Det var en gang, da Solveig stekte kjøttkaker på kjøkkenet, og plutselig kom mannen hennes, Ole, inn.
Solveig, vi må snakke, erklærte han bestemt.
Snakk, svarte hun mens hun vendte på kjøttkakene.
Kanskje du vil sette deg, så du kan lytte ordentlig? stemmen hans bar på en rastløshet.
Jeg må hele tiden følge med på kjøttkakene, svarte hun.
Hva vil du fortelle meg? begynte Ole, men han fumlet og fikk knapt ordene fram.
Jeg har møtt en annen kvinne Jeg forlater deg!
Jeg gratulerer deg. Og jeg er så glad på dine vegne, sa Solveig rolig.
Du mener du gratulerer meg? Du er glad for meg? Ole så forundret på kona.
Den gang hadde ikke Ole noen anelse om hva Solveig hadde i tankene.
Ærlig talt, sa venninnen, Kari, og stummet et øyeblikk som om hun fryktet å si for mye. Jeg forstår fortsatt ikke: hvordan våget du det? Det er jo over alle grenser, Solveig!
Over hvilke grenser? Gode eller onde?
Vel, du vet, det er som å se på et fyrverkeri.
Uansett hvordan du ser på det, smilte Solveig, resultatet er det som teller. Og mitt resultat er strålende. Jeg fikk det jeg ønsket!
Likevel, mumlet naboen, Liv, det vil komme negative følger
Ikke brøl, Liv! brøt Solveig inn. Når de skjer, skal vi takle dem da. Men akkurat nå nyter jeg en periode med glede og seier! Så ikke ødelegg min fest!
Liv trakk på skuldrene, så sint ut som om utsikten fra vinduet hadde fanget hennes oppmerksomhet.
***
Alt begynte den kvelden da Ole kom hjem fra jobb, og forsøkte å skjule sin pinlighet:
Vi må snakke
Solveig knyttet samholdet i brystet. Hun hadde lenge ventet på at Ole endelig skulle ta mot til seg. Så begynte samtalen.
Snakk, sa hun mens hun snudde på kjøttkakene hun hadde laget til middag.
Kanskje du vil sette deg, så du kan høre meg ordentlig? kom Ole med en rastløst stemme. Eller skal jeg snakke bak din rygg?
Sett deg, kjære, svarte Solveig rolig, nå skal Oskar huske meg og det begynner: mamma, dette, mamma, det. Så la oss ikke kaste bort tid. Hva vil du si?
Jeg, begynte Ole, men han snublet, så knapt som han klarte å finne ordene, jeg har møtt en annen kvinne
Og? spurte Solveig uten å vende seg, mens hun fortsatte å steke kjøttkakene. Hva mer?
Skru av komfyren! ropte Ole, så irritert at han nesten mistet besinnelsen. Hører du hva jeg sier?! Jeg elsker en annen!
Jeg hører, svarte Solveig endelig og vendte seg mot ham. Jeg gratulerer deg.
Hva?! Ole så helt målløs ut. Han hadde forventet alt annet enn denne likegyldigheten.
Vær litt stille, du skremmer barna, sa Solveig, fortsatt rolig og tilsynelatende uberørt.
Visste du? pustet Ole.
Nei, men jeg hadde en mistanke, nikket Solveig med et lett nikk. Men jeg kunne ha tenkt meg at du kom hjem flere timer senere enn vanlig, at du stadig gjemte telefonen i lomma, at du søv i et annet rom med en usann forklaring. Og så Ole, alle mennesker blir kalt til å elske eller ikke lenger
Hvorfor holdt du kjeft da du skjønte det? spurte Ole, litt roligere.
Du vet, tenkte Solveig lurende. Du ga meg forslaget om å ødelegge livet vårt, så hvorfor skulle jeg holde igjen?
Hvorfor dette?
Hvordan? Hvis du bare ville leke og ha det gøy, ville du fortsatt skjule eventyrene dine. Men nå når du har tatt dette steget, har du allerede bestemt deg. Så ikke bekymre deg, si alt du vil.
Ole så på kona og kjente henne nesten ikke igjen. Så mye ro, så mye selvrespekt. Han hadde trodd han skulle møte kvinnelige tårer.
Kort fortalt, jeg har et forslag
Interessant, satte Solveig seg på en krakk og så intenst på ham.
Vi har boliglån, du vil knapt klare å betale det med barnebidrag
Skal vi snakke om skilsmisse? spurte hun med en metallisk tone som Ole ikke la merke til.
