Synne, jeg liker ikke denne Knut‐karlen din i det hele tatt, sa moren, etter å ha møtt datterens forlovede.
Og hør på meg, Synne, tenk på mammas råd, eller i det minste spør hvorfor hun ikke likte knapt nok den du har valgt (det kan jo hende at en person bare er «ikke min stil», men noen ganger kan det også avdekkes bekymringsfulle trekk som den forelskede kan overse). Historien kunne ha tatt en helt annen retning.
Synne bare børstet av morens kommentarer. Hun forsvarte seg med ord hun selv mente var rettferdige.
Du liker aldri noen. Det er derfor du ender opp alene, selv om du kunne ha giftet deg med meg, fortsatte hun med et halvhjertet smil.
Du forstår så lite, snappet Larisa Ignatjevna, moren.
Og hvorfor tror du jeg ikke forstår? Bare fordi jeg er yngre?
Jeg er ikke blind: jeg så at flere menn viste interesse, og de så ut til å være rette. Men du, du avviste dem alle uten å nøle.
Uten å nøle? spurte moren filosofisk. Så avbrøt hun krangelen. Det er nok, Synne, la oss legge dette bak oss.
Jeg har gitt deg min mening, siden du introduserte meg for Knut, så bestem selv om du vil lytte til meg eller selv velge hvem som er verdig deg.
Mamma, jeg må minne deg på at det er for sent å bestemme nå. Jeg er gravid med Knuts barn. Og siden det har skjedd, skal ikke barnet vokse opp uten en far.
Del av Synnes sinne mot moren sprang fra fraværet av en farsfigur i hennes liv. På ungdomsskolen var hun den eneste uten en far som ikke var fraværende av en god grunn. To jenter hadde mistet sine fedre, men de hadde i hvert fall hatt en far en gang.
Synnes far hadde vært der fra starten, men da hun bare var tre år gammel, skilte hun og moren seg, og faren forlot dem. Han sa til slutt at hadde Synne fått en sønn, kunne de fortsatt snakket om felles oppdragelse. Men jenta ble jo oppdratt av moren alene, så han trengte ikke å påta seg noen forpliktelser. Heldigvis betalte faren barnebidrag regelmessig, men han dukket aldri opp i datterens liv og viste ingen interesse for hennes skjebne.
Synne var sikker på at fraværet av en far delvis skyldtes moren. Hun kunne ha skaffet seg en stedfar, og så hadde de kanskje levd lykkelig. Ja, en stedfar ville kanskje ikke elsket henne like sterkt som de ekte fedrene i klassen, men i det minste hadde de en mann i huset, og de ville ikke blitt merket som en «incomplete family» en merkelapp som klassekameratene hadde kastet på Synne i videregående.
Hun bestemte seg for at barnet hennes uansett skulle ha en far. Knut var kanskje ikke perfekt, men han elsket Synne og ville elske barnet.
Når pappatestresultatene kom, jublet han. Han foreslo straks at de skulle gjøre det andre rommet i leiligheten om til barnerom. Synnes hjerte smeltet av hans omsorg, og morens kritikk om at det var noe galt med Knut, klarte ikke å rive ned dette bildet.
Det ble klart at de ikke kunne tvinge mor og Knut til å bo sammen.
Hva det egentlig var med Knut som ikke ble akseptert av moren, forsto Synne først da barnet hennes fylt ett år. Knut gikk på jobb hver dag, men han hjalp ikke i det hele tatt med lille Kaja.
Kajas bestemor, Elin Vladimirovna, tente på gnisten ved stadig å rose seg selv med hvordan hun klarte å kombinere to barn, husarbeid og å gå på jobb rett etter fødselen. Hun hadde ingen moderne gadget som de to hadde i leiligheten.
Elin glemte en viktig detalj: begge barna deres ble umiddelbart plassert i barnehage etter noen få uker, mens hun selv var vant til å ha dem i en barneinstitusjon med tilsyn. I stedet for å være «glade mødre», måtte hun bare løpe inn for å mate dem i pausen.
