Hvem er du? Solveig Fredriksen og Mikkel trår ut på verandaen og ser på gjesten.
Jeg er til Solveig Fredriksen! Jeg er barnebarnet, nærmere sagt hennes oldebarn. Jeg er barnebarnet til Ole den eldre sønnen til Solveig Fredriksen.
Solveig sitter på en solfylt benk og nyter de første varme dagene. Endelig har våren kommet. Bare Gud vet hvordan hun har overlevd den lange vinteren.
«En vinter til klarer jeg ikke!» tenker Solveig, og puster lettet ut. Hun er ikke redd for å gå videre. Tvert imot, hun har ventet på dette øyeblikket. Grønnsakskurven er fylt, gamle klær er kjøpt.
Ingenting holder Solveig fast i denne verden.
—
En gang hadde hun en stor familie mannen sin, Frode Iversen, en høy mann, og fire barn: tre gutter og en jente. De levde i fred, hjalp hverandre, kranglet sjelden. Barna vokste opp én etter én og spredte seg.
De to eldste sønnene begynte på universitetet og flyttet til byer for å jobbe. Den mellomste klarte seg dårlig på skolen, men ble senere en suksessfull entreprenør og flyttet til utlandet, hvor han ble boende. Datteren forlot bygda, flyttet til hovedstaden og giftet seg snart.
I starten besøkte barna ofte foreldrene. De skrev brev, og da mobiltelefonen kom, ringte de. Barnebarnene kom én etter én. Solveig samler av og til en gammel, slitt koffert og drar på besøk hos noen av dem.
Etter hvert blir barnebarnene selv voksne, og de trenger ikke lenger Solveigs omsorg. Telefonene blir færre, og invitasjonene til å besøke slutter helt. Arbeid, egen familie og voksende barn tar all tid.
En nyhet om at faren til Frode Iversen er gått bort blir grunnen til at noen kommer tilbake til gården. Man trodde en så sterk mann ville leve til hundre år, men det viser seg å være en annen historie.
Etter begravelsen sprer barna seg igjen. Før ringte de moren, men samtalene tar slutt.
Solveig prøver selv å ringe, men oppdager raskt at barna har sine egne liv, og hun trekker seg tilbake. Så lever hun de siste ti årene slik: En gang i året hører hun fra et barn, og da smiler hun til seg selv i flere dager.
En dag sitter Solveig på benken og tenker over livet sitt.
Hei, tante Solveig! en ung gutt står bak gjerdet og smiler bredt. Kjenner du meg igjen?
Solveig blinkar:
Mikkel! Hva gjør du her?
Ja, tante Solveig! svarer gutten og går inn i hagen.
Mikkel er sønn av naboene, som aldri kan gå en dag uten et måltid sammen. Solveig husker ham som den evige sultne gutten. Av medfølelse ga hun ham mat, klær fra de eldre barna, og lot ham overnatte når foreldrene hans hadde fest.
Foreldrene til Mikkel lever ikke lenge. Mikkel blir tatt med et annet sted, og siden da har Solveig ikke sett ham, men savner ham.
Hvor har du vært så lenge, Mikkel? spør hun gledelig.
Først i barnehjem, så i militæret, så på skole. Nå er jeg tilbake på den lille norske jord. Jeg skal bygge opp vårt hjemland!
Hva skal du bygge? vinker Solveig med hånden. Alle er spredt.
Ingenting! Jeg forsvinner ikke!
Slik begynner et nytt kapittel for Solveig. Mikkel får jobb hos Ivar, den største bonden i bygda.
I fritiden reparerer han det lille huset han arvet fra foreldrene, og han husker alltid å hjelpe Solveig med gårdsarbeidet. Solveig ler, men kaller ham aldri «sønn», bare en god hjelper. De lever sammen i tre år.
Jeg drar, tante Solveig sier han en dag, som om han ber om unnskyldning. Ivar er i trøbbel, han vil ha arbeidskraft men betaler ikke. Jeg må tjene penger andre steder. Ikke vær sint!
Ta med deg Guds velsignelse, Mikkel! svarer hun.
Mikkel drar igjen. Ensomheten får Solveig til å ville gråte av og til, men hun holder ut, ventende på neste dag.
—
Hei, tante Solveig! en kjent stemme roper. Solveig ser over gjerdet og ser Mikkel, nå en høy, velkledd ung mann, gå inn i hagen.
Mikkel! Er det virkelig deg?