Hva er det å diskutere? kastet han lett. Selvfølgelig vil du ikke tilgi meg.
Jo, smilte Solveig, du vet jo at jeg er som en slitt sko.
Så, fortsatte Ole, det blir bedre om du flytter til en ettroms leilighet, og jeg blir her.
Barna?
Barna? De blir med deg, selvfølgelig, svarte han.
Så jeg skal bo på 18 kvadratmeter med to barn, mens du, med din nye kjære, får vår tre-roms leilighet?
Ja. Du kan jo ikke betale boliglånet. Det er åpenbart. Jeg har betalt det selv hele tiden, forklarte Ole trygt, overrasket over at Solveig ikke forsto.
Forstått, sa Solveig og reiste seg. Jeg må tenke.
Hun gikk ut på balkongen.
Ja, gå vel, kastet Ole en spydig kommentar, mens han tenkte: «Hun skal nok tenke. Åh, disse kvinnene, hva tenker de på egentlig?»
Mens Solveig stod på balkongen, spiste Ole noen kjøttkaker med varm potetmos fra multikokeren.
Jeg er enig, erklærte Solveig da hun kom tilbake på kjøkkenet. Men på én betingelse.
Hvilken betingelse? smilte Ole med en innrømmet tone.
Du beholder leiligheten med din elsker og vår sønn. Vi med datteren flytter.
Hva?! Ole så forbløffet ut, øynene steg til himmelen. Du vil dele barna?!
Ja. Hva er så galt? svarte Solveig rolig. Barna er felles, ansvaret er likt. La vår sønn bo hos deg, og datteren med meg. Det er rettferdig etter min mening.
Er du gal? Hvordan kan dere dele barna? De er jo ikke møbler!
Naturligvis, insisterte Solveig. Jeg må bære dem hele livet, du skal bare slappe av. Nei, så skal det ikke være.
Jeg betaler barnebidrag! Og hjelper så godt jeg kan
Sånn skal det være. Du betaler meg, jeg betaler deg. Vi har fått barna sammen, vi skal oppdra dem sammen. Ønsker du ikke sønnen, ta datteren. Hun er eldre, det blir lettere. Jeg er villig til å gå på kompromiss.
Nei, jeg visste du var rar, men ikke i så stor grad! ropte Ole. Du vil bruke barna som våpen mot meg?!
Ikke fantasier, Ole. Du er ikke verdig til at jeg vil bruke barna i en kamp. Jeg vil bare ha rettferdighet. Du får tre-roms leilighet med boliglån og sønnen. Jeg får ettroms leilighet og datteren. Gjensidig barnebidrag. Slik kan vi avslutte ekteskapet i enighet. Ellers vil jeg kjempe. Jeg gir ikke opp en eneste krone. Tenkt deg om, men på et annet sted.
Ole gikk.
Han rådførte seg med venninnen Kari, moren, søsteren. Alle i kor beroliget ham, sa at Solveig bare trakk kort. At ingen normal mor ville gi bort barnet for kvadratmeter. Så Ole kunne trygt akseptere. Ikke mer enn tre dager senere tok Solveig med seg barnet.
Når det gjelder Oles nye kjære, Marit, så var hun i ekstase. En treroms leilighet i sentrum! En drøm hun aldri hadde våget å drømme. I tillegg skulle hun få en fire år gammel gutt, men hun ignorert dette.
Et par dager senere sa Ole til Solveig at han aksepterte betingelsen.
Perfekt, kastet hun tilbake og krevde at Ole leverte skilsmissepapirene neste dag.
Hvorfor jeg? prøvde han å protestere.
Fordi du er mannen. Og for deg blir det enklere å betale alt.
Argumentet virket på Ole, og han leverte skilsmissen.
***
Tre måneder måtte de vente. I henhold til avtalen flyttet Ole inn hos Marit.
Solveig forberedte flyttingen og taklet kritikken fra slekt og venner med ro.
Ole spredte historien over hele landet: Solveig deler barna etter leilighet og gir ham sønnen.
Hvordan kan du?
Hva slags mor er du?
Du mangler skam og samvittighet!
Å dele barna?! Du har ingen hjerte!
Dette var de mildeste kommentarene hun hørte fra folk. Noen svarte, noen var stille, andre gikk bort for ikke å svare. Selv hennes tolv år gamle datter, Kaja, kastet inn:
Jeg trodde du elsket oss
Solveig, uanfektet, ventet tålmodig på skilsmissen. Til slutt kom den.
Dommeren var overrasket:
Vil du at sønnen skal bo hos faren?
