Synnøve stivnet. Hjertet slo i halsen. Hun gikk videre og oppdaget at de store hodeskålen av kål var borte. Nesten halvparten av kålhøsten var forsvunnet
Ingrid Andersen jublet over sin kjøp. Men kjøpet var mer enn en handel det var drømmen om et eget hus på landet etter pensjonisttilværelsen.
Ingrid hadde forberedt seg grundig. Hun valgte en liten, idyllisk landsby like utenfor Oslo, med få innbyggere hun ønsket ro, naturens nærhet og en hage med plass til sjelen.
Alt falt på plass da hun fant akkurat det huset hun hadde håpet på: solid, med en liten hage, men beliggende helt på kanten av bygda, ved skogkanten. Selv dette ga henne en slags trøst på den ene siden naboer, på den andre et åpent jordfelt, og bak det hele en tykk skog som strakte seg så langt øyet kunne se.
Det var langs den myke grusveien Synnøve vandret mot skogen. Om kveldenes slutt sank solen ned bak gran- og furu-toppene, og solnedgangen kastet et gullglød over de sene spaserturene.
Tidlig vår, da jordet ennå var slitent, reparerte Ingrid selv det litt skjeve gjerdet av netting og plank.
«Du burde sette inn et nytt gjerde, Synnøve,» foreslo naboen Åse, som var i samme alder som Synnøve.
«La det stå så lenge; om det faller helt, bytter jeg det ut med et mer solid», svarte Ingrid mens hun hamret den faltende metallstangen tilbake på plass med en øks.
Åse smilte.
«Du er en ekte norsk husmor! Det vil komme nytte av deg. Bare synd at det er så få menn igjen i bygda mange har flyttet, blitt eldre eller dratt seg tilbake til Gud.»
«Det gjelder også meg», fortsatte Åse. «Jeg er enke i ti år.»
«Jeg har også gått gjennom en lignende tid», sa Synnøve. «Jeg er ikke enke, men jeg og ektemannen gikk fra hverandre da vi skjønte at vi bare holdt sammen for datterens skyld. Da hun var gift og voksen, ble livet vårt uutholdelig sammen. Så skilte vi oss slik er livet noen ganger.»
«Vel, ingen grunn til å plage hverandre lenger, og det er en lettelse», oppsummerte Åse. «Jeg vil likevel ha et sterkere gjerde til høsten.»
Gjennom hele våren og sommeren arbeidet Synnøve i hagen og i skogen.
«Jeg har aldri vært så mye ute i hele livet som nå. Jeg lever nesten på gatene, puster den rene luften så frisk!», sa Synnøve og pekte på bartrærne foran huset og granene i skogen hvor de alltid kunne plukke sopp, selv bare noen få kantareller. Blåbær og jordbær stod i fleng om sommeren.
«Det er godt når folk er fornøyde med flyttingen», svarte Åse, «for meg er dette bare en ny hverdag.»
Vennskapet mellom de to kvinnene blomstret. Høsten kom. På Synnøves grønnsaksganger stod store kålhodet, potetene begynte å spire, og avlingen var rik.
Synnøve gravde i jordet for å høste, men kunne ikke få nok av de saftige, aromatiske grønnsakene.
«Åse, jeg drar til byen i noen dager», sa hun. «Vi skal ha et møte med klassen vår, akkurat som vanlig. Det er bursdagen til vår eldste klassekamerat, Siv, som har vært vår samlingspunkt i årevis. Jeg kommer tilbake for å høste.»
Åse vinket og nikket.
Kveldsarrangementet gikk strålende. Synnøve skryte av bygda, viste bilder av huset og fortalte om den fantastiske avlingen.
«Jorden har hvilt», bemerket hun til den gamle klassekameraten Lars, «to år har vi ikke sådd noe, men neste år skal jeg leie en traktor og gjødsle med husdyrgjødsel.»
«Pass på så du ikke overarbeider deg», råde Lars. «Jeg kommer gjerne og hjelper; bare rop når du trenger en hånd.»
«Jeg klarer meg for tiden på egenhånd, men takk for tilbudet», smilte Synnøve.
