Vet du,Kaja, for å se så glitrende ut og gå i gull hver dag, står jeg opp klokka fem om morgenen, melker kyrne, gir kalvene drikke, deler ut fôr, og så drar jeg på min vanlige jobb. Så det er ingen grunn til å misunne meg. Hvis du bare visste hvordan livet på bygda er, hadde du nok tenkt deg noe annet.
Åh,Elin! Så flott! Du lever jo på bygda, men ser ut som en gullsmed! Kjedene, gullringene, til og med det lille gullarmbåndet Kaja pipelet uten stopp. Ja, du er rå, og folk sier jo at livet på landet er hardt. Men når jeg ser på deg, vil hver bybo flytte ut på bygda. Det er jo bare å bo på gården, kle seg fint og glitre i gull!
Vet du,Kaja, for å holde den fasaden og gå rundt i gull, må jeg stå opp klokka fem hver morgen, melke kyrne, gi kalvene drikke, dele ut fôr, og så ta meg av den vanlige jobben. Så det er virkelig ingen grunn til misunnelse. Hadde du bare sett hvordan en ekte bygdalshverdag er, hadde du kanskje tenkt deg noe annet.
Elin, jeg har aldri vært i en ekte bygda! Jeg har, siden jeg var liten, vært med på å stelle med kyr og griser, men du som plutselig har blitt en bondedame er fortsatt et mysterium for meg. Vi trodde jo alle at du etter skolen aldri kom tilbake til hjemmet ditt.
Å, la det ligge. Det som er gjort, er gjort. I ungdomstiden tror vi at alt går etter planen, men så viser livet seg ofte i en annen retning.
Elins karakter var sta som en stang. Fra barndommen hevdet hun at alt med gårdsleben poteter, kyr, kalver, høybunker var overflødig for en vakker og smart jente som henne. Hun mente at hun aldri kom til å trenge noen av de kyrne i livet.
Mamma, jeg kommer aldri tilbake til bygda. Når jeg er ferdig med videregående, drar jeg til byen, skal finne en rik kjæreste, gifte meg og bli boende der. Jeg har nok av landlivet!
Greit, Elin, men hvem vet hva livet egentlig bringer? Byen er ikke nødvendigvis bedre enn bygda; folk lever også der. Hvis du hjelper til med kyrne, blir det lettere for meg, og jeg kan lage middag mens du jobber.
Å, kom igjen! Tenk deg at jeg skulle gå og melke kyrne! Da ville hele bygda le av meg. Mamma, dere har jo deres egne kyr, så jeg tenker ikke på å ta dem med meg. Ikke kom med den idéen igjen.
Andre barn hjelper til med dyrene, og foreldrene får en hånd. Så, hva gjør du som er bedre enn dem, datteren min?
Mamma, jeg har ingen tid til å sammenligne meg med andre. Jeg har min egen hjerne.
Moren, Ragnhild, sukket stille mens hun gikk for å møtes med de andre kyrne på beite, akkurat da datteren påførte tonvis av sminke for å bli fin til bygdediskoteken.
Elins venninner så misunnelige på den lokale dronningen som aldri rørte en kjele, aldri vasket opp, og aldri tenkte på å gå inn i låven. Elin visste tydeligvis ikke engang hvilken side av låven hun skulle gå fra. Hun var en senkommer, en uventet overraskelse. Den eldste datteren var allerede gift, hadde barnebarn, og så hadde Ragnhild nettopp fått vite at hun var gravid. De hadde fått barn nesten samtidig med den eldste, bare to måneder imellom. Hvordan kunne hun ikke kose seg?
Årene gikk, barna vokste, foreldrene ble eldre. Elin ble ferdig med videregående. Hun hadde bare sånne gjennomsnittskarakterer hele treere i vitnemålet men ambisjonene var i taket.
Hun bestemte seg for å bli barnehagelærer. En jobb uten støv, ren og med respekt. Ragnhild sukket igjen, men så de to kyrne de hadde solgt, og betalte for et år med skole for datteren.
Folk forsto ikke med en gang at Elin var i en vanskelig situasjon. Det var hennes siste år på høyskolen, men hun kom stadig hjem. Hun ville studere hardt, men endte opp med å sitte foran speilet, pynte seg og stirre ut av vinduet som om hun ventet på noen, mens alle andre var på klubben.
Hun begynte å bli mer selvsikker, ble litt runde, fikk en viss sjarm. Så kom svigersønnene på en fridag med et budskap: «Vi har varer, dere har kjøpmann». Foreldrene forsto ikke vitsen, men Elin gikk rett inn i armene på gutten fra landsbyen, som hun hadde kjent siden barnehagen. På fire år ble han hennes partner, og de møttes igjen etter studier. Kjærligheten blomstret.
Bryllupet ble svalt, Elin fullførte høyskolen mens hun allerede var gift og dypt gravid. Ryktene gikk om at hun fikk karakterene sine bare fordi hun hadde en god stilling, for hun var ikke særlig flittig i studiene.
De leide seg et lite leilighet i byen og begynte å bo der. Foreldrene sendte stadig pakker med mat, så de unge kunne forsørge seg selv. Elin var i fødselstrioen, mens Anders, den unge mannen, jobbet for to lønnsslipper. Datteren ble født, like vakker som moren. Med to personer var Anders lønn knapt nok, men med tre var den helt på plass. Anders ble sint og sa:
Du kan gjøre som du vil, men jeg orker ikke høre mer. Det er slitsomt å leve sånn, og å gi halvparten av lønna til onkelen for leiligheten. Vi flytter til bygda til lille Lise er stor, og det er slutten på dette.