Ja, svarte Solveig rolig. Ansvarsfordelingen er lik. Faren er heller ikke imot, han er faktisk glad. Ikke sant, Ole?
Ole nikket.
Avgjørelsen ble som Solveig foreslo.
Ole pustet lettet ut men alt var bare begynnelsen.
***
Solveig pakket alt hun trengte for seg selv og datteren. Hun lagde en liste til Ole med alt Oskar likte, hva han ikke likte, hvilken barnehage han går i, navnet på barnehageassistenten, hvilke matvarer han er allergisk mot, hvilke tegnefilmer han ser, hvor helsestasjonen ligger osv.
Ole bladde over papiret og mumlet:
Hvorfor dette? Vi klarer oss fint selv, ikke sant, gutten? løftet han den lille gutten opp og kastet ham i luften.
Oskar lo høylytt.
Det er på tide, avbrøt Solveig leken, ring meg om du trenger noe.
Da de forlot leiligheten, ringte Ole Marit:
Alt er klart! Kom når du vil!
Den kvelden postet Marit på sosiale medier: «Nytt liv begynner!» med et bilde av dem som lente seg over barnesengen til den sovende gutten.
***
Det som fulgte, var en tung drøm for Ole og en tålmodig prøveløype for Solveig.
Virkeligheten viste seg langt fra drømmene.
Oskar fikk neste dag en krangel med Marit, ba om at moren skulle hente ham. Han nektet å spise maten Marit hadde laget, og ville ikke bo hos henne. Morgenrutinen i barnehagen fikk Ole til å miste besinnelsen; gutten nektet å kle på seg, gråt på veien til barnehagen og gjorde alt for å holde seg fast. Ole kom stadig for sent på jobb.
Deretter ble Oskar syk. Ole visste ikke hva han skulle gjøre. Å ta seg av sønnen var vanskeligere enn han hadde forestilt seg. Barnehagen krevde hans tilstedeværelse om kvelden, så han måtte gå hjem tidligere fra arbeid. Sjefen begynte å merke det.
Marit dro plutselig på en forretningsreise, forsvant sånn at hun bare sendte en SMS: «Jeg er ikke villig til å sette mitt liv på ditt barns skuldre».
Ole fikk ingen hjelp fra moren, som påsto hun var for syk.
Solveig kom kun inn én gang i uka, to timer om gangen. Etter at hun dro, ropte Oskar igjen.
Pengene til boliglånet var nok, men Ole hadde ikke forestilt seg hvor mye han måtte bruke på barnet. Han glemte hvile. Irritasjon og tretthet kastet seg over ham. Han innså med frykt at han ikke ville være sammen med sønnen.
Omtrent tre måneder senere ringte Ole til sin ekskone:
Solveig, vi må snakke. Det er presserende.
Solveig kom.
Hva er galt? spurte hun med en svakt medfølende tone, mens hun så på den sliten utseende eksmannen.
Jeg ber deg, ta ham med deg, mumlet Ole stille. Jeg klarer ikke mer.
Hva er det som er galt?
Jeg er sliten, Solveig. Marit har forlatt meg.
Jeg forstår, Solveig prøvde å skjule et smil, men
Solveig, ingen «men».
Hva mener du?
Flytt inn hos meg, la oss bo alle sammen, så drar jeg.
Vil du da komme med krav mot meg?
Ingen krav, Solveig. Vi lager en ny avtale, leiligheten på ditt navn.
Er det så vanskelig å ta seg av en fire år gammel gutt? lo Solveig. Du sa jo at jeg ikke gjorde noe.
Unnskyld. Jeg tenkte ikke sånn Så, er du med?
Bare hvis alt blir juridisk ordnet.
Ole så lenge på sin tidligere kone.
Jeg visste ikke du var så materialistisk.
Lærerne var fine, kom hun med en spydig respons.
***
Ole holdt sitt ord. Leiligheten ble satt på Solveig. Hun betaler fortsatt boliglånet. Barnebidraget går til begge barna. Hver helg, med unntak av sjeldne unntak, besøker han dem, og tar med en bukett til sin ekskone som en liten takk for at hun gikk med på avtalen og for at hun la ham bo i sin ettromsleilighet og bare måtte betale for fellesutgiftene.
Nå sympatiserer alle venner og slektninger Ole og ser på Solveig som en hard kvinne en som ikke hadde noen følelser for den lille gutten. Men hun nyter fortsatt sin seier. Hun angrer på ingenting og tror ikke på noen negative konsekvenser.
