Se hverandre på nytt
Den dagen kommer Eirik hjem fra jobben tidligere enn vanlig. Vanligvis er han tilbake akkurat klokken syv, hører lyden av stekingen på komfyren og kjenner duften av middagen blandet med den subtile aromaen av kona sin parfyme. I dag får han fri fra møtet tidlig sjefen er syk. Så står Eirik, klokken fire om ettermiddagen, foran sin egen dør, fylt av en merkelig klossethet, som en skuespiller som går på scenen for sent.
Han setter nøkkelen i låsen. Mekanismen klikker altfor høyt. I entreen henger en ukjent herrejakke, dyr og av myk ull, på samme knagg som hans egen.
Et dempet, kvinnelig latter høres fra stuen. Den dype, fløyelsmyke latteren han alltid har sett på som sin egen. Så kommer en mannlig stemme, utydelig, men selvsikker og hjemmekoselig.
Eirik beveger seg ikke. Føttene hans ser ut til å ha festet seg i parketten han og Synnøve valgte sammen, og diskuterte eikens nyanse. I speilet i gangen ser han sitt bleke ansikt, dressen krøllet av kontorlivet. Han føler seg som en fremmed i sitt eget hjem.
Han går mot lyden, uten å ta av skoene, noe som bryter husets strenge regel. Hver steg runger i hans hode. Døren til stuen er på gløtt.
De sitter på sofaen. Synnøve, hans kjære Synnøve, i den turkise morgenkåpen han ga henne til forrige bursdag. Benene hennes er trukket inn under seg, hjemmeaktig. Ved siden av henne sitter en annen mann, rundt førti, i dyre mokasiner uten sokker (den detaljen irriterer Eirik mest), i en perfekt passformet skjorte med kragen åpnet. Han holder et glass rødvin i hånden.
På salongbordet står den samme krystallvasen, en familierelikt fra Synnøves familie, fylt med pistasjnøtter. Skallene ligger spredt over bordet.
Scenen er et bilde av absolutt, koselig intimitet. Ikke lidenskap, ikke et impulsivt øyeblikk, men en hverdagslig, hjemmesvik. Den mest ubehagelige av alle.
De ser ham samtidig. Synnøve skriker, og vinen i glasset hennes spruter, etterlater en rød flekk på den lyse morgenkåpen. Øynene hennes, store og åpne, uttrykker ikke frykt, men panisk forvirring, som et barn fanget i en lek.
Den ukjente mannen setter glasset på bordet med en langsom, nesten lat bevegelse. På ansiktet hans er verken frykt eller forlegenhet, bare en lett irritasjon, som en person som blir forstyrret i et spennende øyeblikk.
«E» begynner Synnøve, stemmen hakker.
Han hører ikke. Blikket hans faller på mokasinen til mannen som bare kunne gå inn i stuen i dem, så på sine egne støvete pensko. To par sko i samme rom. To verdener som ikke skulle overlappe.
«Jeg tror jeg går», sier den ukjente, og reiser seg. Han beveger seg med en uspiselig ro for en sånn situasjon. Han går bort til Eirik, ser på ham ikke fra oven, men med nysgjerrighet, som på et museumsekspedisjon, nikker og går mot entreen.
Eirik rører seg ikke. Han hører jakken bli tatt på, låsen klikkes. Døren lukker.
De blir til to i den dype stillheten, kun avbrutt av klokkens tikking. Lukten av vin, dyr herreparfyme og forræderi fyller rommet.
Synnøve holder armene rundt skuldrene sine og mumler. Ordene «du forstår ikke», «det er ikke som du tror», «vi bare snakket» treffer ham som gjennom tykt glass. De har ingen betydning.
Eirik går til salongbordet, tar den ukjente mannens glass. Det lukter en fremmed duft. Han ser på den røde flekken på kona si sin morgenkåpe, pistasjskallene, den udrikkede vinflasken.
Han roper ikke. Skriker ikke. Han føler kun én gjennomgripende følelse total, fysiologisk avsky. Mot alt: dette hjemmet, denne sofaen, denne morgenkåpen, denne lukten. Mot seg selv.
Han setter glasset tilbake, snur seg og går tilbake til entreen.
«Hvor skal du?» Synnøves stemme skjelver, frykt tydelig.
Eirik stopper ved speilet. Han ser på sitt eget speilbilde. På den han nettopp har vært.
«Jeg vil ikke være her», sier han lavt og veldig tydelig. «Ikke før alt er luftet ut».
Han går ut av leiligheten, ned trappen, setter seg på benken utenfor inngangen til bygningen. Tar opp telefonen og ser at batteriet er tomt.