De pakket alt, flyttet til bygda. Anders foreldre hadde kjøpt et annet hus, så det gamle sto tomt. De bosatte seg der. Anders fikk jobb på gården, for han var utdannet mekaniker med fagbrev. Lønna var litt lavere enn i byen, men de hadde et tak over hodet og ingen husleie. Elin var først skeptisk: «Hvorfor tar du meg med på bygda?» Men så roet hun seg. Med både mor og svigermor nærme, fikk de hjelp med babyen, mat og annet. Det føltes nesten som i en eventyrbok.
Men eventyret tok slutt da svigermoren og Ragnhild begynte å klage på at Elin satt foran speilet hele dagen mens de jobbet i jordet. «La oss bytte på å passe barnebarnet», sa de. Elin ville heller jobbe i hagen. Hun ble irritert, men Anders så på henne med et blikk som sa «jeg forstår», og hun begynte å plukke gulrøtter. Hele sommeren gikk hun i hagen uten en eneste søppel på jordet. Neste sommer bestemte hun seg for å plante eget grønnsaksbed, for det var slitsomt å be om hjelp til hver eneste gulrot.
Anders bestemte seg for å avle okser. Det virket lønnsomt: farmen ga både høy og fôr. Hvor det var okser, var det også kyr. Foreldrene til Elin flyttet til midtbyen og ga dem en ung ku som gave. I starten var det vanskelig for Elin å stå opp så tidlig, men etter hvert ble hun vant til rytmen.
Fire år senere fikk hun en stilling i barnehagen da en ansatt gikk av med pensjon. Den anstendige barnehagen var nå i gang, og livet ble roligere.
Elin merket ikke at drømmene om bylivet ble skjøvet til side. Når du står opp tidlig og jobber til sent, er det ingen tid til dagdrømmer.
Svigermoren hadde flyttet til byens sentrum, datteren gikk på skole, og Elin var fortsatt på bygda. Hun klatret i gradene, ble avdelingsleder i barnehagen. Anders startet en samtale: «Kanskje det er på tide å komme nærmere sivilisasjonen igjen?»
Hva mener du, Anders? Det er jo perfekt her. Eget hus, egen hage, jordbruk. Vi har nok penger. Vi drar til byen av og til, men jeg trives her. Hva skal jeg gjøre med barnehagen hvis jeg drar? Nei, la Lise gå på skole først, så ser vi hva som skjer. Jeg vil ikke dra noe sted nå.
Det har gått tjue år som én dag. Klassen samlet seg igjen etter skoleavslutning. Elin så mange gamle klassekamerater, snakket med dem, noen bodde fortsatt på landet. Hun hadde imidlertid ikke møtt sine barndomsvenninner, Katja og Synne, som var 15 år gamle. På gjenforeningskvelden var det nesten alle samlet.
De ble overrasket over hvor annerledes livet hadde blitt. Halve klassekameratene hadde blitt byfolk, ingen hadde trodd det skulle gå sånn.
Katja, for eksempel, hadde jobbet på gården siden hun var liten, foreldrene hennes hadde vært bønder. Hun hadde gått på videregående for å bli husholdningsassistent, men endte opp med en jobb i byen, giftet seg og ble en fin dame.
Synne hadde giftet seg med Mikkel, en klassekamerat, og bodde også i byen med egen leilighet og bil. Mannen var forretningsmann, og Synne jobbet ikke, selv om hun aldri hadde drømt om å bo i byen.
De hadde en koselig kveld, byttet telefonnumre, snakket om livets vendinger, og gikk hver til sitt.
Elin og Anders kom hjem, tenkte på alt som hadde skjedd, og så alvorlig på hverandre.
Beklager, Elin, at jeg tok deg med fra byen den gangen. Jeg visste jo at du ikke kunne tåle bygda. Du hadde jo blitt i byen, kjørte bil, alt.
Å, kom igjen, Anders! Jeg kjører også bil, og vi lever ikke dårligere enn andre. Byen har sine utfordringer også. Alt har sine pluss- og minuspoeng. Jeg liker livet på bygda. Jeg blir sliten av bylivet. Jeg trodde jeg var så heldig som barn fordi foreldrene mine beskyttet meg. Jeg forsto først som voksen at ingenting kommer lett. Hadde vi fortsatt bodd i leilighet eller betalt boliglån, ville vi kanskje fortsatt vært i den situasjonen. Jeg husker hvordan jeg til og med var redd for å rydde opp etter meg selv. Men her på landet, hjemme, sammen med deg, har jeg lært at man må jobbe uansett hvor man er. Vi er ikke så langt fra byen, og vi kan alltid flytte om vi vil. Vi har jobb, et hjem hva mer kan man ønske?
Ja, Elin, og når forelsket i bygda?
Jeg har alltid elsket den, bare såret meg selv ved å nekte å innrømme det. Aldri si aldri. Husker du da jeg ropte at jeg aldri ville bo på landet? Se på meg nå.
Gi en tommel opp, legg igjen en kommentar!
Hei, venner! Hvis dere vil lese flere historier som dette, skriv gjerne i kommentarfeltet og gi en like. Det gir oss motivasjon til å skrive mer!
