forståelse slo gjennom henne.
Sverre, jeg har tenkt på dette. Vi har vært sammen i seks måneder, kjenner hverandre godt. Hva om vi bare … lever sammen?
Sammen? gjentok hun, nesten i en hvisking.
Ja. Du har en treromsleilighet i et rolig nabolag på Østkantens vei. Jeg er ikke en hjemløse; jeg jobber fortsatt, og kan bidra til husleien og matbudsjettet.
Men vi har aldri snakket om dette før.
Hvorfor skulle vi planlegge alt på forhånd? Livet har jo allerede gitt oss svarene.
Oline kjente panikken bygge seg opp. Hun var ikke klar for et slikt sprang.
Jeg trenger tid til å tenke.
Tenke? Vi elsker jo hverandre.
Å elske og å bo sammen er to helt ulike ting.
Hvorfor da? I vår alder må vi bestemme oss.
Bestemme oss om hva?
Om forholdet. Når vi møtes, burde vi også bo sammen.
Hun kastet et blikk på koffertene som sto som stille vitner i gangen. Det virket som om Sverre allerede hadde tatt beslutningen for dem begge.
Hva om jeg er imot?
Imot hva? Imot lykke?
Imot at noen kommer inn i hjemmet mitt med bagasje uten å spørre.
Oline, jeg er ikke ondsinnet. Omstendighetene er bare sånn de er.
Omstendighetene er ikke tilfeldige. De blir skapt av mennesker.
Hva mener du?
At du burde ha snakket med meg før du kom med koffertene.
Sverre lot stille til.
Greit, la oss snakke nå. Jeg foreslår at vi flytter inn sammen.
Jeg takker nei.
Hvorfor?
Fordi jeg liker å bo alene. Jeg liker vårt samvær, men jeg vil ikke dele hverdagen.
Men hvorfor? Vi passer så fint sammen.
Vi er gode for treff, spaserturer og felles aktiviteter. Ikke for felles huslige plikter.
Hva er forskjellen?
Huslig liv er daglig rutine: vaner, orden, kompromisser.
Så hva? Vi kan tilpasse oss hverandre.
Det er poenget. Jeg vil ikke tilpasse meg. Jeg er fornøyd slik jeg er.
Sverre så ned, tydelig såret.
Oline, hvis jeg foreslår et formelt ekteskap?
Hvorfor?
For å gjøre alt riktig, på en «sivil» måte.
Sverre, ekteskap vil ikke endre noe. Jeg vil fortsatt ikke bo sammen.
Da hva er meningen med forholdet vårt?
Det samme som før: vi møtes, prater, tilbringer tid sammen.
Hva videre?
Vi fortsetter å møtes.
Men det er ikke seriøst!
Hvorfor ikke? Det er akkurat den typen forhold jeg foretrekker.
Jeg vil ha stabilitet.
Hvilken stabilitet vil du ha? spurte Oline, mens hun satte seg overfor ham.
Den vanlige, familiemessige: å bo med den jeg elsker, spise frokost sammen, planlegge fremtiden.
Jeg vil ikke spise frokost med noen hver dag. Jeg vil ikke tilpasse meg andres planer.
Men du er ensom!
Jeg er ikke ensom. Jeg har døtrene, vennene, deg. Å være alene og å være ensom er to forskjellige ting.
Jeg forstår ikke forskjellen.
Forskjellen er at jeg nå bestemmer når og med hvem jeg vil være. Hvis vi flytter inn sammen, mister jeg dette valget.
Oline, du er snart seksti. Det er på tide å tenke på hvem som skal være ved din side i alderdommen.
Jeg tenker på det. Men det trenger ikke nødvendigvis være en mann.
Hvem da?
Døtre, omsorgspersoner, offentlige tjenester. Det finnes alternativer.
Men det er ikke nok!
Kanskje det ikke er det du søker. For meg er det greit.
Sverre reiste seg og gikk rundt i rommet.
Så du vil at jeg skal fortsette å leie en leilighet, og bare treffe deg i helgene?
Jeg foreslår at du lever slik du vil, og at vi treffes når begge har lyst.
Hva om jeg ikke har råd til å leie noe?
Det er ditt problem, ikke mitt.
Det er hardt, Oline.
Ærlig, men rett. Jeg er ikke forpliktet til å løse dine boligproblemer.
Men vi er sammen!
Ja, men det gjør meg ikke ansvarlig for ditt liv.
Sverre satte seg tilbake på sofaen, tenksom.
Oline, hvis jeg finner en leilighet, fortsetter vi å holde kontakten?
Selvfølgelig, så lenge vi begge vil det.
Mens jeg leter, kan jeg bo hos deg en stund?
Nei.
Overhodet ikke?
Absolutt ikke.
Han skjønte at Oline var fast bestemt. Med et tungt løft tok han koffertene og gikk mot døren.
Så nå må jeg finne både tak over hodet og nye relasjoner.
Kanskje.
Oline, vil du angre?
Nei.
Sverre forlot leiligheten. Han ringte aldri igjen. Oline vendte seg tilbake til sitt rolige liv uten en partner. I sekstiårene satte hun fred overalt høyere enn et forhold, og friheten betydde mer enn noen selskap.
Hva ville du ha gjort i denne situasjonen? Del dine tanker i kommentarfeltet. Gi en tommel opp hvis du føler med.
