Kjære dagbok,
For noen dager siden traff jeg en kvinne jeg kjenner, som gikk langs Karl Johans gate med sin ett og et halvt år gamle datter. Hun hadde blikket festet langt borte, som om hun ikke fikk med seg annet rundt seg. Hadde jeg ikke ropt på henne, ville hun ha gått rett forbi meg. Hun lyste først opp da hun så meg, men straks ble ansiktet hennes tilslørt av en uforklarlig likegyldighet. Jeg spurte hva som var galt, og da fortalte hun meg hele historien om trøblete familieliv.
Hun og ektemannen giftet seg av kjærlighet. Forlovelsestiden var fylt av romantiske øyeblikk og late søndager sammen. Etter bryllupet behandlet han henne som en prinsesse, bar henne nesten på gullstol. De søkte ro sammen, men etter hvert tok livet dem i ulike retninger.
Det var da deres lille datter, Mari, kom til verden at alt forandret seg. Han fikk virkelig kjenne på hvordan det var å være småbarnsfar, og det ble en større byrde enn han hadde sett for seg. Mannen jobbet hjemmefra, men ble stadig forstyrret av datterens gråt og mas. Selv om kona tok seg av det meste rundt barnet, hendte det at han også fikk gjennomgå.
Etter hvert som kona gikk hjemme i permisjon og inntektene ble mindre, begynte han å bruke dette mot henne for å legge all barnepass på henne. Han krevde etter en stund at hun skulle begynne å jobbe igjen, så enten faren hans eller moren hennes kunne ta seg av barnet så lenge. Han trodde ikke på hennes argument om at besteforeldre ikke kunne passe et så lite barn alene. Han var bare opptatt av at økonomien skulle bli bedre. Han undersøkte til og med barnehageplasser for fulltid, bare for å slippe mer ansvar hjemme. Etter dette sluttet han å gi henne penger til dagligvarer, og tok heller på seg handlingen selv han mente nemlig at hun sløste bort familiens penger på uviktige ting.
Til slutt begynte hun å gå mer ut, tok ofte med Mari til Sofienbergparken eller til lekeplasser, alt for å slippe å sitte fast hjemme med han.
Desperat spurte hun meg om råd, men jeg klarte ikke svare henne ordentlig. Skilsmisse? Hun sa det ikke var aktuelt, for hun elsket Lars, som han heter, fremdeles veldig høyt og er for knyttet til ham. Dessuten ønsket hun at datteren skulle vokse opp med begge foreldrene sine, ikke splitte familien. Hun var også sliten av å bli beskyldt for alt mulig, særlig det med pengene, som overhodet ikke var noe hun kunne kontrollere.
Da vi tok farvel, klarte jeg bare å si de vanlige frasene: “hold ut”, “det vil ordne seg”, “du er sterk”. Jeg håper virkelig det går bra med henne og den lille familien hennes.
Denne samtalen fikk meg til å tenke på hvor viktig det er å ikke overse folk som strever og ikke ta kjærlighet eller samvær for gitt. Det er ofte kamper ingen andre ser, og alle trenger vi noen som bryr seg.