Barnehagen ble raskt etterfulgt av skole med leksehjelp og middag den såkalte «ettermiddagsklubben» hvor foreldre også fikk servert mat. Elins deltakelse i hjemmets småoppgaver ble til slutt bare å lage frokost og vaske klær. De hadde en vaskemaskin, men den var langt fra de nyeste modellene. Likevel ble denne livsstilen presentert som et ideal.
Problemet oppstod allerede i begynnelsen av Kajas liv: i byen de bodde, fantes det ingen barnehager lenger. Kvinner måtte holde på barnet helt til de var tre år, og måtte klare alt alene, 24 timer i døgnet. Noen hadde flaks med hjelpsomme ektemenn, andre fikk støtte fra mødre, men Larisa Ignatjevna bodde i en annen by og var ikke pensjonert ennå, så Synne måtte klare seg selv.
Allikevel trodde hun fortsatt at Knut elsket dem og at familien var grei.
Alt dette holdt til den dagen da Synne, mens hun tok en dusj, hørte brannalarmen gå av. Det hadde skjedd noen ganger tidligere i året, men da var det kun falske alarmer. Knut hadde ikke reagert, så hun tørket av sjampoen, tok på seg morgenkåpen og gikk for å undersøke.
Hun oppdaget at Knut var borte, inngangsdøren stod på gløtt, og røyk strømmet inn fra trapperommet. Som lyn fra himmelen kastet hun Kaja inn i et teppe og sprang mot barnesengen. Hun klarte å klatre opp på loftet og sprang gjennom en vind til nabobyen.
Ute på gaten så hun Knut – forvirret, med en ny GamingPC i skjelvende hender. Rundt halsen hans hang et profesjonelt videokamera han hadde kjøpt for seks måneder siden, og fra jakken hans stakk en nettbrett og en mobiltelefon.
Jævla deg! tenkte Synne, men barnet i armene hindret henne i å slå ham. I stedet sparket hun ham i den mest intime regionen, mens hun stønnet som en havnearbeider.
Det mest forferdelige var at Knut, i stedet for å be om unnskyldning eller forklare, klandret Synne for å ha blitt gal. Han påsto at han bare hadde reagert som han kunne, at han hadde glemt både kone og barn som om det var vanlig.
Det var ikke barnet han reddet; hans reflekser var rettet mot den dyre datamaskinen, den nye mobilen og kameraet alt han kunne holde fast på.
Etter dette ble de skilt. I de påfølgende seks månedene forsøkte svigermoren stadig å presse dem sammen igjen med krav om å «ikke ødelegge familien». Heldigvis tok moren Synne og Kaja inn igjen.
Mamma, du hadde rett. Jeg skulle ikke ha holdt meg til Knut. Jeg forstår nå at han kan forlate meg i en nødssituasjon.
Jenta mi, husker du da vi møttes ved inngangen, og den nabohunden begynte å bjeffe?
Archie? Ja, han bjeffer på alle. Faren hans, Tolle, lar ham aldri gå fra bånd, men han er en snill liten fyr, bare redd.
Det var akkurat da han, i panikk, løp bort fra oss, og du, Knut, løp av gårde uten å beskytte meg eller ta meg i hånden. Du visste at jeg allerede bar barnet ditt. Det er merkverdig, for ekte kjærester og fedre gjør ikke sånn.
Tidligere ville Synne kanskje ha sagt: «Du vet, jeg har sett mange gode fedre». Nå, med erfaringen fra eget ekteskap, holder hun stillheten. Hun forstår endelig at en far eller ektemann i huset ikke alltid er til nytte. Ofte er det bedre å oppdra et barn alene enn å leve med noen bare for å opprettholde et bilde.
Hun vil aldri gå tilbake til den situasjonen. Hvis Kaja en dag stiller spørsmål til moren som Synne selv gjorde vil hun finne svar. Hvorfor vokser jenta uten far? Kanskje vil hun fortelle historien rett ut: at faren, i en krisesituasjon, løp for å redde sin gamingPC, telefon, nettbrett og videokamera, ikke sin kone eller barn.
Vil teknologien en dag bli en far for henne? Sannsynligvis ikke. Kaja vil nok aldri tilgi sånn oppførsel, og Synne ville aldri kunne tilgi det heller.
