Vi hatet henne med en gang hun tråkket over dørstokken til vårt hus.
Hun var krøllet, høy og så tynn at man nesten kunne tro hun var laget av tynn papp.
Genseren hennes var helt enkel, men hendene skilte seg fra mammas. Fingrene var kortere og tykkere, og hun knyttet dem alltid tett sammen som om de hadde en hemmelig avtale. Bena var enda tynnere enn mammas, men føttene var merkbart lengre.
Jeg satt sammen med lillebror Even, som var syv, jeg var ni, og vi skjøt små spyd av lattermildhet mot henne.
«Langt, langt er Solveig, men langt nok til at hun kan måle en kilometer, ikke en mil!» ropte jeg.
Pappa oppdaget vår uforklarlige forakt og brøt inn med en streng tone: Vær så grei, gutta! Hva er dere, små ulver uten manere?
Skal hun bli hos oss lenge? spurte Even på en måte som kun en gutt kan stille.
For alltid, svarte pappa med et lite smil som fikk oss til å føle at han merket at vi begynte å bli litt irriterte.
Vi kjente at han kanskje kunne slå ut av seg, og vi bestemte oss for å holde ham i ro. En time senere skulle Solveig gå hjem. Hun trakk på seg skoene, og da hun var på vei ut, lurte Even seg inn i å gi henne et lite dytt. Hun flakset nesten inn i inngangspartiet.
Pappa gispet: Hva har skjedd?
Jeg snublet på skoen din, sa hun uten å se på Even.
Alt er i orden, jeg rydder opp! lovte han raskt.
Da forsto vi: Pappa var glad i henne. Vi klarte ikke å kaste henne ut av livet vårt, uansett hvor hardt vi prøvde.
En dag, da Solveig var hjemme uten pappa, kom hun med en merkelig stemme og sa:
Moren deres er død. Det skjer noen ganger. Hun sitter nå på en sky og ser alt. Jeg tror hun ikke liker hvordan dere oppfører dere. Hun skjønner at dere gjør dette bare for å være slemme. Dere beskytter minnene hennes på feil måte.
Vi stanset opp.
Even, Kaja, dere er tross alt gode gutter! Er det virkelig sånn at man må beskytte minnene om moren med sånn oppførsel? En god person viser seg med handlinger, ikke med torner som en ponniser!
Etter hvert begynte Solveig å sprøyte oss med slike ord, og vi mistet lysten til å være slemme. En gang hjalp jeg henne med å bære inn matvarene fra butikken. Hun smilte, strøk meg på ryggen og roste meg. Selv om fingrene hennes ikke var som mammas, føltes det fortsatt hyggelig.
Even ble litt grønn av misunnelse. Vi ryddet også det skitne oppvasket på hyllen. Solveig roste både meg og ham. Senere fortalte hun pappa med stor entusiasme om hvor flinke vi var. Han ble glad.
Hennes annerledeshet gjorde det vanskelig for oss å slappe av. Vi ville egentlig slippe henne inn i hjertet vårt, men klarte det ikke helt.
Et år senere hadde vi glemt hvordan livet var uten henne. Etter en liten hendelse ble vi helt gale etter Solveig, akkurat som pappa.
Selv i sjette klasse hadde Even det tøft. En annen gutt, Henrik Haug, plaget ham. Henrik var like høy som Even, men uten en eneste knekt blyant i sin selvsikre oppførsel. Familien Haug var solid, og faren hans sa ofte: «Du er en mann, slå dem! Ikke vent til de tråkker deg ned!» Derfor valgte Henrik å bruke Even som sin favorittmål.
Henrik kom hjem, men snakket ingenting til meg, storesøstera. Jeg ventet på at ting skulle roe seg ned av seg selv, men slike ting gjør sjelden det.
Henrik begynte å slå Even åpent. Hver gang han gikk forbi, traff han ham i skulderen. Jeg klarte å få frem dette fra Even etter mye strev, da jeg så blåmerker på skulderen hans. Han mente at menn ikke skulle legge sine problemer på søstrene, selv om de var eldre.
Utenfor døren sto Solveig og lyttet nøye til samtalen vår.
