Å, kom på kjøkkenet! hørte jeg mannen rope fra stuen og jeg klarte ikke å holde meg tilbake.
**Ingrid** stirret på skjermen. **Anders** hadde skrevet for fjerde gang på en halvtime: «Tullunge, ta telefonen.»
Hun satt bak rattet på en øvelsesbil; kjørelæreren forklarte paralellparkering. Telefonen vibrerte igjen.
Skal jeg svare? spurte hun, stemmen skjelvende. Mannen roper etter meg.
Selvsagt.
Anders, jeg er i bilen
Hvorfor tar du ikke telefonen? Jeg roper!
Man må ikke snakke mens man
Ja, jeg forstår. Å ta førerkortet er viktigere enn mannen. Når er du hjemme?
Om en time.
Hvem lager middagen? Skal jeg?
Kjørelæreren vendte seg bort, later som han ikke hørte.
Jeg kommer straks, lager noe.
Bra. Jeg trodde jeg hadde giftet meg med en forretningskvinne.
Hjemme lå **Anders** på sofaen med telefonen i hendene. Tre måneder hadde han mistet jobben; han sa det bare var midlertidig, men jakten på arbeid trakk ut.
Hvordan går det med kjøreskolen? stemte han med en kjent latter. Vanskelig fag, eller?
Greit nok. Vi øvde på paralellparkering i dag.
Å, så alvorlig. En hel vitenskap, altså?
**Ingrid** gikk inn på kjøkkenet. I vasken lå oppvasketøyet fra frokosten, skitne tallerkener.
Anders, skal vi endelig pakke ut esker? Det er allerede februar, men det føles som om vi flyttet inn i går.
**Anders** løftet blikket fra skjermen.
Hva skal pakkes? Du klarer deg selv.
Vi kan gjøre det sammen. Rengjøring på samme tid
Han reiste seg, gikk nærmere. I blikket hans skimtet noe kaldt.
Å, kom på kjøkkenet! sa han lavt, men med en klar klang. Ikke et rop, bare ordene i en så stille rom som er verre enn et brøl.
**Ingrid** frøs på stedet.
Hva sa du?
Det du hørte! Gå og lag middag!
Vi snakket jo om esker
Hva snakket vi om? Du nølte. Jeg sa du måtte klare deg selv.
Noe knuste inni **Ingrid**. Ikke av fornærmelse, men av forståelse. Hun husket nyttårsfesten hos **Anders**’ venner, hvor han var festens sjel.
Han flørtet med alle kvinnene, spøkte, hjalp vertinnen. Senere i bilen sa han:
Hvorfor var du så stille hele kvelden? Følte du deg ukomfortabel?
Jeg går ikke på kjøkkenet!
Han hevet overrasket brynene.
Hva?
Jeg går ikke!
Ingrid, ikke kutt meg av. Vi har jo snakket normalt.
Normalt? Når snakket du sist normalt med meg?
**Anders** la telefonen fra seg.
Hva er klagen din? Jeg spøkte bare.
Spøkte? «Tullunge, ta telefonen» er også en spøk?
Kan man skrive det til kona?
Ja, men ikke «tullunge».
Hvorfor så? Det er jo ingen ondskap i ordene.
Jeg forstår. Derfor har jeg vært stille hele veien.
**Ingrid** sank ned på kanten av sengen.
Vet du hva instruktøren sa i dag? «Du har sikre hender». Forestill deg det! Så hjemme er jeg redd for å be om hjelp med eskene.
Du er redd?
**Anders** lo.
Så lett for deg!
Jeg er redd. Jeg vet at du alltid finner på en måte å vise hvor ubrukelig jeg er.
Ikke sant! Du lager alt av hull i hodet ditt.
Jeg lager hull? Husker du da du på besøk fortalte at jeg «bare tuller på kjøreskolen»?
Det var morsomt!
Det var morsomt for deg. Jeg blir flau.
**Anders** satte seg ved siden av henne på sofaen.
Hør, hvis du ikke liker måten jeg snakker på
Så hva?
Døren er like der som før.
Stilheten falt. **Ingrid** så på mannen. Han unnskyldte seg ikke, han forklarte ikke. Han pekte bare på døren.
Greit.
Hun reiste seg, trakk en reiseveske fra skapet og begynte å pakke.