Lars og Synnøve hadde vært nære i ungdomsårene, men studier i ulike byer hadde drevet dem fra hverandre. Nå møttes de hvert år i Sivs hjem, med en forståelse som var både varm og fri.
Lars var enkemann, men ønsket ikke å binde seg igjen, akkurat som Synnøve. De delte sin frihet og sin uavhengighet, og det skapte en spesiell gjensidig respekt.
Den kvelden fulgte Lars Synnøve hjem, og de pratet ved kjøkkenbordet nesten til de andre døgnene.
«Hvor mye tid har du?», spurte Synnøve og så på klokken. «Du burde nok gå hjem nå.»
«Kanskje jeg kan finne et lite hjørne her?», foreslo Lars.
«Nei, nei. Jeg må på landet tidlig i morgen, så ta en taxi hjem. Det blir best for oss begge.»
Synnøve så ham av sted, og la seg straks i sengen med tanker om morgendagen, om Åse som ventet med hjemmelaget kake og marsipan.
Synnøve ankom landsbyen med den første bussen. Hun gikk gjennom duggvått gress og pustet inn den kjente, friske luften mens hønene gallet i bakgrunnen.
Hun gikk inn i huset, drakk te, skiftet til arbeidsklær og gikk ut i hagen for å planlegge dagen. Alt var stille og rolig i bygda; folk kom kun ut på gårdene. Synnøve ventet på klokken når den nærmet seg ni, for så å gå på besøk til Åse.
I Åses hage oppdaget hun potetbunker som var fullt av jordkjerner. Noen hadde trukket opp potetene, ristet av seg jord og lagt dem i haugen.
Synnøve stivnet. Hjertet slo i halsen. Hun gikk videre og så at de store kålhodene var borte. Nesten halvparten av kålhøstene var forsvunnet
Hun skrike, men så straks det ødelagte gjerdet. Den svake stangen hun hadde slått ned om våren lå på bakken. Store fotspor av kraftige støvler var tydelige i jordet.
Synnøve løp til Åse og banket på vinduet; Åse kom straks opp.
«Hva har skjedd, Synnøve?»
«De har røvet meg, Åse! Kom ut, så ser vi hva vi skal gjøre», sang tårene fra Synnøve.
Åse kastet på seg jakken og stormet ut.
«For en luring», mumlet hun, «ingen tror at du er alene når huset ligger i enden av veien uten hund. Det er derfor de kom.»
De undersøkte åstedet. Det var tydelig at noen hadde kommet på sykler fra den andre siden av gjerdet, fra utkanten av bygda. De hadde knekt stangen, bøyd nettingen og klatret inn i hagen, plukket det de kunne, kastet bort små poteter, og pakket de store kålhodene i sekker før de forsvant på syklene.
«Det var så mange kål som jeg hadde, men nå er alt borte», sukket Synnøve.
«Riktig», nikket Åse. «På grønnsakene står det ikke hvem som eier dem. Vi kan ikke bevise at de er stjålet. Det er mange hager her. Jeg tror jeg vet hvem som kom, men bevisene er få. Ingen grunn til å kjempe videre.»
«Hva gjør vi nå?», spurte Synnøve, mens hun satte seg på verandaen. «Jeg var så glad, som en liten jente med rosa briller. Alle virket så gode og positive.»
«Det er ikke vår sak», svarte Åse. «Her i bygda lever folk som sliter med penger og trenger å spise. Men Gud ser alt. Ikke mist motet. Jeg går og henter huseieren Einar, han kan reparere gjerdet. Så finner vi på en plan.»
Einar, en 70 år gammel håndverker, kom før lunsj og satte opp et solid trestolpe og lagde et nytt gjerde med gamle, men sterke planker.
«Her har du et nytt gjerde, Synnøve. Ikke bli så bekymret. I bygder skjer dette ofte. La aldri huset stå uten oppsyn», sa Einar med alvor.
«Hva med to?», spurte Synnøve spøkefullt.
«To Vi må bytte låsen på hoveddøren med en sikkerhetslås. Da blir det tydelig at ingen bor hjemme», svarte han.
«Kanskje vi også trenger en hund», bemerket Åse. «En liten, men med høy bjeff. Det er viktig når du bor så langt utenfor.»
«Det er tre», lo Synnøve.
