Egil hadde mistet sin kone; hun hadde aldri klart å legge fra seg de siste fødslene.
Uansett om du gråter eller ler, fem guttene ble igjen. Den eldste, Nikolai, var ni år. Ivar var syv. Tvillingene Sondre og Lars var fire. Den yngste, kun tre måneder gammel, var lille Liv, den lenge ventede datteren
Man kan aldri bli trist når barna roper etter mat. Men når natten blir dyp, sitter han på kjøkkenet og røykende drømmer
I begynnelsen svirret Egil rundt som han kunne. Svigermoren kom til hjelp noen netter. De hadde ingen andre slektninger. Hun ville ta Sondre fra Lars, sa hun, så det skulle bli lettere for ham. Så kom to av barnevernets folk med en lapp på armen.
De foreslo å sende alle barna til en barnehjem. Egil ville ikke gi fra seg noen av sine. Hvordan kunne man gi bort egne barn? Hvordan skulle livet gå videre? Det var tungt, men sånn er det når små kropper vokser sakte og en dag blir store.
De eldste klarte av og til å sjekke lekser. Liv ga mest trøbbel, så klart. Men da kom Kari fra nabobyen, en kraftig, kortvokst kvinne med en hårflette så lang den nådde midjen, og hun begynte å hjelpe. Hun snakket knapt, men hun gjorde alt i huset til Egils hus. Plutselig skinte hjemmet som om noen hadde vasket og pudset hvert eneste hjørne.
Hun vasket barnas klær, brettet dem på ny, og klarte både å stelle Liv og lage stekt mat. Skolen og barnehagen merket endringen med en gang: barna var rene, pene, knappene på skjorten var sydd med hvit tråd i stedet for sort, albene var ikke krøllete.
En vinter ble Liv syk med feber. Legen sa hun ville bli frisk, men hovedsaken var omsorg. Kari holdt henne ved sengen hele natten, aldri la seg legge ned. Hun forlot aldri rommet, og en dag var hun bare stille i Egils hus
De yngste ropte allerede på morens kjærlighet. Kari var aldri sparsom med varme; hun klappet på hodet, strøk med kjærlighet, omfavnet. Barna begynte å kalle henne bare Kari. Ikke nannysøster eller mamma, bare Kari, som om hun var en mor i deres hjerter. De eldre, Nikolai og Ivar, ropte først forvirret, men så ble Kari deres eneste navn. Ingen andre i bygda ønsket å kalle henne noe annet; de kalte henne «Lise Nordahl», med respekt.
Hvorfor henger du så mye på halsen, Kari? Er det få gutter i bygda?
Det er gutter, svarte hun, men Egil er så dyrt for meg Barna aksepterte at de nå måtte lete etter noe annet
Slik levde de. Fiften år fløt forbi som drømmer. Barna vokste, gikk på skole, men ikke alt var uten hindringer. Egil ble sint, grep tak i beltet. Kari rykket ham bort og sa: «Stopp, far, tenk først.»
De kranglet, de angret, men ingen i bygda ropte lenger på Kari de hevdet hun var Lise Nordahl, og æret henne. Nikolai var gift den år, med et førstefødt barn på vei.
De unge bodde hver for seg; Nikolai jobbet på jordbrukssamvirket. Han var ikke den siste maskinfører; hvert år fikk han diplomer og priser. Ivar studerte ved universitetet i Oslo, og Kari var stolt han skulle bli ingeniør.
De holdt sammen lekte som barn, støttet hverandre som fjell. Liv gikk inn i niende klasse, og var også Karis stolthet. Hun sang, danset, og ingen fest gikk uten henne.
Egil tenkte ofte på hvordan Nina Iversen, sykepleier, hadde valgt en kone for ham En sommer følte Kari at kroppen hennes endret seg; alderen kom, men hun hadde aldri vært syk før. Øynene ble tunge, hodet verket
Egil, med sigaretten i hånden, løp fra huset til verandaen, ble dårlig. Først trodde han det ville gå over, men så måtte han gå til lege. Han kom hjem stille og ettertenksom. Han sveivde unna Egils spørsmål, men sa at alt var i orden.
Om kvelden, da alle hadde sovet, ropte han Egil ut på verandaen.
Sett deg, far, vi må snakke Vet du hva legen sa? Jeg får et barn Det er for sent å gjøre noe, vi må forlate hun dekket ansiktet med hendene. Skam, for en skam
Egil ble målløs. Så mange år uten barn og nå!
Hva er det for skam, mamma? De eldre er nesten spredt fra hverandre, skal vi bli igjen? Naturen har gjort alt rett! Vi må forberede oss!