Hva gjør du?
Det du foreslo.
Hvor skal du?
Til **Kari**.
Du drar en tur, så kommer du tilbake. Som alltid.
Som alltid?
Kvinner elsker drama. Slå på døren, gråte for venninnene.
**Ingrid** la dokumenter, sminke, lader i vesken.
Så drar du tilbake!
Hun tok en eske med bryllupsbilder, trakk frem et foto fra vielsen: de to i folkeregisteret, lykkelige.
Sånn ville du snakke med meg?
**Anders** så på bildet.
Der var folk.
Og her?
Her er familien. Kan vi slappe av?
**Ingrid** la fotoet forsiktig tilbake og lukket vesken.
Slappe av Jeg forstår.
Vent. La oss snakke.
Hva skal vi snakke om? Du har allerede vist meg hva jeg er hjemme.
I gangen trakk hun på seg en jakke. **Anders** stod barfot i hjemmesko.
Slipp det! Alle par krangler.
Vi kranglet ikke.
**Ingrid** tok tak i dørhåndtaket:
Du bestemte bare at du kunne.
Døren smalt. En stemme bakfra ropte:
Du kommer deg ikke langt!
To uker senere fikk hun en melding: «Kommer i morgen, så snart jeg klarer tiden.»
**Kari** ristet på hodet:
Hvorfor møter du ham?
Jeg vil bare se om jeg har rett.
Kafé ved togstasjonen. **Anders** kom 30 minutter for sent.
Hvordan går det? spurte servitrisen, en søt brunette på 25.
Bra, svarte han med et smil.
Hvor bor du?
Hos **Kari** for nå.
«For nå» kom ut som en gammel vane for å myke opp situasjonen.
Det er rot hjemme. Skitne tallerkener, vasketøy som henger. Heldigvis hjalp naboen med innkjøpene.
Servitrisen kom med menyen.
To kaffekopper, takk.
Hva har dere av søtsaker?
Vi har fantastiske kaker
Da tar jeg alt.
**Anders** tok av seg gifteringen og la den på bordet.
Nå som hjemme blir ryddig, kan jeg unne meg dessert.
Servitrisen lo.
Kan du lage mat selv?
Selvsagt! En mann kan koke grøt. Hovedsaken er at ingen sparker rundt med sokker på gulvet.
**Ingrid** så på ringen.
Og ingen ber om hjelp til å rydde leiligheten.
Han fortsatte. I det øyeblikket skjønte hun at han forvandlet deres historie til en vits for en annen kvinne.
Så, vendte han seg mot henne, avslutter vi forestillingen? Hjemmet er kjedelig uten deg.
Nei.
Hva, nei?
Jeg kommer ikke tilbake.
**Anders** så på henne med ekte oppmerksomhet for første gang.
Seriøst?
Ja.
**Ingrid** reiste seg, la pengene for kaffen på bordet.
Stopp. Forstår du hva du gjør?
Jeg forstår. Første gang på tre måneder.
Ingrid! Vi er voksne!
Nettopp derfor drar jeg.
Ute falt våt snø. På kafeen forklarte **Anders** servitrisen, tydelig frustrert over en urolig kone.
En måned senere hadde **Ingrid** leid en ettroms leilighet, fått førerkortet og fått ny jobb.
En dag møtte hun **Anders** i supermarkedet; han var sammen med en ung kvinne. De lo mens de valgte varer. **Ingrid** gikk forbi uten å bli lagt merke til.
Hun tenkte: Hvor lang tid før han igjen sier «Å, kom på kjøkkenet»? En måned? To?
Om kvelden sto **Ingrid** ved vinduet i leiligheten med en kopp te. På bordet lå telefonen, stille og rolig. Ingen skrev lenger «Tullunge, ta telefonen».
Hun tenkte på kvinnene som blir igjen, tror han ikke mener det vondt, tror alle menn er sånne. Hun følte ikke fordømmelse, men tristhet.
Telefonen blinket en melding fra en kollega om morgendagens møte. Formell, respektfull.
**Ingrid** smilte og svarte. Så satte hun seg på sofaen i sitt eget hjem, der hun kan be om hjelp uten frykt for spott.
Venner, hvis dere vil lese flere slike historier, legg igjen en kommentar og gi en tommel opp. Det inspirerer oss til å skrive videre.