«Et solid gjerde er fire», minnet Åse.
«Og en sterk mann som deg», fullførte Einar. «Det blir fem.»
Alle lo. Synnøve tørket tårene.
«Det er ikke kålen eller potetene jeg savner mest, men arbeidet mitt. Jeg har lagt så mye kjærlighet i jorden, og nå er den ødelagt.»
«Ikke bekymre deg», omfavnet Åse henne. «Jeg gir deg så mange kålblader du vil ha. Vi har en hel hage full av dem. Så har vi nok til vinteren. Har du tenkt på å så på nytt sammen?»
Sammen spiste de middag hos Synnøve. Hun roet seg, fortalte om byens møte, og lovet å sette i gang med «selvforsvarstiltakene» hun og Åse hadde planlagt.
En uke senere reiste Synnøve til Oslo og ringte Lars. Han hjalp henne med å kjøpe en ny sikkerhetslås og fant priser på materialer til et nytt gjerde.
«Jeg vil hjelpe, men du må ikke nekte meg», sa Lars. «Vi må ta mål på stedet, så jeg kommer ned til bygda sammen med deg. Jeg har fri, så jeg kan bruke noen dager på å se over gården din og planlegge arbeidet.»
«Du vil virkelig hjelpe meg? Da betaler jeg»
«Ikke snakk om penger. Jeg er på ferie, men dette er viktig. Jeg klemmer deg og gir deg et kyss», svarte Lars.
De overrasket hele bygda.
«Slik kom Einar til Synnøve, så kom Lars og fikset gjerdet på en uke. De hentet stålplanker fra Oslo og satte opp et nytt, solid gjerde.»
Synnøve lagde lunsj til arbeiderne og gledet seg over at hagen nå var innrammet av et sterkt gjerde.
«Ingen innbrudd vil stoppe dem», sa Lars, «men avlingen er allerede tapt. Det viktigste er deg, Synnøve.»
Einar leverte en valp fra sin egen hund, en liten terrier som fikk navnet Baron. Den lille sprang rundt i gården, mer som en lekebamse enn en vokter, men Synnøve hadde allerede bygget en solid, isolert hytte for den.
«Alt er på plass», smilte Synnøve en ettermiddag mens hun drakk te med Åse og Einar.
«Hvordan går det med mannen?», spurte Einar. «Skal Lars bli boende permanent?»
«Ja, ja», svarte Åse. «Vi ser at det er gnist mellom dere. Og han er så pålitelig, selv om han ofte er opptatt med jobb.»
«Han tar ikke betalt for arbeidet, men jeg vil heller ikke begrense hans frihet», svarte Synnøve, som snudde seg bort.
Etter ferien kom Lars tilbake med varer.
«Kan jeg bli fast hjelper på gården?», spurte han på dørkarmen. «Jeg kan lage supper, koke grøt og bake paier. Hagen din vil aldri gå tom.»
«Det er riktig, du må bare sette inn innsats», lo Synnøve. «Du kan også passe på huset når jeg er borte, mens Baron vokser opp.»
Lars pendlet mellom jobb i Oslo og korte opphold hjemme, for så å ordne regningene og betale strømregningene.
Synnøve ga fra seg leiligheten sin til nye leietakere og ventet på Lars, som kom tilbake med handlen hver gang han var i byen.
Begge likte livet sammen. De savnet den familiære varmen, men fant den i den koselige hytta på landet.
Et år og en måned gikk. De ble respektert i bygda, men glemte aldri byen. På våren dro de til favorittspaet på fjellet. I mellomtiden stod Einar på vakt i huset, matet Baron, passet katten og rapporterte via telefon.
«Slapp av og nyt ferien, alt er i orden hjemme», pleide han å si til Synnøve.
Hun svarte:
«Jeg er sikker på at den beste ferien nå er i vår egen landsby. Jeg savner dere, men vil så snart som mulig hjem igjen.»
Dermed levde Lars og Synnøve sammen. Reise til fjerne land ble sjeldnere, for på deres jord kunne de nyte de utrolige solnedgangene.
De elsket å gå langs grensen til skogen, og se solen gå ned i ro. Bak dem løp Baron trofast, jaget kråkene ved veikanten, og delte gleden med sine eiere.