Han sitter og stirrer på vinduene i leiligheten sin. På det koselige lyset han elsket så høyt. Og venter. Venter på at duften av fremmede dufter, mokasiner og livet han en gang kalte sitt, skal forsvinne. Han vet ikke hva som skjer videre. Men han vet at veien tilbake til den hjemmet, den virkeligheten som fantes før klokken fire, ikke lenger finnes.
Han sitter på den kalde benken, tiden flyr på en annen måte. Hver sekund brenner med klarhet. Han ser en skygge i vinduet Synnøve nærmer seg for å se på ham. Han snur seg bort.
Etter en stund en halvtime? en time? åpnes inngangsdøren. Hun kommer ut. Ikke i morgenkåpe, men i enkle jeans og genser. I hendene holder hun et pledd.
Hun går sakte over veien og setter seg ved siden av ham på benken, med et mellomrom på en halv person. Hun rekker ham pleddet.
«Ta, du blir kald.»
«Nei takk», svarer han, uten å se på henne.
«Han heter Mats», sier Synnøve lavt, mens hun ser på asfalten. «Vi har kjent hverandre tre måneder. Han eier kaféen ved siden av treningssenteret mitt.»
Eirik lytter uten å snu hodet. Disse detaljene betyr ingenting. Navnet, yrket. Det er bare bakgrunn til hovedpoenget at hans verden har falt sammen ikke på grunn av en høy eksplosjon, men på grunn av en stille, hverdagslig klikk.
«Jeg ber ikke om tilgivelse», høres hennes stemme skjelve. «Men du du har vært fraværende hele det siste året. Du kom, spiste middag, så på nyheter og sovnet. Du sluttet å se meg. Og han han så.»
«Så han så?», spør Eirik for første gang den kvelden. Stemmen hans er hæslig av stillhet. «Så han så at du drakk vin fra mine glass? Så han så at du sprutet pistasjskall på bordet mitt? Det var han som så?»
Hun klemmer leppene, tårene fyller øynene, men hun lar dem ikke renne.
«Jeg ber ikke om unnskyldning, og jeg foreslår ikke at vi umiddelbart glemmer alt. Jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle nå deg uten deg. Det virker som om jeg, ved å bli et monster, igjen ble et menneske du kunne merke.»
«Jeg sitter her», begynner Eirik sakte, velger ordene, «og det gjør meg avsky. Jeg er avsky mot den fremmede parfymen i vårt hjem. Jeg er avsky mot hans mokasiner. Men mest av alt er jeg avsky mot tanken på at du kunne gjøre dette mot meg.»
Han trekker på skuldrene. Ryggen hans verker av kulde og stillhet.
«Jeg går ikke dit i dag», sier han. «Jeg kan ikke gå inn i leiligheten der alt minner om denne dagen puste den luften.»
«Hvor skal du gå?», spør hun, frykten ekte, dypt dyrevillig. Frykt for det endelige tapet.
«På hotell. Jeg må sove et sted.»
Hun nikker.
«Vil du at jeg skal dra til en venninne? La deg alene i leiligheten?»
Han rister på hodet.
«Det endrer ikke det som skjedde inne. Vi må lufte huset, Synnøve. Kanskje vi må selge det.»
Hun gisper som ved et slag. Dette huset var drømmen deres, festningen deres.
Eirik reiser seg fra benken. Bevegelsene er trege, trette.
«I morgen», sier han, «snakker vi ikke. Overmorgen heller. Vi må begge tie. Fra hverandre. Så… så ser vi om det er noe igjen å si.»
Han snur seg og går langs gaten uten å se seg tilbake. Han vet ikke hvor han går. Han vet bare at livet før denne kvelden er over. For første gang på mange år må han ta et steinkast inn i fullstendig uvitenhet. Ikke som ektemann, ikke som del av et par.
Bare som en mann som er utslitt og såret. Og i den smerten, paradoksalt nok, begynner han å føle seg levende igjen.
Han vandrer uten mål, og byen virker fremmed. Gatelys kaster skarpe skygger på asfalt, hvor man lett kan gå seg vill. Eirik tar inn første vandrerhjem han ser ikke av økonomi, men for å forsvinne, forsvinne i et anonymt rom hvor lukten av klor og andres liv fyller luften.
Rommet minner om en sykehusavdeling: hvite vegger, en smal seng, en plaststol. Han setter seg på kanten av sengen, og stillheten slår mot ørene. Ingen knirkende parkett, ingen kjøleskapslyd, ingen konas pust i ryggen. Bare en dunk i hodet og en tunghet i brystet.