Ja, tante Solveig! svarer han med et bredt smil. Jeg er tilbake, helt og holdent!
Å, for en glede! utbryter Solveig, ivrig. Kom inn, kom inn, Mikkel! Jeg setter på te med en gang! Jeg løper!
Te er perfekt! ler Mikkel. Jeg skal bare gå hjem først. Jeg visste ikke at jeg skulle overraske deg uten å ta med meg brød!
Et halvtime senere sitter den lykkelige Solveig og den enda lykkeligere Mikkel ved bordet, drikker te fra vakre, gamle kopper og snakker uten å stoppe.
Jeg er klar til å dra bort, Mikkel sier Solveig med en tåre i øyekroken.
Nei, nei! Ikke tenk på det! sier han spøkefullt og vifter med fingeren. Jeg er her, og vi skal leve sammen, tante Solveig! Jeg har tjent penger, starter mitt eget gårdsbruk, så du kan bli her for alltid!
Er noen hjemme? høres en klar, ung kvinnestemme i bakgrunnen. Solveig ser ut av vinduet og ser en ung dame i en kort kåpe og høye hæler.
Hvem er du? spør Solveig, mens hun og Mikkel går ut på verandaen for å møte gjesten.
Jeg er til Solveig Fredriksen! Jeg er barnebarnet, nærmere sagt oldebarnet hennes. Jeg er barnebarnet til Ole den eldste sønnen til Solveig Fredriksen.
Kvinnen og gutten ser på hverandre.
Jeg har ringt dere, men telefonen var slått av! Så jeg kom hit på håp.
Kom inn! inviterer Solveig litt forvirret, mens Mikkel løfter kofferten hennes.
Solveig og Mikkel ser på Vilde, som med glede tar imot de medbrakte godbitene og forteller om seg selv.
Jeg liker ikke byen. Jeg vil bo på landet! Men foreldrene forstår meg ikke. Bestefar Ole foreslo at jeg kan bo hos dere i noen måneder. Han sier at hvis jeg blir på landet, så vil jeg aldri lenger føle behovet for å reise tilbake! Han har ringt dere. Faren har ringt. Jeg også. Men vi fikk aldri tak i dere. Unnskyld! Jeg vil ikke bli på offentlige institusjoner! Jeg har penger! Og far og bestefar har sendt gjestfrihet! Jeg kommer til eksamen jeg studerer på avstand og så drar jeg!
Bo så lenge du vil! sier Solveig endelig. Det gjør meg bare glad!
En måned går. Solveig sitter på benken og ser Vilde jobbe på hagen. Det er tydelig at hun har bybakgrunn.
Med Mikkels hjelp pløyer Vilde den lenge forlatte hagen, deler den opp i rader, setter opp et drivhus, kjøper plantemateriale hos naboene og begynner ivrig å så.
Mikkel bruker også de tjente pengene til å bygge et moderne gårdsbruk. Han ansetter arbeidere som reparerer taket på Solveigs hus og erstatter den gamle vedovnen med sentralvarme.
Solveig stråler. Smilet forlater aldri ansiktet hennes. Hun er ikke lenger alene.
Av og til legger en skygge av melankoli over henne når hun tenker på at Vilde snart drar tilbake til byen. Hun har blitt så vant til oldebarnet. Men tiden går, og Vilde forlater bygda.
Hvordan skal jeg klare meg alene med hagen, Vilde? sier Solveig mens hun pakker småkaker til barnebarnet på reisen.
Bare husk å fylle vann i tønnen, tante. Mikkel vanner hagen! Jeg kommer tilbake og ser på alt! ler Vilde.
Kommer du tilbake? spør Solveig gledelig.
Selvfølgelig! Jeg kan ikke forlate dette stedet! Jeg har blitt glad i deg, tante, med hele mitt hjerte. Mikkel har også spurt meg: Vårhøsten, bryllup! Hvorfor uten en mann? Han er en ekte landbruker!
Et år senere sitter Solveig i solen og vugger barnevognen med den sovende oldebarna. Vilde og Mikkel driver gården. Sammen får gården å blomstre og gir liv til hele bygda.
Solveig ser på den fredelige oldebarnet som sover og tenker:
Jeg skal aldri dra bort! Jeg må fortsatt hjelpe barna!
Trykk på likerknappen og del dine tanker i kommentarfeltet!
Hvis du vil lese flere historier, legg igjen en kommentar og gi en like. Det inspirerer oss til å skrive mer!