Hva skal vi si til barna? De vil si at jeg er gammel, men
Hvor gammel er du? Trettini år, er det så mange år?
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre Skam
Greit. Jeg forteller det i morgen. Da samles alle.
Han gjorde det. Så snart de satt rundt bordet, sa han: «Mine kjære barn, snart får dere en bror eller en søster.»
Kari senket hodet, så på tallerkenen som om den hadde spist noe, og ble rød som om hun ville gråte.
Nikolai, som kom på besøk med sin unge kone på søndag, lo høyt.
Så flott, mor! Bra gjort! Så fød opp med meg! Det blir ikke kjedelig for barna å vokse sammen!
Sondre jublet:
Kom igjen, mamma! Vi trenger en bror!
Lars protesterte:
Nei en jente. Vi har så mange gutter, men en jente er en prinsesse
Liv så bare på Lars.
En prinsesse Du skjemte henne? Selvfølgelig, en jente, mamma! Jeg skal binde bånd og kjøpe vakre kjoler! hun ropte begeistret.
Kjoler Er hun en dukke? Ivar kjeftet. Et barn må også oppdras, sa han alvorlig.
Vi oppdrar, sa Egil.
Kari dekket fortsatt sin gryende mage med skjerf eller en lett kåpe, som om det var kjølig.
Månedene fløt forbi uten at de merket det. Først jublet Nikolai over sin første sønn! Ivar dro tilbake til studiene, ferien var over. Sondre og Lars hadde begynt på landbruksteknisk skole.
Liv begynte skoleåret. Huset ble stille, tomt. Liv hadde skole, venner, og en gutt fra søndagssalset begynte å følge henne på dans.
Kari lå våken og ventet på Liv. Plutselig traff en skarp smerte henne; den var så intens at hun så mørkt.
Egil, kalte hun svakt, Egil, det ser ut til
Egil ble blek, skoene falt av ham umiddelbart.
Stopp, mor, jeg kommer med ambulanse! ropte Liv. Hun skjønte straks at døren skulle åpnes.
To minutter senere spratt en gutt inn.
Mamma, Tolik kjører deg, han spør faren om bil, vent!
«Tolik, altså », tenkte hun, og smerten i magen kom igjen.
Å, mamma! Hva er det?
Et annet øyeblikk kom en gutt som hadde fulgt Liv.
Far vil kjøre deg, sa han. Skal du?
Jeg drar, rev Egil en jakke fra klesstativet. Ikke vær redd, Kari, jeg er med deg
Hele natten satt Egil på verandaen til fødeavdelingen og røyket én sigarett etter en. Om morgenen åpnet døren, og en ung jordmor kom ut.
Sitter du, far? Røyker du? Nå må du røyke mindre Første gang?
Fem til, svarede Egil lavt.
Å! Du er rik! Ikke fem, men syv! Din skjønne tok med seg to!
To? Egil gjekte.
En gutt og en jente! En høylytt gutt, lo jordmor. Og en vakker jente! Gå hjem, far, kom i morgen. Hun ligger her ikke lenge. Barna må ta på seg vekt. Ja, ta med det du trenger. Forstått?
Ja, nikket Egil, målløs.
På utskrivning samlet familien seg. På samme tid kom tre studenter fra universitetet, fri fra forelesninger, og kom. Sykepleieren bar to innpakkede pakker, den ene bundet med blått bånd, den andre med rosa. Bak henne stod Kari, forvirret.
Egil tok den ene pakken, men visste ikke hvordan han skulle ta den andre.
To er vanskelig Jeg har glemt hvordan, stammede han.
Den andre pakken tok Nikolai:
Gi, far Ikke første gang!
Å, så fin! ropte Liv, og så inn i konvolutten. Søster, vakre min!
Etter å ha gitt blomster og kake til jordmor, satte de seg på samvirkebussen som sjefen hadde satt av, for saken var så viktig.
Mamma, alle er glade! smilte Nikolai.
Kari holdt den ene pakken i armene og smilte stille til sine tanker. Hun tenkte: «Barna, Gud vil, vil jeg oppdra dem bra» Hun så mot Egil, som holdt den andre pakken.
«Vi skal oppdra dem, korrigerte hun seg, selvfølgelig, vi »
Barn, vendte hun seg mot barna, hva skal vi kalle dem?
Alle ropte med en gang forslag på navn som lå dem nær, som de likte eller som bandt dem til noen.
Bussjåføren, Egils venn, hørte latteren bak seg og tenkte at hun kanskje ikke var deres egentlige mor, men sånn var det med disse fem Og hvem kan vite
—Den siste tåken lettet, og den nyfødte søskenklokken sang i evighetens stille kor.