Han tar frem telefonen, plugger den i laderen som har blitt vennligst satt frem i resepsjonen. Skjermen våkner, varsler blinker. Arbeidskolleger, arbeidschat, reklamer. En vanlig kveld for en vanlig person. Som om ingenting har skjedd. Denne normalen er uudholdelig.
Han sender en kort SMS til sjefen: «Syk. Kommer ikke på jobb de neste dagene.» Han lyver ikke. Han føler seg forgiftet.
Han tar av seg klærne, går inn i dusjen. Vannet er nesten kokende, men han merker ikke temperaturen. Han står med hodet senket, ser vannstrømmen vaske bort dagens støv. Så ser han i det sprukne speilet over servanten sitt eget speilbilde sliten, krøllet, fremmed. Sånn så Synnøve ham i dag? Sånn har han vært i månedene som har gått?
Han legger seg, slår av lyset. Mørket gir ingen ro. Foran ham vises bilder som forbannede lysbilder: jakken på knaggen, vinflekken på morgenkåpen, mokasiner uten sokker. Og det mest bitre hennes ord: «Du har sluttet å se meg.»
Han vrir seg, leter etter en komfortabel posisjon, men finner ingen. Alt er feil og galt. En tanke sniker seg inn i øret, som han først avfeier, men som vender tilbake gang på gang, som en insisterende insekt: Hva om det er hans egen avstand, sin egen latskap, som har drevet henne inn i armene på den med mokasiner? Ikke for å forsvare henne, ikke for å legge skylden på henne, men for å forstå.
Synnøve sover ikke. Hun vandrer i leiligheten som et spøkelse, armene bak ryggen. Hun stopper ved sofaen. Vinflekken på den lyse morgenkåpen har tørket, blitt brun, en stygg flekk. Hun knuser morgenkåpen og kaster den i skraphaugen.
Deretter går hun til bordet, tar glasset som Mats drakk fra. Hun stirrer lenge på det, bærer det til kjøkkenet og knekker det hardt i vasken. Krystallknekkerne spretter i små biter. Det blir litt lettere. Litt.
Hun samler alt som tilhører den andre: kaster pistasen, tømmer udrikket vin, vasker bordet, kaster glassbitene. Men lukten av hans parfyme henger i luften, har trukket seg inn i gardinene, i møbelstoffet. Den er overalt. Som skammen. Og en rar, forvridd følelse av frigjøring. Løgn blir til sannhet. Smerte blir håndgripelig.
Hun setter seg på gulvet i stuen, famler rundt knærne og tillater seg selv å gråte. Stille, uten hyl. Tårene renner av seg selv, salte og bitre. Hun gråter ikke mest av den smerten Eirik påførte henne, men av den illusjonen som de begge har bygget om et lykkelig ekteskap som nå har falt sammen.
Hun vet nøyaktig at hun er skyldig. Kanskje han ikke ga henne oppmerksomhet, kanskje han ikke var så øm, men feilen ligger på henne.
Om morgenen våkner Eirik knust. Han bestiller kaffe på den nærmeste kafeen og setter seg ved vinduet, ser på den gryende byen. Telefonen vibrerer. Synnøve.
«Ring ikke, bare send en melding om du har det bra.»
Han ser på meldingen. Enkel. Menneskelig. Ingen hysteri, ingen krav. Bare omsorg. Den samme omsorgen han kanskje har sluttet å merke.
Han svarer ikke. Han har lovet å tie. Men for første gang på døgnet beveger sinne og avsky seg innenfor ham, og gir plass til noe lite annet. En vag, ubestemt følelse. Ikke håp. Nei. Mer som nysgjerrighet.
Hva om de, bak all denne marerittet, all smerten, kan se hverandre på nytt? Ikke som fiender, men som to svært slitne og ensomme mennesker som en gang elsket hverandre og kanskje har gått seg vill?
Han drikker opp kaffen, setter koppen på bordet. Dagene foran ham er stille. Så kommer samtalen. Og han tenker at kanskje frykten ikke er for samtalen, men for at han ikke vil endre noe.
De tror ikke lenger på eventyr. Kjærligheten deres er ikke perfekt, den er såret og sliten. Men i det øyeblikket alt falt sammen, ser de i knust glass ikke bare hat, men også en mulighet. En sjanse til å sette seg selv sammen igjen ikke som de var, men som de kan bli. For den sterkeste kjærligheten er ikke den som aldri faller, men den som finner kraften til å reise seg fra asken.