Even ba meg holde ham fra pappa, ellers ble det verre. Han ba meg også om ikke å gå og knuse Henriks nese akkurat nå selv om jeg virkelig hadde lyst til å gjøre det for brorens skyld. Jeg kunne ikke fortelle pappa, for han kunne ende opp i en krangel med faren til Henrik, og da var fengselet ikke langt unna
Neste dag var det fredag.
Solveig, som lå som om hun skulle på butikken, førte oss til skoleområdet og ba oss i hemmelighet om å vise henne Henrik. Jeg viste ham. La ham få se hvem han har å gjøre med! tenkte jeg.
Deretter ble det kaotisk. Læreren startet norsk timen, og Solveig gikk inn i klasserommet med en fin frisyre og nyklippet negler, og med en myk stemme ba hun Henrik om å komme ut, for hun hadde noe på gang med ham. Læreren lot til, og Henrik gikk rolig ut, trodde hun var en ny organisasjonsleder.
Solveig tok tak i ham ved brystet, løftet ham opp fra gulvet og knurret:
Hva vil du ha av min sønn?
Hvem er min sønn? mumlet han forvirret.
Fra Even Rybak!!
Ingenting
Jeg vil ha ingenting! For om du rører ved min sønn igjen, eller kaster et blikk i feil retning, så knepper jeg deg, din drittsekk!
Henrik prøvde å rope: Slipp meg, tante! men Solveig kastet ham ut av rommet som om hun var dommeren i et rettssak. Jeg får faren din i fengsel for å ha oppdratt en ung kriminell! fortsatte hun, mens hun truet læreren med at hun var en nabo som hadde lånt nøkkelen.
Henrik ruslet tilbake til klasserommet, trakk på seg uniformen, og så aldri mer på Even. Han unngikk ham helt. Den dagen ba han om unnskyldning, kort og knapt, men unnskyldningene kom.
Ikke si noe til pappa, ba Solveig oss, men vi klarte ikke holde kjeft og fortalte alt. Pappa var imponert.
På et tidspunkt ble jeg ledet av Solveig inn på den rette veien. Jeg forelsket meg i en storm på seksten år, den typen kjærlighet hvor hormoner gjør at hjernen blir til en tåke og du vil ha det forbudte.
Skamfullt å tenke på, men jeg skal fortelle: Jeg ble sammen med en arbeidsledig, stadig beruset pianist. Jeg merket ikke det åpenbare. Han fløt med ord om at jeg var hans musa, og jeg smeltet i hans armer som voks i varmen. Det var min første erfaring med en mann.
Moren min spurte pianisten: «Er han i det hele tatt edru noen gang, og hva skal vi leve av?» Da han hadde en klar livsplan, sa hun at hun ville vurdere å utvikle et forhold, forutsatt at han tok ansvar for min økonomi. En røykfylt leilighet var ikke nok til å vise alvor.
Han var fem år yngre enn Solveig, men jeg var tjuefem år eldre enn ham. Hun kastet seg på ham uten noen høflighetsregler. Jeg vil ikke gjengi pianistens svar her, men jeg har aldri følt mer skam enn da moren min sa: «Jeg trodde du var smartere.»
Min kjærlighetshistorie endte på en grim og ubehagelig måte, men den nådde aldri fengsel verken for pianisten eller pappa. Solveig grep inn i siste liten
Det har gått mange år siden da. Nå har Even og jeg egne familier, med verdier som kjærlighet, respekt og omsorg, selv om de som står deg nær gjør feil eller er på villspor. Alt dette har vi lært av Solveig.
Ingen kvinne har gjort mer for meg og broren min enn henne. Pappa er lykkelig med henne, velstelt og elsket.
En gang fikk hun en familietragedie vi visste ingenting om det. Pappa hadde aldri fortalt oss. Solveig forelsket seg i pappa og forlot ektemannen sin. Hun hadde en sønn som døde på grunn av ektemannens skyld, og hun klarte aldri å tilgi ham.
Vi håper at vi på en måte har dempet smerten hennes. Hennes enorme rolle i vår oppdragelse har aldri blitt undervurdert. Runt henne samles alltid hele familien. Vi vet ikke helt hvordan vi skal gjøre henne glad hvilke tøfler skal vi sette på føttene hennes? Vi verdsetter og beskytter henne.
For ekte mødre, selv når de møter hindringer som andres utakknemlige steg, snubler de aldri.
